Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Tiril Broch Aakre — sist endret 2016-12-12T13:35:56+02:00
Det finnes i dag svært mange fenomener i poesiens verden hvor det er det lydlige ved diktet og selve framføringen av det som står i fokus: vanlige poesi-opplesninger, uvanlige poesiopplesninger, slam-poesi, stand-up poesi, poetry in motion (stemme og bevegelse), spoken word poesi osv.

Eksperimenter med sammenblanding av forskjellige kunstformer har skapt et stort mangfold av uttrykk som utforsker området mellom tekst, lyd og musikk, gjerne med hjelp av elektronikk og teknologi. I Norge er det definitivt blomstringstid for eksperimentell poesi. Noe finner vi i utgivelser på etablerte forlag. Men i størst grad florere det i undergrunnsmiljøene, på kafeer, i galleriene, på forskjellige scener rundt om i landet og i miljøet rundt litteraturtidsskrifter som LUJ og undergrunns-tidsskriftet/forlaget Grønn kylling/Biblioteket Gasspedal. Dessuten har det de siste årene blitt mer og mer populært med litterære opplesninger og festivaler i Norge. Og Henning Bergsvåg og Tomas Espedal har bidratt sterkt på denne fronten i Bergen med Bergen poesifestival (høsten 2000 og 2002) hvor internasjonalt anerkjente lyrikere kom hit for å dele sin poesi med oss.

Audiatur

Høsten 2003 arrangerte Audun Lindholm og Martin Sørhaug poesifestivalen Audiatur på Norli bokhandel, med flere spennende og uvanlige opplesninger (”Audiatur” er en latinsk form av verbet for å høre og betyr noe i retning av la det høres!) Og på Kapittelfestivalen i Stavanger i 2003 kunne vi høre mange forskjellige utrrykk som ligger i grenselandet mellom lyd, musikk og tekst, blant annet Spoken Word poesi, som vi skal høre litt mer om senere. For oss som har fått med oss noen av disse fenomenene, er det ikke tvil om at fremføringen av dikt kan være en sterk og skjellsettende opplevelse!

Den levende stemmen

Historien forteller at under en opplesning klarte den tyske dikteren Rainer Maria Rilke en gang å lese opp sine dikt fra boken Duinoelegiene på en så levende måte at publikum opplevde en slags umiddelbar forståelse av dem. Når de samme tilhørerne etter opplesningen forsøkte å lese diktene, hadde imidlertid forståeligheten forsvunnet: diktene hadde igjen lukket seg og blitt vanskelige og ugjennomtrengelige.

Denne lille anekdoten sier noe om poesiens nære forbindelse med den levende stemmen; det er som om poesien trenger stemmens levende nærvær for å virkeliggjøres, for å bli det den skal være og for å nå ordentlig frem til oss. I dag tenker vi først og fremst på litteratur som bokstaver på en bokside som vi skal lese inni oss. Men i tidligere tider, i antikken for eksempel, hadde man ikke det skriftspråket som vi har i dag. Fortellinger ble overført muntlig av profesjonelle fortellere – som altså måtte memorere hele historien – i en slags forestilling. Og den tidlige lyrikken dreide seg først og fremst om sang og rytmer – ordet lyrikk kommer faktisk fra det greske ”lyra”, som er ordet for strenginstrumentet lyre.Aoife Mannix / Did you forget to take your tablets?

Vi ser altså at litteraturen historisk sett har sitt utspring i en muntlig folkekultur, og ikke først og fremst i en velutdannet, opphøyet elitekultur. Senere i litteraturhistorien finner vi flere eksempler på diktere som ønsker å føre litteraturen tilbake til dette, rive den ned fra det høykulturelle platået og ned på jorden, hos folket. Og da blir nettopp litteraturens lydlige, rytmiske sider og fremføringen essensiell.

