av karenm — sist endret 2019-05-09T12:21:50+01:00 Foto av Ingvild H. Rishøi: Trude Rønnestad. Foto av Gaute Heivoll: Paal Audestad. Foto av Kjersti Annesdatter Skomsvold: Finn Ståle Felberg. Foto av Peter Franziskus Strassegger: Fredrik Arff. Foto av Jan Roar Leikvoll og Eirik Ingebrigtsen: Tove K. Breistein. Foto av Cecilie Enger: Linda Næsfeldt
De fleste har lett for å legge seg til trygge lesevaner når de beveger seg inn i skjønnlitteraturens mangfoldige verden. Har vi fått sansen for en eller flere forfattere, holder vi oss gjerne til dem – uten tanke for at også de engang i tiden representerte ukjent terreng for oss.

Jan Landro














I endel år har jeg, dels i embets medfør – men kanskje like ofte av personlig nysgjerrighet, kastet meg over debutanter for å se hva de har å fare med. Og noe har de absolutt, mange av dem. Jeg har igjen og igjen latt meg forbause over hvor originale, uten å bli fulle av påfunn, mange av de unge forfatterne er, hvor godt de behandler det rike instrumentet som språket er, og hvor tydelig mange av dem står frem med
  sin særegne stemme. 

Kanskje er det ikke så lett å orientere seg i skogen av nye forfatternavn og nye boktitler, men et nokså trygt tips kan være å speide etter hvem som hvert år blir tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris, som er den høyeste utmerkelsen en skjønnlitterær debutant her i landet normalt kan håpe på å få. Den prisen deles ut av Den norske forfatterforenings Litterære råd, bestående av erfarne forfattere som er forpliktet til å lese seg gjennom hele årets skjønnlitterære produksjon. Det skulle med andre ord borge for at kvaliteten på vurderingen er den aller beste, og at de trolig ikke overser verdige kandidater.

Men som vi skal se, fins det strålende forfattere som aldri fikk noen debutantpris.


Ingvild H. Risøi

Den første jeg har lyst å trekke frem er en slik, og jeg mener hun burde fått prisen. Ingvild H. Risøi skriver noveller. Noveller er noe folk helst leser i ukeblad, ikke mellom to permer. Men de to slanke novellesamlingene hennes, La stå! (2007) og Historien om fru Berg (2011), er språklig og innholdsmessig så gode at det nesten er oppsiktsvekkende. Debutsamlingen ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, noe slikt hadde aldri skjedd før med en novellesamling av en debutant.

Historiene hun forteller er så forskjellige at du skulle ikke tro de kom fra samme hode, om det ikke var for at du kjenner igjen det konkrete språket og den enkle stilen – og det lett melankolske i mange av fortellingene. Forfatteren er født i 1978, men viser en forbløffende modenhet og menneskekunnskap, og tekstene hennes suger deg inn. De fanger stemninger, miljøer og personer, og det gjør de med fine La stå : noveller / Ingvild H. Rishøi antydninger. Rishøi er ikke en forfatter som forteller alt, men akkurat nok til at vi skjønner hva som foregår. Skjønt; en av novellene fra debutboken – jeg vil ikke si hvilken – har jeg lest flere ganger for å prøve å virkelig forstå hva den dreier seg om. Ikke det at den er spesielt vanskelig, for det er den slett ikke, men hun gjør noe med teksten som jeg ikke helt klarer å gripe. En fascinerende forfatter, og et fascinerende forfatterskap som handler om såkalt vanlige folk og deres liv, men som hever dette til noe større ved måten forfatteren får oss til å se det store i det lille og det lille i det store på. Her er ingen store fakter, ingen store ord, språket er som oftest lavmælt, men trekker oss med seg inn i hverdagslige skjebner som kanskje ikke er så hverdagslige likevel.

Ingvild Rishøi er min første og kanskje sterkeste anbefaling. Ikke for hennes skyld, selv om hun absolutt fortjener flere lesere, men fordi jeg vet at møtet med dette forfatterskapet vil gi mange en stor leseopplevelse. Hun har også skrevet et par barnebøker, som vil fryde unge lesere. Noe å tenke på for dem som vil gi gode bøker i julepresang til barnebarn. Særlig hvis det følger høytlesning med gaven.


