Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Jan H. Landro — sist endret 2019-05-09T13:19:19+02:00
Teksten er et kåseri som ble holdt på Litterær lunsj ved hovedbiblioteket, november 2014.

Jan Landro

Gunnhild Øyehaug
Gunnhild Øyehaug

 

Jeg har lyst å begynne med en av mine yndlingsforfattere, 39 år gamle Gunnhild Øyehaug. Hun er fra Ørsta, eller Kolve som det heter i årets roman, men har bodd i Bergen i mange år og siden 2006 undervist ved Skrivekunstakademiet. Hun debuterte med diktsamlingen Slaven av blåbæret i 1998, og ga ut sin første roman, Vente, blinke, i 2008. Den dukker opp på en kino nær deg til våren. Seks år etter den første er hun ute med roman nr to, Undis Brekke.

Boken er på bare 125 sider, men svært innholdsrik. Øyehaug er en ytterst språkbevisst forfatter, og det står mer mellom to punktum i denne boken enn i de fleste andre jeg har lest.

Undis Brekke er en 38 år gammel litteraturforsker, som har gått på en aldri så liten krise i samlivet og på jobben som universitetsstipendiat ved UiB. Det resulterer i hva vi kunne kalle en tilbaketrekning; hun søker og får jobb som lektor i nordisk ved Høyskolen i Eitre, som altså er Volda, nabobygden til den hun – og forfatteren – vokste opp i. Undis Brekke

Kort før jul kommer Undis Brekke opp igjen til hjemlige trakter – og høyskolen hvor hun studerte i fire år, riktig nok 15 år tidligere. Dit når hun akkurat i tide til nordiskseksjonens årlige smalahovefest, hvor hun treffer lærere hun selv har studert under, en og annen hun i sin tid studerte sammen med og en ekskjæreste som fremdeles gir henne kneskjelv og som hun i sin tid fridde til. Skulle jeg sette denne romanen på en formel, kunne jeg kalt den et smalahovemåltid med noggo attåt, men her er det så mye attåt at selv om måltidet utgjør romanens ytre byggverk, vil en slik karakteristikk innebære den groveste reduksjonisme. Like gjerne kunne jeg kalt boken en utforskning av gruppedynamikk, for det er utrolig hva samtalene og samværet utløser av replikvekkslinger og mer eller mindre pinlige misforståelser og situasjoner.

Jeg kunne også si at dette er en roman fra et akademisk miljø og med noen viktige diskusjoner om forholdet mellom liv og diktning. Men også det blir bare en flik av hva denne boken handler om. For den er en fest å lese, et primalskrik fra en kvinne med ikke altfor god selvinnsikt, en kvinne som er langt flinkere enn gjennomsnittet til å observere og sette ord på det hun ser, som sliter med PMS, som konfronteres med sin egen barndom, ungdom og studietid, som har forlatt sin kvinnelige samboer fordi hun leiter etter kjærligheten og som i sine bestrebelser på å holde hodet over vannet makter å betrakte både seg selv og sine omgivelser med et skjevt blikk. For det spesielle med Gunnhild Øyehaug er at hun evner å se det humoristiske eller komiske i så å si enhver situasjon – og å sette presist ord på det.

Kort og skjematisk: Undis Brekke er en kvinne i krise, kall det gjerne midtlivskrise, og befinner seg i det hun kaller «total, eksistensiell klaustrofobi». Hun har aldri ant hvem faren er, moren flyttet fra henne da hun var tolv, og hun ble oppfostret hos en tante. Arbeidet med doktorgradsavhandlingen har gått aldeles i stå, med det som følge at hun mister kontoret sitt på UiB. Hun har også skrevet en roman, som fikk gode kritikker, men ikke klart å følge opp med en ny. I sju år har hun levd i et lesbisk samboerskap, uten noensinne å være sikker på at hun egentlig er lesbisk. Hun ser seg som et konglomerat av komplekser og overkompensering. Trass i at undervisning er det verste hun vet, har Undis søkt og fått en undervisningsstilling på høyskolen. Mye i dette livet smaker av flukt. Og samtalene rundt bordet fremkaller minner, assosiasjoner og refleksjoner.