Noen diktere tar dyrkingen av språkets og diktningens lydlige og rytmiske sider noe mer alvorlig enn andre, og det er noen av disse som vi – med en litt røff betegnelse – kaller for lydpoeter – vi skal se litt nærmere på her. De utnytter språkets og stemmens potensial for lyd og rytme maksimalt og bestreber seg på å trekke de lydlige kvalitetene ved ordene frem i forgrunnen og skyve ordenes betydning litt lenger bak.

Eksperimentell poesi

Til daglig er vi jo vant til å konsentrere oss om hva ordene betyr, i og med at vi først og fremst bruker dem til å kommunisere med. Det er kanskje ikke så veldig ofte vi til daglig tenker på at et ord er fint, eller at det klinger bra. Hvis vi som voksne fornuftige mennesker sier at et helt vanlig norsk ord som for eksempel jord er utrolig fint, og vi begynte å gjenta det og rime på det og sånt, så ville nok de fleste se litt rart på oss. Barn, derimot, har et litt annerledes forhold til ord; de leker med dem, smaker på dem, sier dem inni seg, og når de har lært nye ord, sier de dem gjerne om igjen og om igjen.

I poesien er det et stort poeng å vekke vår fornemmelse for ordene og språket til live igjen. Og i enda større grad i lydpoesien. Dette er – merkelig nok får man nesten si – kanskje en av grunnene til at mange synes det er vanskelig å lese poesi. Eksperimentell poesi fremstår for mange som helt fjernt, uforståelig og tullete. Men saken er at det kanskje først og fremst virker uforståelig fordi vi ikke er vant til å lese slike tekster. Vi må nesten lære å lese på nytt når vi skal lese eksperimentell poesi, vi må nesten lese som et barn: la oss rive litt med og hengi oss til rytmen og ordene i skjønn forening! Som den amerikanske poeten Lee Ann Brown sier: ”hvis du vil kommunisere: bruk telefonen!”. Med andre ord: poesien er ikke skapt for å gi en beskjed på greiest mulig måte. Å lese poesi skal appellere til andre sider hos oss enn fornuften! Den franske poeten Paul Valéry definerte en gang poesi som ”den uthalte nølingen mellom lyd og forstand” Og det er nettopp dette lydpoetene utnytter seg av: vi skal ikke forstå det med en gang, vi skal lytte, ta det inn, la diktet klinge i oss! Dette skjønner vi for eksempel når vi hører på Gunnar Wærness helt utrolige, syngende opplesning fra diktsamlingen Takk på Bergen Poesifestival i 2002
(lydfil) eller når vi leser et dikt av Vemund Solheim Ådlands fra samlingen Profylaktisk skjønnhet:

Det stil. Stal. Se klo.

Pinn pal. Ro. E – o.

Ni. Es. Spill. Ri tirr

sels gli stirr. Dels

øye. Pi li. Vi li. O

stimm. Em. Ra sa latt.

Gni. Pirr. Kloss – o

ratt. Pa. Le. Efé. Kli.

Sem. Glo. Våt tynn; em

se stil kropp tynn gli

sel. Vanns buk. O uk.

Ste he stiltynt kryss.

Ryss. Spe. Stem;ro. O

Her gjelder så å si å koble ut hodet litt! Ådlands dikt baserer seg i stor grad på basale lyder og språklige elementer som ikke har en betydning hver for seg, men som likevel skaper en form mening, for dem som er villige til å gå inn i det. ”I den grad jeg er opptatt av lyd,” sier Ådland selv i et intervju, ”er det av de eventuelle lydene som oppstår inne i leserens kropp – som følge av møtet mellom leseren og teksten.”

Hugo Ball /   Blago bung, blago bung, bosso fataka! Vi må ta del i diktet, kjenne lydene og rytmene klinge inni kroppen, og la oss føre av gårde av assosiasjoner og bilder. Eller vi kan bare synes at det høres utrolig kult ut, at det er deilig å si ordene inni oss (eller høyt!)! Man behøver ikke tro at det skal bety noe spesielt, man må heller bare la seg rive med! En veldig viktig side ved lydpoesien er at den skal skjerpe våre sanser og ikke minst språksansen og fantasien. ”Profylaktisk” betyr forebyggende, og Ådland har sagt at vil at diktene blant annet skal virke forebyggende mot språksløvhet!