Gaute Heivoll

Den neste jeg vil trekke frem er jevngammel med Rishøi, har heller ikke fått debutantprisen og har også gitt meg en helt spesiell opplevelse av hva diktning kan være. Gaute Heivoll fra Finsland, 3-4 mil fra Kristiansand, har skrevet en rekke bøker i ulike sjangre siden han debuterte i 2002 med en novellesamling. Og han har vunnet behørig kritikerros for flere av dem. Men den boken jeg særlig vil nevne, hans niende, er romanen Før jeg brenner ned (2010), som er under oversettelse til mer enn tjue språk.

Dette er en dokumentarroman, en vanskelig og omstridt sjanger siden den blander fakta og diktning og man ikke alltid vet hva som er hva. Boken tar for seg dramatiske hendelser fra forfatterens egen hjembygd i det året han selv ble født. En hel måned sommeren 1978 herjet en pyroman Finsland. Samme helg som forfatteren blir båret til dåpen i den lokale kirken, når pyromanens herjinger sitt dramatiske høydepunkt, hvorpå saken blir oppklart. Heivoll har i alle år levd med denne historien, og i boken legger han sin egen historie ved siden av fortellingen om pyromanen. Slik får han frem at det som skapte en pyroman også kunne ha rammet andre, grensen mellom normalitet og galskap er uklar og ikke alltid like lett å få øye på.


Boken er en nitid rekonstruksjon av alt som skjedde. Den følger politiets oppklaringsarbeid dag for dag, slik den også registrerer bygdefolks reaksjoner og økende frykt fra brann til brann. Forfatteren går tett inn på personer og begivenheter, også pyromanen, men helt uten å ty til lettvinte effekter. Det som gjør denne romanen så uhyggelig, er at den gir leseren en følelse av å ta del i ugjerningene, ja, det er nesten som jeg selv står der med tennvæske og fyrstikker, klar til å tenne på. Jeg kjenner flere som ikke orket å lese boken til ende, de følte seg så sterkt berørt av skildringene.

Jeg fristes til å kalle denne romanen for en eksistensiell thriller, og da med like stor vekt på eksistensiell som på thriller. Forfatteren går inn i hodene på både brannoffer og pyroman, og blottlegger tanker, følelser og refleksjoner som så åpenbart har sitt opphav i frykt og engstelse. Der diktningen tar over når fakta ikke kan dokumenteres, oppstår en merkelig kjemi som på nesten uforklarlig og skremmende vis gjør meg delaktig i det som skjer. Jeg kan knapt huske noen roman som på samme måte og med samme kraft har vist meg illusjonsskapingens muligheter. Det er mesterlig gjort.


Heivoll har vært ute med ytterligere to romaner etter denne, Kongens hjerte (2011) og Over det kinesiske hav, som kom i år. Også Kongens hjerte tar utgangspunkt i en sann historie, men denne gang fra siste halvdel av 1700-tallet. Den såkalte radesyken (også omtalt som tredje stadium av syfilis, men betegnelsen har også vært brukt om lepra) herjet i Norge, og en liten jente og faren hennes skipes til Danmark for om mulig å redde jentens liv. Overfarten og det som skjer der er en beretning om desperasjon og fortvilelse, men også om oppofrende farskjærlighet. En roman med fine kvaliteter, men ikke med helt samme intense spenning som preger den foregående romanen. Årets bok har jeg ikke rukket å lese ennå, den henter sin handling fra krigsvinteren 1945, da et idealistisk ektepar etablerer et slags «åndssvakehjem», som det het i den tidens tale, og tar til seg fem vanskjøttede søsken. Romanen gir et bilde av hvordan man den gang møtte annerledeshet og hvordan slike barn ble umyndiggjort og sterilisert.


