Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Thomas Grønner anbefaler Keith Jarrett

by Thomas Grønner — last modified 2017-04-05T08:10:19+00:00
Multi-instrumentalist Thomas Grønner spiller i 'folk-prog-psych-bandet' The Brimstone Solar Radiation Band. De har siden 2002 høstet god kritikk i både inn- og utland for sine tre album.
Keith Jarrett ; Gary Peacock ; Jack DeJohnette.

Inside Out

ECM, 2001, Tyskland

Den første som introduserte meg for lyden i Keith Jarretts hode, var min gamle sjef på en av byens mentalinstitusjoner. Året var 1997, og jeg hadde sannsynligvis uttalt meg uheldig, for plutselig mottok jeg en bunke med brente plater. Gillespie, Parker, Davis, Jarrett… De var alle der, og ungdommen skulle atter en gang lære en ting og annen om fortiden.

Hendelsen var hovedårsaken til at jeg noe senere sklei, og landet på jazztrioen Keith Jarrett (piano), Gary Peacock (kontrabass) og Jack DeJohnette (trommer). Heldig eller uheldig, alt etter som, «Whisper Not» (2000) var trioens første lydskudd som rammet meg. Dette er en plate som består av nye tolkninger av gamle jazzstandards, og som altså ikke umiddelbart (ut fra nevnte beskrivelse) lyder som verken grønt gull eller skoger. Men sannheten er den, at det godt skal gjøres å forholde seg nøytral eller upåvirket av slike tolkninger. Utførelsen er kontant, energisk og holder høyt tempo. Det er forresten svært morsomt å søke opp gamle originalversjoner samtidig som man lytter til denne utgivelsen.

Det var sjef i ECM, Manfred Eicher, som fikk Keith til å slå seg sammen med Gary og Jack. Tilbake i 1983. Og formålet med foreningen var nettopp å pløye pløyd mark, bare dypere. Mens bransjen ellers var opptatt av å gi ut originalt materiale, var trioen kjerringa på vei oppstrøms, og laget nye versjoner av andres gamle klassikere.

Det gir seg nesten selv at idet bransjetrenden snur, begynner Keith, Gary og Jack å spille improvisert frijazz. Samtidig vil onde tunger ha det til at Keith er rar, og at han er en person som gjerne skjeller ut sitt publikum. Vanlige problemstillinger er visstnok dårlig luft, elendig flygel, scenetepper som demper lyden feil, og publikum, dem som sitter i salen og lytter. Blitzlamper og røde kameralys, dempede host og drops av type dundersalt; la dem ligge trygt i lommen. Jeg ser det for meg, en Jarrett ute av fatning forlate scenen, samtidig som andre dyrt betalende publikummere snur seg rasende mot deg. Jeg har enda ikke hørt opptak av Keith som gjennomfører gruppehost med publikum, men kunne godt tenke meg nettopp det.

Selv om trioen opp gjennom årene har kommet på kant med en rekke festivaler, er de gode til en ting; å spille improvisert frijazz. Og det er nettopp det de gjør på platen «Inside Out» (2001). Komposisjoner som tar form der og da, eller som Keith selv sier det:

 

«I have not even a seed when I begin, it is like starting from zero».

 

Jeg har problemer med å forstå at dette kan være tilfelle. Samtidig som de klarer å formidle svevende, suggererende og svimlende bølger, nærmest en følelse av livets egne tilfeldigheter, er de så saktens enige om fremtiden, at det nesten går på troverdigheten løs.

Enkelte har latt seg friste av forklaringer som har med telepatiske evner å gjøre. Det vi hører er vel heller lyden av 20 år med musikalsk meningsutveksling, og summen av enkeltmusikere som har kommet svært langt på sine felt. Kanskje må noe av telepatien i stedet forklares som gode vaner. Pianisten legger samtidig ut små tonale hint underveis, og overfører på denne måten noen tanker om hvor fjellturen skal gå. Gary og Jack må altså først finne ut hvor ferden starter (from zero), for deretter å følge små fjær Keith har lagt igjen.

Det er vanskelig å beskrive denne utgivelsen, det blir i beste fall uttrykk for høyst subjektive oppfatninger. Den type oppfatninger dukker heldigvis opp uten problemer idet man drar på lydekspedisjon. Jeg må samtidig advare; dette er en plate som sannsynligvis trenger litt tid. En mulig felle er å sette seg ned og stirre på høytalerne; den som lytter for aktivt, kan fort bli sliten, eller til og med stresset. La musikken sveve i bakgrunnen, leve sitt eget liv og snike seg innpå deg.

Jeg synes selv «Inside Out» er en tidvis kaotisk, tidvis stilleflytende lydstrøm. Skiftene i takt og tone er naturlige, flytende og overraskende, og balanserer mellom energiske, optimistiske og melankolske stemninger. Omtrent som lyden av en bipolar lidelse. Kombinasjonen av Jarretts sammensatte tonerekker, og DeJohnettes fantastiske taktteft mottas spesielt positivt i mitt hode. Ikke la deg hefte av at Jarrett, samtidig som han spiller, kommer med små vokale utbrudd. Utbruddene er tidligere beskrevet som alt fra gurgling til lyden av kvinnetennis. Straks du er vant til dem, blir de en del av helheten, og kan oppleves som ekte innlevelse fra en av tidenes mest talentfulle pianister.

En annen måte å angripe denne fine, merkelige platen, er å ta den med på tur. Den gjør seg utmerket på øret både i byen og på fjellet, men styr unna avspilling i bilen, den blir da en potensiell fare for omgivelsene. Keith Jarretts egen bruksanvisning lyder slik:

 

“Where's the form? Don't ask. Don't think. Don't anticipate. Just participate. It's all there somewhere inside. And then suddenly, it forms itself”.

 

Over tid har denne platen blitt en favoritt jeg alltid vender tilbake til, fordi den stadig klarer å overraske. Hvis du velger å gi den en sjanse, må du samtidig huske på at Jack DeJohnette kommer til Sardinen med eget band 28. september. Du kan gi meg dine oppriktige tilbakemeldinger der, etter at konserten er ferdig!

 

 

Bergen, 3. september 2012