Unntakstanker: Kan vi ikke bare være stille litt?

Fra hundre til null. Sånn føltes det. Det var på alle måter god kok for meg denne våren. Jeg skulle fortsette arbeidet med å representere filmer jeg er stolt av på internasjonale filmfestivaler, og 12. mars nærma vi oss premiere på Nationaltheatret. Jeg skulle synge Kate Bush og ha på meg rumpetaske. Jeg gleda meg. Jeg satt i maskeavdelingen på teatret og prøvde noen løstenner, da det på callingen ble gitt beskjed om at alle i produksjonen skulle møte teatersjefen på scenen. Nå. Med én gang. Jeg rakk ikke engang å ta ut løstennene.

Publisert: 10.06.2020. Tekst: Andrea Bræin Hovig - Skuespiller og forfatter.

Fotograf: Øyvind Eide


Hver morgen står jeg opp og sjekker kirsebærtreet jeg ser fra vinduet mitt. For hver dag har nye blomster veltet ut av knoppene sine. I dag snakker vi kaskader. Jeg har egentlig bare lyst til å sitte og se på dette til det hele er over. Virusgreia, altså. Jeg får nemlig ikke til noe særlig.

Kollegaer på Nationaltheatret foreslår at vi skal klippe sammen Terje Vigen. Hver og én skal lese opp en strofe eller flere, hjemme i egen stue. Stor begeistring, og mailtråden gløder. Det at Bjarte Hjelmeland visstnok også har planer om å lage en digital versjon av samme langdikt, blir raskt avfeid med «Jo flere, jo bedre». Null problem. Stemninga er sjenerøs. Jeg føler meg gjerrig. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke, for noen pris, lese opp «Terje Vigen» mens jeg stirrer inn i iPhonen min. Jeg går heller ut på et offentlig sted og sjonglerer med én ball.

Kan vi ikke bare være stille litt? Og vente? ABH

«Jeg finner deg ikke i Terje Vigen!» Mamma er småfortvila, og har kikka på Facebooksiden til teatret sikkert hundre ganger. «Jeg er ikke med, mamma.» «Hva?!? Den er jo fantastisk! Den er masse likt og delt!» «Det er den sikkert.» Jeg føler meg, om mulig, enda mer smålig. Hallo, hvor mye koster det meg, liksom? Å få en av ungene mine til å filme meg imens jeg sier noe som er skrevet av Ibsen? Ahrgh. Hva er galt med meg?

Jeg vil ikke strømme

Problemet er at jeg vil ikke strømme noe som helst. Jeg vil sitte stille til det er over. Det føles som om jeg har mer enn nok med å hjelpe til med å holde familien min noenlunde frisk og fornøyd. Jeg har dessuten også min fulle hyre med hjemmeskole, og å surre rundt inne på nettsidene til NAV. Hver gang jeg i chatten skriver at det er noe jeg ikke skjønner, får jeg en blid beskjed tilbake om at det bare er å gå inn der og der. Det har jeg allerede gjort, skriver jeg. Men da er hen i andre enden fartet videre på nye eventyr på NAV.no. 

Og så «hjemmeskole» da. Bare ordet skaper frykt hos meg. For et ansvar. Hjelp. Det gir meg også assosiasjoner til religiøse sekter og kreasjonisme. ABH

Mannen min er langtidssykemeldt, og økonomien vår er i beste fall interessant. Noen snakker om hvor kreativ man blir i pressede situasjoner. Selv blir jeg bare redd.

Jeg vil faktisk heller ikke se på hva andre strømmer. Jeg får det ikke noe bra til. Jeg har betalt for mange digitale kunstopplevelser de siste ukene, men har problemer med å huske hva det var jeg skulle få ut av det. Hippocampusen min klarer tydeligvis ikke ikke å definere disse opplevelsene som verdifulle minner. Men jeg legger ut heiarop på Insta fordi jeg setter så stor pris på kunstnerne som deler. Og fordi jeg vil at andre skal tenke «her har vi en som støtter det norske kulturlivet gjennom denne krisa». Men sannheten er at jeg har svært lite utbytte av det. Jeg kommer til kort som tilskuer.

Kan vi ikke bare være stille litt? Og vente?

Vi er i en unntakstilstand. Der er alle enig. Og hvis noen blir kreative i denne fasen er det imponerende. Men vi andre? Som er stressa for nåtida? Framtida? Og fortida for den del. 

Det er stadig vekk møter på Zoom og Teams. Hva kan vi skuespillere by på? Forslagene hagler. Jeg har skrudd av kameraet fordi jeg ikke vil at noen skal se at jeg sitter i pysj. Jeg har ikke et eneste forslag, og jeg er redd for å bli en slags overtallig. At sjefen bare: «Andrea? Hvor er det blitt av henne? Hun er virkelig ikke på ballen her. Nedskjæringer må til, og kun de sterkeste kan overleve.» Dette var et faktisk mareritt en natt. Nå er sjefen min et godt menneske og ville nok aldri tenkt eller snakka sånn, så det sier litt om stressnivået mitt. Jeg vil ingenting annet enn å gjøre det jeg blir bedt om, og det som fyller min nå 30% store stilling. Men jeg vil ikke strømme.