Mer skal jeg ikke si om denne romanen, bortsett fra at den er så vidunderlig leken i språk og tanke, noe som slående kommer til uttrykk i de springende samtalene rundt smalahovebordet. Jeg tror ikke noen vil bli skuffet om de spanderer et par, tre timer på Undis Brekke.

Frode Grytten
Frode Grytten

 

En desemberdag i 2011 publiserte Frode Grytten en mikronovelle på Twitter, der det som kjent ikke er plass til mer enn 140 tegn. Den lød slik: "Grunna for mykje underkjølt regn over ein lengre periode har norsk mann (57) no valt å avslutte sitt engasjement på denne kloden." Det ble opptakten til Norges aller første twitternovellesamling, Vente på fuglen. Etter hvert twitret Grytten stadig nye mikronoveller, snart ble det en hver dag – til en voksende skare følgere, som til slutt nådde opp i 30.000 personer. Av de 538 komprimerte fortellingene er et par hundre samlet mellom to permer.

Omtrent samtidig med Grytten utga forfatterkollega Pål Norheim fra Eidsvågsneset boken Oppdateringer, som er akkurat det tittelen sier: et utvalg av Norheims statusoppdateringer på Facebook de siste to årene, den boken er for øvrig nettopp nominert som Bragepris-kandidat. Primært for det nyskapende, vil jeg tro. Hver for seg representerer de to bøkene god kortprosa i nye format. På NRK har kritiker Guri Idsø Viken kalt disse utgivelsene «årets slappeste bøker», rett og slett fordi hun mener dette er en altfor lettvint måte å skape skjønnlitteratur på og at de ikke har noe å tilføre litteraturen. Det bør legges til at hun hadde ikke lest noen av dem da hun rykket ut. Men hun skapte debatt, slik det gjerne er når noe nytt dukker opp. Vente på fuglen

Tilbake til Gryttens samling. De tweetene han har valgt ut har han satt sammen til en kronologisk fortelling. Boken åpner med «Ein dag i livet til nyttårsbarn» og slutter slik: Han starta med to tomme hender. På det meste hadde han 350 hender i arbeid. No ligg han her, fullstendig avhengig av andres hender. Mellom disse ytterpunktene i livet har forfatteren i knappest mulig form oppsummert ulike stasjoner og situasjoner i tilværelsen, det meste med stor grad av gjenkjennelighet. Det er ikke tale om å følge ett liv fra vogge til grav, men snarere å fortelle om Mennesket. Underveis kan det f.eks. lyde slik: Dei har ikkje henta gut (3) i barnehagen på eit par veker. Sant å seie, han søler, rotar, grin. Sant å seie, han er ikkje det dei drømte om. Eller slik: Ho er sjuk. Han er medisin. Ho har tatt han morgon og kveld i ei veke. Måndag er ho betre: – No tar eg deg førebyggjande, seier kvinne (28).

Tekstene kan være små portrett, fine observasjoner eller treffende situasjonsbilder. Ofte tar de sider ved oss på kornet, og mange ganger klarer Grytten å formulere i få ord det vi andre ville brukt en bokside på å få sagt. I mitt hode fins det ikke tvil om at dette er kvalitetslitteratur, men det er selvsagt ikke tale om tradisjonelle noveller med utviklet handling og/eller psykologisk fullt utbygde skikkelser. Snarere kan vi kalle dem verbale snapshots fra tilværelsens svingete landevei, og rike på psykologisk innsikt. Et siste eksempel: Etter 1000 dagar i stillheitas historie, spør mann (66): – Korleis har du det, kjære? Først blir ho urolig, så seier ho: – Har du drukke??

Boken kan leses i ett strekk, det tar ikke stort mer enn en time. Eller den kan nippes til i små porsjoner. Jeg anbefaler det siste.

Ruth Lillegraven
Ruth Lillegraven

Jeg vil holde meg i det lokale ennå en stund. Ruth Lillegraven fra Granvin, men bosatt i Oslo og med halv stilling som taleskriver i Samferdselsdepartementet, fikk Brageprisen i fjor for diktsamlingen Urd. Det er fristende å se den som et slags forarbeid til årets bok, Manilahallen. Der Urd skildret to kvinneliv – ett fra begynnelsen av forrige århundre, og et noe selvbiografisk fra de siste 30-40 årene, er årets bok en ren biografi i lyrikk. Absolutt en sjeldenhet i norsk litteratur.

