«DETTE ER LONDON» 25. oktober 1940. Når en ligger om natten i London, kan det være vanskelig å huske at en er omgitt av en menneskeverden, millioner av hjem. Kanonene skyter overalt – med tunge brak eller hurtige hissige smell, og av og til dirrer drønnet av en bombe fra et av de tyske flyene. Det er som å ligge midt ute på en veldig mørk slette, en slagmark som er øde for alt annet enn soldater og våpen. Men hver morgen skjer underet, slagmarken synker ned, og som på en mektig elevatorscene stiger et nytt scenebillede opp, en levende kjempeby, realistisk til de minste detaljer, med røde busser i solskinnet, og langs fortauene en strøm av mennesker som smetter ut og inn av butikker og hjem. London står. Melkemannen er ved døren tidlig hver morgen, avisene ligger der, nystrøkne og ferske, med skildringer av nattens angrep. Nye blomster er brakt inn fra landet til hjørnebutikken like ved oss og gløder opp mot en luft som er ren og frisk, lik bittet i et eple. Selvsagt er skade blitt voldt; lidelse og sorg blitt tilføyd; hus er styrtet sammen under bombene; mennesker, med klærne flådd vekk av eksplosjonen, er blitt gravd fram som nakne kropper av redningskorpsenes folk. Men byens liv går uhindret, og menneskene er ubrutte. Det gåtefulle er, at alle de en treffer hver dag på gater, busser og undergrunnstog ikke virker noe trette engang, skjønt en vet hva slags netter de har. Den er blitt livet deres, beslutningen om ikke å ville kues. Jeg var nylig ute på en ammunisjonsfabrikk. Det var i mørket, med bombingen på det verste, at dagskiftet gikk og nattskiftet kom. Av alle de hundre som skulle hjemover var det bare syv som ble i fabrikkens beskyttelsesrom, de andre gikk hjem til en ikke altfor trygg natt, men dog til sitt eget liv, til en følelse av menneskelig verdighet. Av alle de hundre som hadde sin vei til arbeidet gjennom dette mørke, brakende krigslandskap, kom hver eneste en. Jeg har måttet tenke på noen ord av Shakespeare som jeg hørte for et par dager siden. Det eneste stykket av ham som nå går i London, har en tittel som kan vaie lik en stolt og munter vimpel over denne byen: «Når enden er god, er allting godt.» Midt i første akt under forestillingen gikk sirenene, dette bølgende draugropet over alle hustak; narren sprang inn på scenen og sa: «Det er luftalarm, de som vil kan søke tilflukt. Vi spiller videre.» Ingen gikk, og mens luften ennå skalv av sirenene, fortsatte den unge heltinnen i stykket, Helena, med sin replikk, og det forekom meg at det var i en triumferende glede at hun tok disse ordene fra århundrer tilbake og ga dem til sin egen tid: Ikke i himlen, men i sjelens mot har mannen plikt å finne helsebot. Er himlen skjebnetung? Dog er den fri for unge viljer til å jage i! Og bare hvis vår dorske vilje sover, vil himlen rykke livet akterover! * Dagen i London er tindrende normal; vi føler demringen som en trygghet, slik som primitive – ennå mer primitive – folkeslag må ha hilst solen. Forsvarsflyene holder daghimmelen ren, og det hender bare sjelden at en tysk jager klarer å komme igjennom og får sloppet en bombe. Det er nettene, bombenettene, som er det ukjente ved livet her. Menneskene søker under jorden for å sove, en leilighet høyt til værs med sol og luft, dirrende av brak og smell synes på alle måter meningsløs, ja heslig; derimot er et kjellerrom klint inn mot en svart lyssjakt, eller ennå bedre, bare med fire vindusløse vegger, et attråverdig og hyggelig bosted. I disse ukene har jeg støtt på alle slags former for beskyttelsesrom. Det jeg personlig tenker på med størst glede, er en kjeller på Sydkysten. Vi var på gaten da en bombe falt og huset rett overfor sank