Kjersti Annesdatter Skomsvold

Kjersti Annesdatter Skomsvold, født året etter de to foregående, er kanskje redd for å skulle bli husket som «hun som skrev seg ut av ME». For hun hadde kronisk utmattelsessyndrom i 7-8 år, men hadde fått det for seg at hun ville bli forfatter. Så begynte hun å notere små setninger på gule post-it-lapper, for mer orket hun ikke i begynnelsen. Dette forteller hun i den svære romanen Monstermenneske (2012). Men boken hun skrev på denne måten, kom i 2009 og heter Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Og den fikk faktisk Tarjei Vesaas' debutantpris. Denne debutromanen er en liten perle av en bok, ca. 120 sider – for mer orket hun ikke å skrive. Den er oversatt eller under oversettelse til om lag 25 språk og handler om Mathea Martinsen, som i sin alderdom føler at hun aldri har levd.

Den unge forfatteren går inn i Matheas gamle hode og forteller i 1. person en høyst original historie som så å si gjør sosial angst om til en litterær fest. Hun har alltid vært hjemmeværende, inntektene har mannen, statistikeren Epsilon, besørget. Selv er hun lite målrettet og nokså tafatt, hennes eneste prosjekt har i grunnen vært å leve med Epsilon. Dette er en rar bok om en rar kvinne, fortalt med humor og alvor, en rørende og tragikomisk beretning.

Epsilon dør, og Mathea må spørre seg om hun egentlig har levd, eller lever lenger, all den tid knapt noen registrerer at hun finnes. Kanskje er Epsilon den eneste som faktisk har sett henne som et levende menneske? Selv ikke da hun ble rammet av et lynnedslag, ble Mathea lagt merke til særlig lenge. Av frykt for at hun skal dø før noen oppdager at hun har levd, graver hun frem sin gamle brudekjole, baker pikekyss og vandrer ut i livet. Disse utfluktene hun foretar kaller på både tårer og smil, men under ligger hele tiden et av vår tids siste tabuer: ensomhet. Det gjør at boken, om den er både lekende og humoristisk, også bæres av en viss tristhet. Ved hjelp av et språk med spenstige innfall og slående aforismer, makter forfatteren å holde den skjøre balansen mellom det komiske og det tragiske. Dette er svart-munter tristesse på høyt nivå.


Tre år senere fulgte Monstermenneske, som er 600 sider tjukk og forteller om forfatterens sykdom, og hvordan hun gradvis arbeidet seg ut av elendigheten bl.a. ved å skrive debutromanen. Slik Skomsvold betraktet Mathea med tvisyn, makter hun også å se seg selv og sykdommen sin med en imponerende blanding av humor og dysterhet. Boken følger hovedpersonen Kjersti langt inn i sykdommen, noe hun skildrer svært overbevisende, og forfatteren finner presise uttrykk for hvordan hun prøver å leve med en alvorlig sykdom. Hun har fantasier og forestillinger om en type liv vi andre tar for gitt og derfor knapt tenker over. Og når hun omsider forsiktig begynner å nærme seg et vanlig liv, hvor hun ikke bare skal forholde seg til sykdom – men også til andre mennesker, møter vi en ung kvinnes sårbarhet. Hennes historie gir grunn til å reflektere over vår privilegerte situasjon og hvilke bagateller vi ofte gir oss til å sutre over.

Boken er også en skildring av hvordan Kjersti Skomsvold blir forfatter, og om arbeidet med debutromanen, om hvordan den usikre forfatterspiren binder seg i et altfor dominerende avhengighetsforhold til en skrivelærer – men til slutt makter å frigjøre seg. Boken er også en eksistensiell beretning med kloke refleksjoner om hvordan forfatteren går fra å være monster i egne øyne, til igjen å bli menneske. Hun følte at hvis hun kunne skrive en bok, og på den måten så å si skaffe seg et språk, ja, da måtte hun jo være et menneske.


Peter Franziskus Strassegger

Årets vinner av Vesaas-prisen heter Peter Franziskus Strassegger, er født i 1984 av norsk mor og østerriksk far. Han vokste opp i Østerrike, men tolv år gammel flyttet han til Bryne. I dag bor han i Oslo, og begynte for få dager siden som psykolog på Ahus. Romanen han debuterte med heter Stasia. Det er navnet på en femten år gammel jente. Hun har en 11-12 år gammel bror som heter Armin. Gjennom Armins øyne opplever vi det boken skildrer, han er romanens jeg-forteller.