Teatrene som har klart å få digitale opplevelser ut til publikum blir kalt offensive og «framtidsrettet». Institusjonene som har ligget mer bakpå har fått kritikk. Ikke minst har de fått på pukkelen for permitteringene all den tid vi jo er svært så statsstøtta. Jeg har ikke satt meg nok inn i hva som er rett og vrangt her. Jeg ville garantert vært enig med siste taler. Jeg er bekymra for at dette blir en darwinistisk utvelgingsfase for kunsten. At det er de offensive av oss som overlever dette. At kunstnere med et bredspektret digitalt immunforsvar beholder sitt publikum, mens vi andre blir glemt imens vi er fullt opptatt med NAV og hjemmeskole. 

Hvor mange musikere over seksti er på den digitale offensiven her? En kompis som spiller klarinett tok til tårene forleden, og bare «jeg klarer ikke å spille noe fra stua mi. Jeg føler meg så dum, men jeg vet ikke hvordan man gjør det».

Hjemmeskole

Det er ikke synd på meg. Jeg er vilt priviligert. Jeg har en jobb å komme tilbake til, og jeg kan enn så lenge betjene lånet mitt. Jeg bor sammen med fine mennesker, og får masse kjærlighet hver dag. En venn av meg, som er frivillig singel og barnløs, sa forleden: «Dette er første gang i livet hvor jeg har ønska meg barn. Jeg har ingen å være inntil.»

Køene ved Fattighuset er historisk lange for tida. De fattige tilreisende må settes på busser tilbake til hjemlandene sine da det er null å hente her i Oslo. Kontanter er nå forbundet med Covid 19, og overnattingstilbudene er stengt. Min massør (ja, jeg har en slik) var plutselig avskjediget fordi datteren ikke hadde barnehageplass, og eieren ikke ønsket et ekstra menneske i lokalet. Korona glefser virkelig i seg. Smått og stort. Følgene av denne nedstengingen har vi ikke helt sett ennå. Traumatiserte barn som har gått glipp av lærerens forhåpentligvis årvåkne blikk. Arbeidere med korte kontrakter som nå ikke kan brødfø familien sin. Så jeg er evig klar over mine privilegier her jeg sitter og ser ut på denne rosa trekrona.

Og så «hjemmeskole» da. Bare ordet skaper frykt hos meg. For et ansvar. Det gir meg assosiasjoner til religiøse sekter og kreasjonisme. Likevel var jeg full av pågangsmot de første dagene, og syntes det var litt moro. De digitale utfordringene tok jeg med et smil, og sa sånne ting som «gøy å lære noe nytt!» og «flott å få nærhet til pensumet deres!». Men etterhvert som ukene gikk ble jeg mer og mer forbanna. Er det mulig å ha hundre ulike nettverktøy per barn? Hva med å bruke litt penn og papir? Har ikke lærerne lest seg opp på forskning hva gjelder analoge læremetoder? Now is åpenbart the time, tenkte jeg. Jeg måtte bytte nettleser for hver unge da maskina trengte det for å forstå at det var ulike innlogginger. OG SÅ VIDERE. Jeg surna. En mandag morgen da vi skulle starte opp hjemmeskoledagen, mumlet yngstemann «Åh, jeg gruer meg til å se mamma sånn sur igjen.» Enig. Er det noe jeg har lært om meg selv i denne perioden, er det at jeg er en ubrukelig pedagog.    

Jeg har ingen tro på at teatrets publikum savner meg så mye at de trenger å se meg lese Wildenvey på en Facebookside. ABH

Og med alt arbeidet med de to småfortvilte yngste, har jeg latt tenåringen min (som foreløpig fortsatt har et uoverskuelig antall hjemmeskoledager igjen) holde seg på rommet sitt. Jeg har tenkt at det enda er godt at jeg har én som er stor og selvgående. Helt til tårene og sammenbruddet kom. Det hadde ikke gått fint. Hun har hata hvert sekund av det, og får ikke til en dritt hun heller. Vi var åpenbart to her i huset som følte at vi kom til kort i det digitale. Og jeg fikk sjukt dårlig samvittighet for ikke å ha fulgt bedre opp. Nå har vi fått en rutine på at vi sitter sammen her på kjøkkenet og pusler med hvert vårt. Jeg evner ikke å hjelpe henne noe særlig med pensumet på videregående, men hun sier at hun får til så mye mer når jeg sitter her. Det er da noe. Så jeg ser fortsatt mye i retning dette rosa treet, men har nå en søttenåring som på nydelig vis sperrer for utsikten.

Hva nå?

Jeg har altså ingen tro på at teatrets publikum savner meg så mye at de trenger å se meg lese Wildenvey på en Facebookside. Jeg tror publikum savner å møtes. Å oppleve noe sammen. Å sitte sammen i operaen, teatersalen eller konsertlokalet for å dele noe som aldri kan gjentas. Fordi forestillingen kvelden etter vil være annerledes. Jeg har forsøkt å benytte meg av det sjenerøse digitale tilbudet, men jeg blir bare trist av det.

Jeg vil heller lengte. Jeg vil heller lengte litt til.