ettertenksomt sammen. Vi hev oss mot en gatedør, mens glass og stein suste nedover oss. Døren var låst, men en ny bombe kom og lufttrykket sprengte døren, sopte oss inn og ned en trapp til en aldeles utmerket kjeller hvor vi var noen vel tilbrakte minutter. Det beskyttelsesrommet jeg likte minst og hvor jeg nødigst ville være om en bombe falt i nærheten, var et tilfluktssted for 150 mennesker et sted i en zoologisk hage; det tjente samtidig som hjem for hagens krypdyr. Bak glassrutene gjespet atskillige alligatorer interessert mot oss, og selv om giftslangene var flyttet, var det allikevel en kvelerslange på tre meter igjen, som lå oppkveilet og fordøyde sin siste kanin, med et slags initiativrikt blunk i det ene øyet. Men ellers er beskyttelsesrommene her i London blottet for enhver slags eksentrisitet. De er venteværelser for en ny dag, og alt om ettermiddagen med mange timers lys igjen, kommer folk for å begynne og vente på den. På undergrunnsbanens plattform ligger ti tusener av mennesker, mest gamle, kvinner og barn. De har tatt tepper med seg, mat og termosflasker, en har fornemmelsen av at de er ute på en slags merkelig skogtur; tross trettheten har de en vennlighet og et smil som får en til å tenke at det rette for dem var å ligge på en myk grasvoll og ikke på sement dypt under jorden, og at det ikke var det harde bleike elektriske lyset som skulle ha falt på disse barneansiktene, men solskinnet gjennom grønt lauv. Hvor ofte er det sagt at krigen har sine røtter i selve den menneskelige natur, og hvor usant er det ikke. Det tragiske ved denne krigen er jo at den menneskelige natur er kommet lenger, nazismens forbrytelse er at den har dyrket noe tilbakelagt, den har inneksersert sine mennesker i en blodig fortid, og det kaller den kampen for fremtiden! Overhodet er alle nazismens sukséer betinget av en nedvurdering av mennesket, den har i alle land søkt seg forbundsfeller i forfengelighet, griskhet og evneløshet som bare kunne gjøre seg gjeldende beskyttet av tyske bajonetter. Hitler har seiret stort på sin forakt, hittil; men alle vi som tror på menneskesinnets muligheter, dets ukuelighet, dets verdighet og godhet, vet at det er her han vil tape. * Forleden fikk jeg se en ny side ved livet under jorden. Jeg kom ned en kveld i et beskyttelsesrom på Østkanten; det var mest jøder som holdt til der, gamle patriarker med kalott og langt skjegg, unge mødre som la og holdt om spebarnet sitt, ektepar som satt mot veggen og stirret rett framfor seg med slitte sementgrå ansikter. Det var slik resignasjon over dem alle; de kjente alt fra før. De var det jagede folk; Hitlers krig som durte søkende oppe i nattehimmelen, var for dem bare en ny form for to årtuseners forfølgelser. Ved åttetiden kom et lite orkester hastende ned i kjelleren, en fiolin og resten trekkspill. De begynte å spille enkle, fengslende melodier, folk klappet pliktskyldig. Men mens musikantene drev på, tinte menneskene langsomt opp, de smilte, småguttene sang med skingre stemmer, kvinner og menn vugget i rytmen, mødrene tok til å danse med ungene løftet i været. Det var som et merkelig lys strålte ut fra spillemennene inne i mørket. Jeg fikk være med dem da de etter en stund skulle videre. Det var en grågrønn tåkenatt med regn, bombene drønnet omkring, mens vi famlet oss fram gjennom gatene til et annet beskyttelsesrom. Det er skuespillernes og musikernes organisasjon, Ensa, som hver natt sender ekspedisjoner rundt i denne underjordiske byen. Vi kom nå inn i en kjeller som var fylt av arbeidere, deres koner og barn. Mange av dem var bombet ut av hjemmene sine, en gang, to ganger. Straks orkestret begynte å spille, satte forsamlingen