I Manilahallen, med undertittelen Eit dikt. Eit liv, skildrer Lillegraven livet til Berit Bjerke, i boken kalt Birgit. Berit Bjerke er en 67 år gammel kvinne som har levd et både vanlig og helt uvanlig liv, og som ble venninne med forfatteren for noen år siden. Lillegraven fikk lyst til å skrive biografien hennes, og både forfatter og objekt mente at diktformen var den beste. Da havner en ikke så lett i sentimentalisering og overdramatisering. For Berit har opplevd ett og annet. Tolv år gammel ble hun voldtatt av to menn, tidlig i 30-årene utviklet hun anoreksi og sto i 1980 som den første frem med lidelsen på TV. Sykdommen førte til selvmordsforsøk og ulike behandlingsstrategier, før Modum Bad og Nervesanatorium– hvor Manilahallen Manilahallenbefinner seg – til slutt hjalp henne ut av lidelsen. Da hun kom dit, veide hun 38 kilo. Hun går gjennom så mye at kreftsykdom og følgene av en kollisjon seinere i livet forbigås i et par setninger. I motsetning til hva en skulle tro, er ikke dette side opp og side ned med tristesse. Det som bærer både boken og hovedpersonen, er hennes ukuelige livsvilje og ståpåhumør. Uten  tror jeg ikke det hadde blitt noen bok, kanskje heller ikke et 67-årig liv.

Kan det bli god diktning av slikt?

Absolutt. Noen har kalt dette knekkprosa, altså prosa som er satt opp i diktform, men det er å redusere boken til noe den ikke er. Ingen som leser denne beretningen kan unngå å få med seg de poetiske kvalitetene i teksten og de lyriske grepene forfatteren har tatt. Historien er fortalt kronologisk fra begynnelse til slutt, uten noe fiksfakseri, som et langt dikt brutt opp i flere kapitler – og det er absolutt lesverdig.

Lars Ove Seljestad
Lars Ove Seljestad

Lars Ove Seljestad er nok en utflyttet vestlending. Han kommer fra Odda, er utdannet sosiolog og bor nå i Bærum og ernærer seg av skrivingen sin. Det er også i Odda handlingen i årets bok utfolder seg, som i flere av hans foregående bøker, både romaner og en diktsamling. Høstens bok fra hans hånd, Kjære bror, er i stil og tone noe ganske annet enn det han tidligere har gitt ut. Den er formet som et brev, et brev fra Svein til den to år eldre storebroren Arne, som tok livet av seg på tjueårsdagen sin. Det er et av disse helt uforståelige selvmordene. Arne var en ener i alt han foretok seg, og ble gjerne omtalt som «Suverenen». Nå mange år etter, prøver lillebroren å nøste opp i det som man først trodde var en ulykke, men som Svein etter hvert blir overbevist om var selvmord.

Er det mulig å finne noe mønster? Fins det opplevelser, hendelser, handlinger eller utsagn som i ettertid kan tolkes i lys av erkjennelsen av at oppførselen på arbeidsplassen og den påfølgende bilulykken var en villet utgang på livet? Det merkelige forholdet til den eksentriske bestefaren kan være en nøkkel. Han forskjellsbehandlet de to brødrene radikalt. Mens Arne, «Suverenen», ble tatt med på bilturer, oppvartet og gitt gaver til stadighet, fikk minstemann knapt slippe innenfor bestefarens dør. I seg selv en merkverdighet som forfatteren ikke problematiserer i boken. Mer enn noen andre har kanskje bestefaren, som ikke tålte sin egen sønn, formet barnebarnet sitt, så den gamles død blir et slag for åtteårige Arne. «Sidan blei livet aldri meir det same», sier Arne flere år seinere.Kjære bror

