Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Tre indiespill på rappen

av Janette Karin Kolbrek sist endret 2017-01-16T09:45:19+00:00 ReadSpeaker Lytt
Skogbrann og ensomhet, post-apokalyptisk landskap i neonfarger, marerittaktig og ubehagelig eventyr. Tre av årets beste spillopplevelser!

Firewatch

I Firewatch er året 1989 og du spiller 41 år gamle Henry, hvis kone har blitt diagnostisert med Alzheimers sykdom. Det tar ikke lang tid før Henry innser at han ikke makter å ta vare på henne, og velger å overlate konen til familien hennes, mens han selv tar seg jobb som brannvakt i Shoshone nasjonalpark i Wyoming. Med ett er hele Henrys tilværelse snudd på hodet. I stedet for å legge planer for fremtiden med sin kone, befinner han seg altså nå midt i villmarken i et brannvakttårn, hvor eneste mulighet for kontakt med omverden er via walkie-talkie. Det er Delilah, Henrys overordnede, som gir ham oppdrag i den nye jobben hans, og gjennom samtalene deres over sambandet, blir hun hans sosiale anker. Kort tid etter at Henry har ankommet vaktposten sin, begynner merkelige ting å skje i området hans.

Firewatch kom ut i februar i år og er spillutvikleren Campo Santo sitt debutspill. Dersom dette er en pekepinn på hva som skal komme fra det San Francisco baserte selskapet, har vi mye å glede oss til. Oppdragene i spillet er enkle, for eksempel gå til punkt x på kartet og undersøk området. Man orienterer seg med kart og kompass og har også en lommelykt til rådighet. Heller ikke spillmekanikken er særlig avansert, man kan gå, løpe, klatre og rappellere i tau og hoppe over eventuelle hinder. Personlig synes jeg dette er fordelaktig, særlig med tanke på at spillet bare tar 4-5 timer å spille gjennom. I stedet for å bruke tid på å lære kompleks spillmekanikk, kan jeg lettere sett meg inn i sinnstemningen spillet ønsker å formidle. Og ikke minst kan jeg nyte den storslåtte naturen i Yellowstone. Man tenker kanskje ikke alltid over det, men en viktig del av mange spill med dialog, er stemmeskuespill. Dette er absolutt verdt å merke seg i dette spillet. Rich Sommer og Cissy Jones, som henholdsvis Henry og Delilah, er med på å gjøre de to karakterene svært realistiske og på å gi dem personlighet og dybde.

Det er ikke ofte dataspill rører meg, men Firewatch klarte det allerede i innledningen. Tunge tema som tap og ensomhet er i fokus, og måten spillet er lagt opp på, gjør at jeg virkelig kan kjenne på Henrys ensomhet og fortvilelse på en måte få spill før det har klart. Men det er også varme og humor i spillet, og ikke minst mye vakker natur. Jeg er også imponert over lydene i Firewatch, som i aller høyeste grad er med på å skape den rette atmosfæren.

Firewatch kan spilles på datamaskin (Microsoft Windows, OS X og Linux), PlayStation 4 og Xbox One.

Hyper Light Drifter

Hele livet har Alex Preston, en av utviklerne av Hyper Light Drifter, levd med alvorlige hjerte- og helseproblemer, noe plottet i dette indiespillet i aller høyeste grad bærer preg av. Spillet innledes av en tre minutter lang prolog, som, i likhet med resten av spillet, er både ordløs og tekstløs. Her får vi et innblikk i hva som har gått galt i Buried Time, det ødelagte riket historien en er lagt til, og vi blir introdusert for spillets protagonist. Man spiller en kriger, en såkalt drifter, som har evnen til å oppdrive og anvende tapt kunnskap. Vår drifter lider av en mystisk og alvorlig sykdom, som stadig truer med å overmanne og fortære ham. Spillets hovedoppdrag blir derfor å oppdrive en kur for sykdommen hans. Drifteren må dra til Buried Times fire hjørner for å bekjempe de mørke kreftene som har tatt kontroll over de respektive områdene. På veien lurer det farer over alt, men han treffer også på andre overlevende, som med sine historier kan gi litt dypere forståelse for spillets univers.