rungende inn. De begynte hurtig å opptre selv som solister, en etter en sprang opp på en tomkasse og utfoldet seg, ledsaget av musikken, det var Bob, førti år, som sang charmørsanger og Bobs datter som steppet, og Dan, en attenårig kjempe, som nynnet om naturens vuggesang ved kveld, og Mrs. Porter, blid og tykk med svære slanger og hjerter tatovert på armene, som vitnet om kjærlig hetens glede, og George som fortalte små stubber: – Kona rusket i mannen sin en natt i sengen. «Bill, du må opp, det er et tysk fly over huset.» Bill knurret og rikket seg ikke. «Du må opp, Bill. Det er et tysk fly over huset.» Til slutt mumlet Bill forbitret: «Gi deg nå, masa! Det får være tidsnok om jeg feier det opp i morgen tidlig.» Jeg har sjelden vært på et mer selvfølgelig muntert stevne. De danset og sang til de utmattet la seg ned på gulvet og sovnet inn, bedøvet av trettheten ved å glede seg og le. Det er et underlig folk. For noen tid siden, etter et av de verste bombardementene, hadde den engelske storavisen «Daily Express» en forbausende ledende artikkel, som gikk ut på at nå kom England å bli for alvor ubehagelig for Hitler, for han måtte huske på at få dyr var farligere enn en rasende sau. Jeg ble oppriktig begeistret over denne uttalelsen, for det forekom meg at et folk som kunne nøye seg med et så bramfritt billedspråk i et øyeblikk det kjempet på liv og død, ovenikjøpet i en tid som flyr av alle slags heroiske ørner, eide gåtefulle indre reserver. Men billedet er neppe helt riktig. Raseriet er så behersket at det knapt kan kalles raseri. Det er en farlig innbitt munterhet som ser hele denne kampen i et langt perspektiv framover. «Vi er ikke begynt ennå,» sa arbeiderne i beskyttelsesrommet smilende. Det er som om bombingen av London, alle sammenstyrtede hus, er som en slags oppmykningsøvelser for dette landet. Snart begynner det egentlige. Det som kalles moral, er bare en urokkelig seiersvisshet. Mot dette har tyskerne å stille sin moral. Under forrige verdenskrig gikk de triumferende over Europa og brøt sammen; selve seieren har et uhyggelig ekko for dem, og for hvert nytt folk de underkuer, betyr det kanskje at de er begynt å seire seg i hjel. * Men det beskyttelsesrommet jeg kjenner best i London er selvsagt kjelleren i huset hvor vi bor. Noe særlig sikkert er det neppe mot en fulltreffer, og foruten med tak og vegger får en beskytte seg med en viss filosofi. En eldre hvithåret irsk dame la ut en av de første kveldene om hvor usannsynlig det var at hun skulle bli rammet av en bombe. – «Hvor mange duer tror De det er i London?» spurte hun. «Å, det må være atskillige tusen . . . . » «Nå, ingen av dem har hittil gitt meg en fulltreffer,» utbrøt den gamle og strikket videre. Til å begynne med satt vi og snakket sammen. Nå går vi dit ned for å sove. Undertiden våkner vi om natten av smellene og vi hører det lange hvinet av en bombe som faller. Vi vet at når vi hører den, skal den ikke til oss; men kanskje til en bygning som det tok mer enn noen sekunder å reise; kanskje blindt og smadrende til en menneskehjerne som det også ligger en del tanke bak . . . . Vi har muligens noen ulemper, vi som må leve her i denne tiden, men hva betyr det mot dette at vi fritt får arbeide for folket vårt. Vi tenker på våre landsmenn som jages, fengsles, eller pines med alle de nedverdigelsens tricks som nazismens menneskekunnskap består i. Tanken på dem gir forpliktelsen til oss som er her, kravet om alltid å gjøre mer. Vi slipper volden og hykleriet; de fremmede og deres norsk-tyske hjelpere får ikke martre oss med det som er verre enn alt: dumheten; og hva er bombenettene i London mot det? FLAGGET 7. mai 