Søskenparet har to foreldre som driver en omreisende entreprenørvirksomhet i Europa. De bygger hus, men det underlige er at de selv ikke har noe hus som barna kan vokse opp i. I stedet bor familien i en bil. Det er fristende å beskrive familien som dysfunksjonell, for foreldrene er mer opptatt av seg og sitt enn av å gi ungene den omsorgen de trenger. Derfor setter Stasia i gang det vi kan kalle et frigjøringsprosjekt, hun vil ut av de likegyldige foreldrenes grep.

Det spesielle er at alt som skjer altså blir sett med Armins blikk. Og han skjønner slett ikke alt han ser og skildrer, noe som farger fremstillingen. Gutten fornemmer at noe foregår, han forstår brokker av det han ser og hører – derfor blir dette en slags ymtende roman, der vi som lesere så å si blir meddiktere og må bruke vår egen fantasi for å få den fulle sammenhengen. Dette høres sikkert komplisert og vanskelig ut, men det er det egentlig ikke. Litt uvant, kanskje, men de snaut 170 sidene er slett ikke uoverkommelige.

Forfatteren forteller at han slet med å skrive frem historien – især fordi han hadde bestemt seg for å bruke den unge guttens synsvinkel. Først måtte Strassegger skrive ut hele historien som en vanlig fortelling. Deretter begynte det møysommelige arbeidet med å prøve å stryke alt det «voksne» i teksten, for på den måten å destillere ut guttens blikk og guttens stemme. Men det betyr altså, som allerede nevnt, at Stasia er rik på antydninger, situasjoner og opplevelser som ikke fortelles eller forklares fullt ut, men som vi som lesere selv må fortolke. Nå er det jo heldigvis slik at skjønnlitteraturen har ingen fasit. Din lesning og fortolkning kan være like god og gyldig som forfatterens, så her er det bare å gå i gang! Innsatsen vil bli rikt belønnet.


Jan Roar Leikvoll

Er det noen i forsamlingen som føler behov for skikkelig dyster kvalitet? I så fall er svaret helt opplagt: Jan Roar Leikvoll fra Frekhaug, årgang 1974. Han debuterte i 2008 med romanen Eit vintereventyr, som hadde mer vinter enn eventyr i seg. Siden har han utgitt ytterligere tre romaner, den siste nå i år. Han har mottatt flere priser for forfatterskapet, som preges av brutalitet og motbydelige handlinger, skildret i et poetisk og detaljert språk.

Denne forfatteren har ikke bare en særegen stemme og skaper sine helt egne univers; han viste også en nesten påfallende stilistisk sikkerhet allerede fra bok én. Å debutere med en roman fra en helvetesleir, nærmest blottet for lyspunkter og humor, vitner om stor selvtillit. Skjønt, det er ikke helt riktig, det jeg her sier. For Leikvoll makter på troverdig vis å smelte sammen det vonde og det vakre, likevel er ikke skjønnhet noe man forbinder med denne forfatteren – men jeg-fortelleren drømmer riktig nok om en lys fremtid. Fraværet av empati er absolutt i Eit vintereventyr, men det fremgår ikke hvor eller når handlingen finner sted. Likevel er det nærliggende å tenke seg at det kan være i en av nazistenes konsentrasjonsleirer.


Romanen Fiolinane fra 2010 mangler ikke grufulle scener og bilder som kan sette seg ubehagelig fast i minnet. Her befinner vi oss i et samfunn som har gått i oppløsning, og der en gruppe nakne, navnløse mennesker prøver å overleve i et goldt, ørkenaktig landskap. Snikende sykdommer tar langsomt livet av den ene etter den andre i den vesle familien som forfatteren lar oss følge på nært hold. Menneskene reduseres til inhumane overlevelsesmaskiner, og de sterke menn rår. Hovedpersonen, en ung grubler, har riktig nok medfølelse for de svake, men skjønner fort at du ikke kommer langt med slike fornemmelser. Boken kan karakteriseres som en dystopi, altså det motsatte av en utopi. Mye av kommunikasjonen menneskene imellom skjer via grynting, hyling og fysiske uttrykk, og det kroppslige og moralske forfallet skildres i detalj. Det er særlig denne boken som har fått kritikere til å sammenligne Leikvoll med amerikaneren Cormac McCarthy.