Et og annet prestisjenederlag i ungdomsflokken, manglende innkalling til militærtjeneste, at den suverene ikke klarer å få noen til å ta vakten hans på Zinken på fødselsdagen – og farens spydige kommentar i den anledning, samt en voksende følelse av å være fanget i Odda. Dette og mer til er biter i en større mosaikk som skal bidra til å belyse det uforklarlige og uforståelige. Sikkert lå det også noe i tiden og miljøet, slik det uttrykkes i setningen «I vår oppvekst fanst det ikkje noko språk for lidingar som ikkje kunne skjerast vekk med kniv.» Suverene Arne var den siste som ville snakke med noen om sine eventuelle mentale problem. Og på Zinken ble den freidige individualisten, som hadde tatt seg det han mente skulle bli en midlertidig jobb,  klandret for å være usolidarisk ved å sprenge akkorden. Ble Arne et offer for sin egen suksess? Dekket hans ytre vellykkethet over en indre usikkerhet? Spørsmålene er mange. 

Kjære bror er blitt en interessant, men i mine øyne ikke helt vellykket roman. Dels fordi forfatteren legger seg på en repeterende stil som til tider oppleves som mani. Nokså ordrik er han også innimellom. Best er boken der samholdet og vennskapet mellom brødrene skildres, selv om det aldri er tvil om hvem som er sjefen, og i sin skildring av tap og savn. Klasse og klassesolidaritet er et velkjent tema hos Seljestad, også her håndterer sosiologen og oddingen  det på en god og klargjørende måte. Dessuten gir boken gode skildringer fra oppvekst i et industrarbeidersamfunn på 1960-tallet. Og uansett; det er bra at en skjønnlitterær forfatter tar opp et samfunnsproblem som fortsatt har et visst tabu knyttet til seg: selvmord blant unge, særlig unge menn. I Norge tar om lag 150 unge menn livet sitt hvert år. Boken kan gi stoff til ettertanke både hos ung og voksen. 

Rune Christiansen
Rune Christiansen

Enda en utflyttet vestlending, en 51 år gammel bergenser som i mange år har vært en slags forfatternes forfatter, en mann som midt på 1980-tallet begynte i lyrikken, men som gradvis har bevegd seg over i prosaen og i år er ute med sin åttende roman, Ensomheten i Lydia Ernemans liv, som  er nominert til Brageprisen. Jeg snakker om Rune Christiansen, som aldri har nådd et stort publikum, men utvilsomt må regnes til sin generasjons fremste forfattere. Høstens bok nøler jeg ikke med å kalle den vakreste og stillferdigste romanen jeg har lest på lenge, lenge. Den har en slik følsomhet og finstemthet i mange av skildringene, et så gjennomført vakkert og presist språk (riktig nok med en del gammelmodige uttrykk) og et slikt bevisst ordvalg at du bare må gi deg over.Ensomheten i Lydia Ernemans liv

Det er viktig å merke seg at tittelen er Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Den slår altså ikke fast at den svenske veterinæren som tar seg arbeid i en norsk bygd østpå, er ensom. Bare at ensomheten er en bestanddel i hennes liv, noe hun innimellom kjenner på og reflekterer over, men aldri lar seg overmanne av. Men lengselen etter harmonisk tosomhet gjør seg også gjeldende – og blir etter hvert gjengjeldt. Det livet hun lever er ikke problemfritt, men nokså konfliktfritt.  Lydia er ikke alltid innstilt på å følge etablerte sosiale koder, men på sitt vis er hun absolutt nærværende og slett ingen som oppsøker isolasjonen.

Hovedpersonen er like opptatt av, og har et like harmonisk forhold til, dyr som til mennesker. Hun har en empatisk evne som ligger litt over det gjennomsnittlige og vet å verdsette naturens velsignelser. En tone av øm sårhet sniker seg her og der inn i teksten, men får ikke bli dominerende. Lydia har også et blikk for mennesker som lider eller ikke har det så enkelt i hverdagen. Den episodiske romanen lar oss oppleve henne på arbeid med syke eller skadde dyr og i mer private situasjoner, f.eks. gjennom et ikke helt avklart forhold til småbrukerforeldrene som lever på den svenske gläsbygden, hvor enebarnet Lydia har vokst opp. Eller som noe nær en reservemor for en ung gutt som ikke har det så greit.

