Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Walter Wehus anbefaler Keith Jarrett

by Walter Wehus — last modified 2017-04-05T08:12:49+00:00
Walter Wehus - mangeårig journalist og anmelder i Bergens Tidende, med spesialfeltene tegneserier og musikk. Noen kjenner ham best som gatekunstblogger, men i det daglige er han seniorkonsulent ved UiB.
Keith Jarrett

Keith Jarrett at the Blue Note - The Complete Recordings

ECM, 1995, USA

Jeg var nydumpet og nylig hjemflyttet og selvsagt deprimert nok til at jeg lå i sengen store deler av dagene. Det eneste jeg kunne høre på, og som jeg aldri gikk lei av, var opptakene fra de tre kveldene da pianisten Keith Jarrett og trioen hans spilte på jazzklubben The Blue Note i New York. Fordelt på seks CD-plater var dette soundtracket til et halvår som var godt under pari, og det sier mye om kvaliteten på musikken at denne boksen stadig ligger ved siden av musikkanlegget mitt over ti år etter.

Standardlåter i jazzen har alltid fascinert meg. Noen av dem har en brokete fortid som musikalnumre eller poplåter, mens andre igjen er ført i pennen av jazzkapasiteter som Thelonious Monk eller Charlie Parker. «Autumn Leaves» er for eksempel en opprinnelig fransk låt fra 1950-tallet som har blitt fremført av så ulike musikere som Edith Piaf, Eric Clapton og Ninja Tune-grunnleggerne Coldcut. Når Keith Jarrett setter seg ned med den sammen med bassisten Gary Peacock og trommis Jack DeJohnette blir den forvandlet til en nesten tretti minutter lang meditasjon som går fra det helt lavmælte til det gledelig feststemte. Trioen Jarrett/Peacock/DeJohnette har fått navnet «Standard-trioen» siden de helst angriper nettopp disse gamle klassikerne. Og de gjør det ofte. Det finnes rundt tjue liveplater med denne besetningen, og hver gang det kommer en ny spør fansen seg hvor mange album de trenger med Keith Jarrett som spiller showtunes. Svaret er enkelt: Du trenger alle. Eller du trenger bare denne.

Keith Jarrett at the Blue Note oppsummerer alt som er godt med Keith Jarrett og Standards-trioen. Gruppen har en fantastisk musikalitet og driv gjennom alle låtene, med lange improvisasjonsstrekk over standardgrunnlaget. De slenger til og med inn en originallåt her og der, som Jarretts egen orientalistiske komposisjon «Desert Sun» (som også klokkes inn på nærmere halvtimen). Du finner knapt et mer samspilt, velklingende og stadig utforskende ensemble innen tradisjonell jazz, og dette vil være det definitive testamentet etter dem. Musikken er vederkvegende uansett om du er sengeliggende eller bare har et akutt behov for 422 minutter med skjønnhet i livet ditt.

Gatekunstbloggen Mot veggen.