I Bovara viderefører forfatteren sitt dystre univers, men denne romanen har et mer eventyrlig preg. Enda tydeligere enn i de foregående bøkene får Leikvoll her frem hvor skjør kulturen er, hvor lite som skal til for å slå sprekker i fernissen. Igjen er det en ung mann som er jeg-forteller og hovedperson, denne gangen dreier det seg om Frrok, som er gartner i klosteret ved landsbyen Bovara. Hans eneste faste punkt i tilværelsen er den eldre gartneren Flori, som han gir all sin kjærlighet. Men Flori bare bruker Frrok til å tilfredsstille sine seksuelle behov, og ellers gir han blaffen i ham. Ved en skjebnens tilskikkelse får imidlertid den maktesløse Frrok makt, og da går det skikkelig ille.


Årets roman, Songfuglen, er lagt til en navnløs by, befolket av kvinner og forbudt for menn – og nok engang med en ung mann i hovedrollen. Der vokser han opp, forkledd som jente og med jentenavnet Jakoba. Det spesielle ved denne boken er at her er håpet til stede, noe helt nytt i dette forfatterskapet. Midt i all djevelskapen og volden, for den er saktens med også her – om enn mindre konkret og mer fordekt, skildres det fine kjærlighetsmøtet mellom Jakoba og den vakre tjenestejenten Tikva. Jeg skal ikke røpe hvordan dette ender, bare nøye meg med å konstatere at den utviklingen vi nå aner i dette forfatterskapet gjør at jeg med desto større spenning imøteser neste roman fra Leikvoll.

Hvis noen lurer på hvorfor jeg bruker så mye tid på å omtale disse dystre romanene, er svaret enkelt: Det er diktning av høy kvalitet fra første til foreløpig siste bok, og han tar leserne inn i noen univers vi knapt har opplevd maken til.


Eirik Ingebrigtsen

Når vi nå først beveger oss blant lokale forfattere, vil jeg gjerne nevne Eirik Ingebrigtsen fra Os, bosatt i Oslo. Han er av 1975-årgangen og debuterte i 2001 med romanen Vesen. Jeg vil anta at få av dere har hørt om ham, enn si lest noe av ham – trass i at han har utgitt fem romaner og i høst ble tildelt Sultprisen, som skal belønne et yngre, eminent forfatterskap. Ingebrigtsen sitter for øvrig i Forfatterforeningens Litterære råd, som jeg nevnte innledningsvis, altså de som bl.a. bestemmer hvem som skal få Tarjei Vesaas' debutantpris.

Et særkjenne ved Ingebrigtsens romaner er hans måte å skildre menneskers avhengighet av hverandre på, på tvers av generasjonene. Tydeligst kommer dette kanskje til uttrykk i hans siste bok, Heimfall (2012), med undertittelen Ei juleforteljing. Her møter vi en 74 år gammel mann som skal feire sin første jul uten konen,

 og som svært motvillig tar imot sin lungesyke, døende datter fordi pleiekapasiteten på sykehjemmet er på et minimum i julehelgen. Forholdet til datteren er ikke det beste, og ikke har han noen klar idé om hvordan man tar seg av en dødssyk person. Det denne romanen så usentimentalt beskriver, er hvor utilstrekkelig de fleste av oss kan føle seg i møte med alvorlig sykdom og død. Faren gjør så godt han kan, men står nokså hjelpeløs overfor datterens lidelser. Likevel, på sin enkle måte mestrer han kanskje dette møtet med det «å vera aleine bak kjærleiken i å tilhøyra andre», som det på merkelig vis uttrykkes i romanen.

Ingebrigtsens debutroman, Vesen, var nærmest en slags roadmovie om en ung, litt uklart tegnet etnologistudent som etter å ha blitt forlatt av kjæresten, bryter opp fra studiene og gir seg landeveien i vold. Selv om den kanskje ikke er så representativ for forfatterskapet, så fremviser boken et viktig trekk ved alle de fem romanene, nemlig hvordan forfatteren legger spenningen på et psykologisk plan.