Tove Nilsen
Tove Nilsen

Hvis vi så beveger oss bort fra det vestlandske og over til hovedstaden, står velkjente Tove Nilsen denne høsten frem med nye sider av seg selv, 40 år etter at hun debuterte som forfatter. Selvbiografiske innslag fins i mange av bøkene hennes, også familieepisoder som langt fra er udelt flatterende. Men som regel har de vært omtalt i en spøkefull eller morsom tone. Ikke slik i den helt ferske romanen Konge i snø. Allerede på side 8 slår jeg-fortelleren, en ikke navngitt forfatter, fast at «Nå, i den boken jeg skriver, skal alt frem – selv om 'noen' absolutt ikke ønsker det; mors frykt for akevitten, villskapen som alltid lå på lur, raseriet som brått kunne bryte fram i far når han følte at han ble herset med.»

Etter hvert skjønner vi at jeg-fortelleren et godt stykke på vei er Tove Nilsen selv, og at det er sin egen familie hun skildrer. Først og fremst er det et forsøk på forstå sin egen far, men også å forstå seg selv i forhold til foreldrene og konfliktene deres, som av og til resulterte i at familiens enebarn måtte sendes av sted til tanter og onkler mens foreldrene sloss videre. Selv om dette er selvbiografisk og langt mer utleverende – også selvutleverende – enn noe Tove Nilsen har skrevet før, passer hun også tidlig i boken på å understreke at det er en roman vi leser: «Er det noe en erfaren forfatter bør vite, er det at man aldri skal, og heller ikke kan, fortelle tingene som de var.» Noen få sider lenger bak bygger hun opp et forsvar for det hun holder på å skrive: « ... enhver eier sine egne minner og ... ingen har rett til å be andre holde minnene sine for seg selv, heller ikke de som er så flinke til å snakke om privatlivets fred.» 

Konge i snø
Konge i snø er en rik roman, den spenner vidt og går inn på sentrale eksistensielle spørsmål: Om ensomhet, også i nære familierelasjoner; om sannhet og hva det er; om hvor lite vi vet om våre foreldre og hvor lite vi ofte forstår. Like mye som forfatteren prøver å finne svar på det mørke spørsmålet: «Hvorfor kunne du, som var den søte, lille gutten, bli så ensom at du brølte og slo etter mor?», er boken også forfatterens forsøk på å komme i inngrep med seg selv og sin egen oppvekst i en dysfunksjonell familie. It takes two to tango, heter det, og i denne dansen sto en arbeidshest og festløve mot en feminist som var «født for tidlig, gikk i ekteskapsfellen og ble en harpy», et mytologisk monster med fuglekropp og kvinneansikt.

Det går godt an å lese boken som en nøkkelroman. Men jeg tror det gir større utbytte å fordype seg i dette stoffet som en skjønnlitterær bearbeidelse av ikke helt uvanlige konflikter og allmennmenneskelige problemer. Den inneholder også et langt, fint kapittel om da far og datter oppsøker hans fødested i en liten landsby i det østlige Tyskland, tidligere DDR, helt mot grensen til Tsjekkia. Romanen er også på sitt vis en kjærlighetserklæring til forfatterens 91 år gamle far, som aldri har lest noe hun har skrevet og trolig heller ikke kommer til å lese denne.

Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth

 

Også Vigdis Hjorth er det grunn til å stoppe opp ved, ikke minst fordi hun i mange år har vært betraktet som en lettvint, overflatisk forfatter uten særlig dybde. Hun kan kanskje oppføre seg slik, men hun skriver ikke slik – det dokumenterer store deler av forfatterskapet hennes for den som bare vil se.

I høst er hun ute med romanen Et norsk hus, en tittel som selvsagt skal gi assosiasjoner til Thorbjørn Jaglands Norske Hus. Reint konkret er dette huset en påbygd tømmerhytte som ligger utenfor Oslo et sted. Der bor tekstilkunstneren Alma, som ikke tjener så mye på sin kunst og derfor må leie ut noen rom. Inn kommer polske Slawomira med datter og voldelig mann, så voldelig at han snart havner i fengsel.