Det at hele spillet er ord- og tekstløst, kan gjøre det vanskelig å få tak i detaljene rundt hva det er som har etterlatt riket i den tilstanden det er i. Dette er ikke nødvendigvis negativt, for det gir rom for å spekulere og tolke, noe internett i høy grad har benyttet muligheten til. Visuelt er spillet aldeles nydelig. Alt er vakkert illustrert for hånd, i neonfarger og i pikselgrafikk. Spillets lydspor, som Disasterpeace står bak, er det heller ikke noe å utsette på. Alex Preston har uttalt at han ønsket å lage et spill som ga assosiasjoner til 90-tallet, og det er hentet mye inspirasjon fra spillene The Legend Of Zelda: A Link to the Past og Diablo. Når det gjelder selve spillmekanikken, minner den om den som brukes i Dark Souls spillene. I starten er man utstyrt med et sverd og evnen til å spurte en kort distanse, og her er trikset å slå, spurte og repetere om nødvendig. Etterhvert som man samler kunnskap, kan man forbedre og anskaffe nye våpen og evner, og det trengs. Dette spillet er nådeløst! Man skal ikke gjøre mange feil i en kamp før drifteren må bøte med livet.

Da jeg bestemte meg for å skrive om dette spillet, ville jeg lese litt mer om det og Heart Machine, selskapet som har utviklet det. Det har gjort at jeg har fått en ny forståelse av spillets protagonist og hans strid. Når man vet at drifterens kamp mot sykdommen gjenspeiler Alex Prestons egen kamp, blir følelsene sterkere og mer desperat. Jeg liker dette spillet veldig godt! Det både ser og høres utrolig bra ut, og jeg elsker de små og store detaljene som ligger skjult rundt om i landskapene. Også vanskelighetsgraden kan jeg sette pris på, selv om jeg må innrømme at drifteren min mer enn en gang har overlevd på grunn av ren og skjær flaks, heller enn dyktighet.

Hyper Light Drifter er tilgjengelig på datamaskin (Microsoft Windows, OS X og Linux), PlayStation 4, Xbox One og Ouya.

Inside

I løpet av de første sytten minuttene jeg spilte Inside ble karakteren min skutt, bitt i hjel av hunder, for så å drukne. Når man spiller en del dataspill, er det at ens karakter dør i seg selv ikke nevneverdig sjokkerende eller traumatisk. Men i Inside føles dette litt annerledes. Karakteren man spiller er nemlig et barn, uten midler eller verktøy å beskytte seg med. I en ellers mer eller mindre grånyansert verden, styrer man altså en liten gutt kledd i en lett gjenkjennelig rød genser. Hvor han er på vei eller hva han skal får man ikke vite, men det tar ikke lang tid før man aner at noe er forferdelig galt i den verdenen han lever i. De andre menneskene han treffer på i begynnelsen er, uvisst hvorfor, ute etter å ta livet av ham. Andre som senere dukker opp, oppfører seg som tankekontrollerte roboter. Vet gutten hvordan han kan sette en stopper for hva det nå enn er som har skjedd? Er det dit han er på vei?

Inside er et indiespill i puzzle- og skrekksjangeren. Karakteren beveger seg rundt ved å gå, hoppe, svømme og klatre. Akkurat som Playdeads forrige spill Limbo, er også dette delt inn i korte kapitler som automatisk lagres når avsnittets gåte er løst. Gåtene varierer både i vanskelighetsgrad og i lengde. Noen er nokså åpenbare og enkle, mens andre tar lengre tid å finne ut av og går over et større område. Jeg vil ikke røpe noen av metodene, men det er også stor variasjon og kreativitet i måten gåtene løses på. Det finnes en rekke skjulte områder man kan lete etter for å oppnå prestasjoner, og det er også en alternativ avslutning som nesten er en gåte i seg selv å finne. 2D-grafikken i dette spillet er bent frem perfekt! Det at nesten alt er fargeløst og mørkt, er med på å underbygge den dystre stemningen. I enkelte scener befinner den lille gutten seg i store tomme rom og han kaster lange mørke skygger. Da kan man nesten kjenne hvor alene og sårbar han må føle seg. Samtidig er det noe vakkert og vart i de minimalistiske og enkle bildene.

Stemningen i Inside er akkurat så uhyggelig at den minste lille ting blir skummel og man antar mulige farer over alt. Selv en flokk med dunkledde gule kyllinger er små potensielle drapsmaskiner. På slutten av spillet topper det seg. De siste ti minuttene syntes jeg nesten var vemmelige, både visuelt og psykisk, og jeg satt med en konstant klump av ubehag i mellomgulvet. Når det hele var over og krediteringene dukket opp på skjermen, satt jeg og lurte på hva jeg nettopp hadde vært vitne til. For dette er så mye mer enn bare et vanlig puzzlespill. Inside er som et ubehagelig og vondt kunstverk, som på samme tid er vakkert og betydningsfullt. All honnør til danske Playdead som har våget å lage et spill som er annerledes, noe som har betalt seg i flere priser. Per dags dato er dette det beste spillet jeg har spilt i 2016!

Inside finnes både til datamaskin (Microsoft Windows), PlayStation 4 og Xbox One.