1942. Etsteds i Storbritannia ligger en norsk kystkommandostasjon. Utenfor på vannet duver de mektige flyene i sine røde bøyer. Inne på land mellom det fine grønne bjørkelauvet lyser det blåveisblått to steder oppe i bakkeskråningen, fra kragene på norske gaster som går vakt. Over huset smeller det norske marine-flagget i vinden sammen med det britiske flygevåpnets lyse blå. Alle er norske her, selv den vesle skjekten som ligger ved bryggen; den brakte i sin tid fem mann over fra Norge. Den kalles «Sørlandsjomfruen». Det er amerikanske Catalina-fly som nordmennene bruker. De har en svær aksjonsradius. Det fortelles at da den første Catalinaen kom flyende hit fra Amerika, kjørte bensinbåten straks opp til siden for å fylle. Sjefen på Catalinaen mælte da: «Vi? Vi skal ikke ha noe bensin. Vi skal bare tilbake til Amerika, vi.» I den siste tiden har jeg vært med de norske flygebåtene noen turer, nordover på vakthold over konvoiene. «Sørlandsjomfruen» tar oss ut til flyet, mannskapet, åtte mann, skrever ombord. Presenningene slites vekk, fortøyningene slippes; med drønnende motorer kjører vi bortover. Det er et helt fartøy vi er ombord i, så det høver godt at det er flygende sjøfolk som håndterer båten i strømmen og sjøene. Ropet kommer: «Klar til å gå opp,» og i en durende sprengende lyd av stål som dirrer gjennom kroppen timesvis etter vi er i land igjen, med sprut av sjø som velter over glasskuplene, jager vi til værs. Så seiler vi rolig, med en langsom styrke, gjennom luften; vi har mange, mange timer foran oss. Kanskje er det kvelden når vi går ut. Jeg sitter akterut med maskingeværskytterne i det glassrommet som kalles blistret. På hver side er det en kuppel som kan svinges ned, så maskingeværene står frie; himmelrommet tordner nedover oss. Det er kaldt, så vi er kledd i polarutstyr. Det kan være en underlig trolldom en slik natt over havet. I vest er det ennå en slags velkjent skjønnhet med solnedgang og gullskyer; men i øst er det et skoddeblått tomrom hvor månen står som en bitte liten rød klode, fra tider før oss. Så blekner den, og blir måne over hvite skoddebanker. Avgrunner åpner seg nedover som til svarte fjellvatn; undertiden går kløftene i tåken langt innover som om mørke floder rolig glir mellom månelyse poppelskoger. Det blåser opp, månen jager gjennom ville skyer, det er som en hvit fakkel står opp fra propellene i måneskinnet, som blekt flommende kvinnehår. Inne i flyet gjør mennene sitt arbeid, brøler av og til noe til hverandre. De to førerne sitter side ved side; bak dem arbeider radio-telegrafist og navigatør. Navigatøren er på farten hele tiden – atten-tyve timers arbeid i ett kjør, kanskje mer, det får ikke hjelpe. Det som han først og fremst må ha tak i for å holde rett kurs, er vinden, vindstyrken, vindretningen og vinden skifter med høyden. Han tar driften hvert kvarter; om dagen har han skumskavlene å gå etter, og måler driften med bombesiktet; er det blikkstille, hiver han ut en aluminiumsbombe, og det hvite pulveret på sjøen blir som en kunstig skavl. Om natten smeller han en fosfor bombe utover havflaten. Beregningene korrigerer han med stjerneobservasjoner, som ombord på et skip. Ut på natten får vi noe varmt i livet; vi har primus ombord, det blir kaffe, suppe, stekt flesk. Er vi langt til havs, tørner én etter én inn en times tid, det er fire køyer i kabinen. Et par mann sitter inne i mørket med oljesvarte fjes og roper til hverandre. Kanskje prøver vi snakke om en vi holder av, vi viser hverandre det fotografiet som vi alltid bærer med oss. Når vi ser opp, henger to skosåler over hodene på oss; det er sjefmekanikeren som sitter høyt oppe, majestetisk og urørlig, og