Det denne boken dreier seg om er forholdet mellom Alma og leieboeren, som hun konsekvent bare omtaler som «den polske». Vigdis Hjorth har sagt at dette er en historie om hvordan tillit brytes ned, men i og med at det ikke finnes særlig tillit i utgangspunktet, vil jeg heller kalle det en roman om hvordan mistillit bygges opp. For de to kvinnene kommuniserer svært dårlig, og ingen av dem synes å ønske noen nærmere kontakt med den andre. Engstelige, usosiale Alma sukker hele tiden over hvor mye strøm og varmt vann leieboerne bruker og om husleien vil komme til rett tid. Et norsk hus

En dag får Alma i oppdrag å lage et stort teppe til grunnlovsjubileet. Som tema velger hun seg historien om en ung, norsk kvinne som for hundre år siden ble tvangsgiftet til en prest og endte med å ta sitt eget liv. Denne historien opprører Alma sterkt; hun identifiserer seg med den stakkars kvinnen som ble utsatt for slik urimelig maktbruk. Men hun evner ikke å se hvilken maktposisjon hun selv står i overfor en fattig innvandrer som ikke kan norsk. Hun som regner seg som liberal og småradikal, «visste og ville det rette, og gjorde det når det ikke voldte henne særlig besvær, men brant ikke», heter det om Alma. I den setningen oppsummeres noe nær en hel nasjon. Vi bekjenner oss til et nasjonalt godhetsideal, som de aller færreste av oss lever opp til.

Med denne romanen gir Vigdis Hjorth oss en viktig påminnelse. Og den trenger vi. Åpen som hun er, legger Hjorth heller ikke skjul på at den ikke spesielt sympatiske Alma er modellert over henne selv. Et norsk hus er også en kunstnerroman, et portrett av en kunstner på godt og vondt, og en bok som i noen grad tar oss med inn i kunstnerens atelier og tankeverden.

Bing & Bringsværd
Bing & Bringsværd

Jeg har lyst til å avrunde denne presentasjonen med en bok som betyr den definitive avslutningen på  et litterært samarbeidsprosjekt uten like her i landet. 14. januar i år døde Jon Bing, dermed opphørte et helt uvanlig kreativt og allsidig kompaniskap som hadde vart i over femti år og resultert i novellesamlinger, essays, science fiction-antologier, dramatikk, opera (ja, det også), fjensynsdramatikk, radioteater og tegneserier – totalt over 40 ulike prosjekt. For sikkerhets skyld avslutter de med enda en sjanger, sin første roman.

London 2084 er en kombinasjon av science fiction, eller det de to gjerne kalte fabelprosa, og røverroman. Bokens undertittel er En fortelling om fremtidige forbrytelser. Så kan man spørre seg om det er organtyverier som er den store, fremtidige forbrytelsen. Jo da, det er det nok. Men slik jeg leser denne boken, er miljøødeleggelsene og det kompakte, destruktive overvåkingssamfunnet vel så ille. Alle som har lest George Orwell vet at det selvsagt ikke er tilfeldig at forfatterne har valgtLondon 2084 året 2084. Det vi møter er den nærmest komplette kontroll over individene, kloning av mennesker, idrettsfolk som både dopes og avles frem til topprestasjoner, et globalt profitt- og maktdrevet selskap med fangarmer overalt, livsfarlig stråling, en virtuell natur og små mennesker som styres som marionetter. Dette er, fristes jeg til å si, mer fiction enn science, i den forstand at boken ikke fordyper seg i tekniske spissfindigheter, men snarere konsentrerer seg om konsekvensene av dem. Det er for øvrig typisk for så å si all fabelprosa fra Bing & Bringsværd. 

Boken er selvsagt en dystopi, en skildring av et fremtidig skrekksamfunn. Men ikke noe Bing & Bringsværd dikter opp på fritt grunnlag, snarere en fremskriving av tendenser som blir stadig tydeligere i dagens samfunn.

Strengt litterært vurdert, er ikke denne romanen noe mesterverk, men den er nok et rop fra to forfattere som gjorde noen av truslene mot vår sivilisasjon til skjønnlitterært tema lenge før dette var begynt å trenge inn i vår allmenne bevissthet. Skjønt, to? Hver av dem  har sin særegne forfatterstemme, men sammen blir de en tredje person. Vi har mye å takke herr Bring & Bringsværd for.


Anbefalte bøker