Relasjoner, særlig innen familien, går igjen i flere av disse romanene. I Snø dempar lyd, tre lukkar inne (2003) dreier det seg om forholdet mellom en middelaldrende bedriftsleder, hans tiltagende demente far og hans utagerende sønn. Vagt innser representanten for mellomgenerasjonen at han burde ta seg bedre av både faren og ikke minst sønnen, som er i drift og oppviser en udefinert rus- og ødeleggelsestrang. Aktualiteten er åpenbar, og jeg er redd mange kan kjenne seg igjen, i større og mindre grad, i det denne romanen beskriver. En var og følsom beskrivelse av mannlig hjelpeløshet og sårhet.


Eirik Ingebrigtsen er en noe uforutsigbar forfatter, det viste han i sin tredje roman, Vendrakovic (2006), hvor han så å si tar seg inn i bevisstheten til en 69 år gammel kvinne, Elena Vendrakovic, som mot sin vilje blir pensjonert fra stillingen som skuespiller ved Det slovakiske nasjonalteatret i Bratislava. I en vedvarende tale- og tankestrøm protesterer hun mot et samfunn som ikke lenger har bruk for henne, en problematikk som absolutt ikke er fremmed her i landet, heller.

I 2009 kom Viddesyn, som følger en mor og hennes synsforstyrrede datter på fjelltur over Hardangervidden. Dette er nok Ingebrigtsens «letteste» roman, i den forstand at humor og komikk får en større plass, men det tragiske er også klart til stede. Det spesielle med denne romanen er ellers at forfatteren feller inn i teksten både en novelle og en hel diktsamling. På sett og vis handler dette om jakten på synet, en av våre viktigste sanser, og språket i boken er tilsvarende sanselig. Igjen viser Ingebrigtsen hvilken original stemme han er i vår hjemlige litteratur.


Cecilie Enger

Til slutt har jeg lyst å slå et slag for en forfatter som debuterte i 1994, og som med årets utgivelse har åtte bøker på samvittigheten – en barnebok, to dokumentarromaner og fem «vanlige» romaner. Cecilie Enger heter forfatteren, hun har aldri nådd ut til et større publikum, men jeg tror hun klarer det i år. For mange voksne mennesker vil nok oppleve denne boken som en gave, så er da også tittelen Mors gaver. Utgangspunktet for romanen er litt spesielt. For et par år siden ble moren hennes, den tidligere Aftenposten-journalisten Ruth Krefting Enger, overført til et sykehjem, innhyllet i Alzheimer. Da etterkommerne skulle tømme leiligheten hennes, kom de over sirlig skrevne lister over hvem Cecilies foreldre hadde gitt hva i julegave og hva de selv fikk. Det var snakk om lange gavelister, og de dekket hele perioden 1963 til 2003.

Cecilie Enger tok vare på listene og lot seg inspirere av dem. Med disse listene som et slags rammeverk eller skjelett, har hun skrevet en mangfoldig roman som er både slektskrønike, kulturhistorie og mentalitetshistorie. Og mer enn det, boken er også et portrett av en mor, en far og en familie, og den viser hvordan et menneske så å si dør langsomt, mister fotfestet og glir bort fra sine nærmeste.

Dette kan høres trist og vondt og leit ut, men det er på ingen måte det inntrykket jeg sitter igjen med. Mors gaver er tvert imot en vakker roman – en kritiker har sågar kalt den høstens nydeligste – tydelig skrevet i kjærlighet og respekt. Lekende lett og i et flytende språk skildrer forfatteren et tema som selvsagt har sine mørke sider, men denne tidsreisen er først og fremst en fin litterær opplevelse. Ikke på noe tidspunkt vipper historien over i det private eller det sentimentale. Cecilie Enger har klart den fine balansegangen på en overbevisende måte.

Hva som er fakta og hva som er diktning i den historien hun forteller, er ikke alltid like enkelt å vite. Men jeg opplevde det heller ikke som så viktig, langt viktigere er den fine flyten i fortellingen. For meg, som er av 1948-årgangen, bød boken også på et gjensyn med en litt fjern fortid, som likevel er min og som det var en glede å få frisket opp igjen.


Teksten er et kåseri som ble holdt på Litterær lunsj ved hovedbiblioteket, november 2013.

Anbefalte titler

Ingvild H. Risøi

Gaute Heivoll

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Peter Franziskus Strassegger

Jan Roar Leikvoll

Eirik Ingebrigtsen

Cecilie Enger