avleser sine visere. Det er en vidunderlig følelse av trygghet ombord på en slik norsk flygebåt; de kan jobben sin til bunns, mennene her, og har den rolige sikkerheten det skaper. Men det dypeste inntrykket av dem er den ilden som brenner i dem, i sjefen og hver eneste mann. De er i kraft av sitt yrke de lange seige timenes menn, men de er også blitt kampsekundenes. De føler det hvileløse ansvaret ved å ha fått det som de hjemme ikke har: våpen. De vil takke for det, gjerne med sitt liv. De kjenner så bitterlig vel det som våre hjemme må lide; men de slipper de uvirksommes smerte, de er beskyttet av sin egen handling, sin egen fare. De kan le. Den eneste sorgen som de ikke kan verge seg mot, er tanken på ikke å ha fått gjort nok. Den korte natten er over, den lange dagens vakthold over havet begynner. Til slutt, med ansiktene grå og slitte settes kursen hjemover, vi ser flagget på stasjonen, det grønne sløret over trærne, noen vifter til oss. Det har vært en slags ventetid for dem som er tilbake; det kan skje så meget; den siste Catalinaen som jeg fløy med, har et ferskt hull i vingen. Et tysk hurtiggående sjøfly angrep den ute i Nordsjøen, men nordmennene gikk på og smelte løs, og tyskerne tok flukten. En ting vet jeg: skulle det verste hende, var en her ombord i godt selskap. Vi går ned. «Sørlandsjomfruen» henter oss og bringer ut igjen bakkepersonalet som tar hånd om flyet og gjør det ferdig. Vi andre stuper til køys. Det er fireogtyve timer til neste gang. En tur jeg var med på, står alene, skinnende, blant de andre. Den varte bare noen få timer, men jeg blir aldri ferdig med den. Den gikk hjemover. Det var en rekognoseringstur langs Vest-Norge, over leden. Jeg stod bak flygernes plasser da jeg visste at vi måtte nærme oss kysten. Det var grått vær med drivende skyer; de formet seg til landskaper som lignet det jeg skulle se, og ble borte. Til slutt steg svarte klipper opp av havet med hvitt skum drivende om foten, trossig og majestetisk, men da vi kom nærmere, var det som trær med mørke, fine, åndeaktige grener stod og suste før alt løste seg opp og drev som tåkeflak omkring oss. Så med ett var vi ute av skyene. Sjøen lå grå og klar, og langt inne lå landet. Jeg så Norge. Fjellene. De var så blå. Fargen i denne kystlinjen grep meg så underlig om hjertet, den var som blåtøy bleket og skurt og slitt, men så ren, så stolt i sin renhet, som fra et strevsomt hjem. Så kjærlig-blått, så nøysomt-blått var landet der inne. Vi strøk innover, over de første grå skjærene hvor sjøfugl fløy opp. Men det er bare oss! tenkte jeg. Vi gikk ganske lavt over øyer og sund, noen meter over knauser og hus og brygger og båter og mennesker. Det var som flygerne ville at vi skulle få stryke hånden over landet vårt og leve blant menneskene der nede, mens vi fløy forbi. Jeg gikk akterut til blistret for å se bedre. Glasskuplene var vrengt ned, så maskingeværene stod frie ut i den åpne susende luften. Det er for lavt under kuppelen til å stå, en må ned på kne; maskingeværskytteren knelte alt. Hva var det han holdt i hånden? Det var et norsk flagg, ikke et tøyflagg, for det ville blitt revet i filler øyeblikkelig, det var et blikkflagg, malt med kjærlighet hjemme på stasjonen. Han viste det fram, urørlig og stirrende, til landet der nede; og menneskene reiste seg brått opp i de små fiskerbåtene eller de sprang bortover svabergene, som for å følge oss. Aldri har jeg sett noe skjønnere enn dette malte blikkflagget, og dette lyset av lykke og smerte på ansiktet hos den knelende mannen som holdt det, og gjenskjæret hos menneskene der nede, så dyrebare hver eneste ukjent av dem, i det steinete, elskede landet vårt.