Denne innstillingen, at diktene skal føre oss i kontakt med noe annet enn fornuften, føre oss mot noe mer grunnleggende i oss selv og i språket, kjennetegner forskjellige typer eksperimentell poesi, hvor lydpoesi altså bare en gren.

Den første lydpoesien: Dada

Den første lydpoesien finner vi rundt 1910, særlig knyttet til kunstretningen dada. Pionerene het Raoul Haussman, Kurt Zchwitters og Hugo Ball. Dadaistene startet sin virksomhet på Cabaret Voltaire som filosofen Hugo Ball åpnet i Zürich i 1916. Her var det opplesninger og utstillinger av eksperimentell kunst. Dadaistene ville bryte ned de tradisjonelle (og borgerlige) forestillingene om kunst. De dyrket nonsens, det groteske, det meningsløse, abstrakte og spontane. Det er blant annet dadaistene som begynner å bruke kollasj-teknikk, både som billedkunstnere og diktere. Bildene var gjerne komposisjoner av tilfeldige ting, biter, skrap, bilder, alt mulig, satt sammen til en komposisjon. En lignende teknikk bruker de i diktningen. Et eksempel er dadaisten Tristan Tzaras simultandikt ”L’amiral cherche une maison à louer” (”Admiralen leter etter et hus til leie”) der teksten er klippet ut av en avisannonse og fremføres flerstemt på ulike språk med tilfeldige instrumenter til.

Den tidlige lydpoesien handler i stor grad om frigjøring. Ordene skal slippe fri fra setningen og stemmen, kroppen og det underbevisste skal slippes fri fra fornuften og overmakten som til daglig fortrenger og undertrykker dem. Det fortrengte skal frem, mennesket skal frigjøres gjennom kunsten! Dette fører blant annet til en utforskning av den menneskelige stemmen og alle dens muligheter som ikke kommer til uttrykk til vanlig. I Antonin Artauds lange dikt Pour finir avec le jugement se dieu, er diktet sentrert rundt noen få ord, men det er stemmen som er i sentrum gjennom sukking, pusting, roping, hvesing, uling og hvisking. Den russiske futuristpoeten Velimir Khlebnikov ville dessuten lage et språk – ”zaum”, stjernespråk – som alle mennesker i hele verden skulle forstå, på et grunnleggende nivå.

Spoken Word

Noen heldige fikk med seg Spoken Word/performance-poetene Aoife Mannix, Crisis og Zena Edwards på Kapittelfestivalen i Stavanger i 2003: de inntrengende, levende stemmene som på en direkte, manende måte snakket de sansenære tekstene frem. Her er noe som virkelig vekker vår fornemmelse for ordenes lydlige kvaliteter! For de av oss som ikke fikk det med seg: her er en ny sjanse til å bli kjent med et spennende fenomen, nemlig Spoken Word-poesi eller performance poesi! Dette er poesi fremført på en scene, hvor ordene snakkes snarere enn synges, ofte med musikalsk bakgrunn, men med primært fokus på stemmen.

Dette er ikke et fenomen som er så utbredt i Norge, men i for eksempel Storbritannia og USA er det veldig utbredt. Som en liten introduksjon har vi spurt Aoife Mannix om hva Spoken Word poesi er. Hun svarer (oversatt fra engelsk):

Spoken word eller performance poesi er nesten umulig å definere, på grunn av den store mengden sjangere, stilarter og undergrupper som betegnelsen omfatter. Men det essensielle er at noen går på scenen for å dele sine ord med et publikum. All poesi dreier seg om ordenes lyd og rytme så vel som deres mening. Helt fra Shakespeare til dagens rap-artister har det vært meningen at poesien skal høres. For meg er det spennende med Spoken Word at ved å bringe ordene til et levende publikum, bryter det med den stereotype poesien som er fjern og utilgjengelig. Det dreier seg om å feire poesien gjennom kraften i den menneskelige stemmen. Poesien er ikke bare en kunstform for hvite, middelaldrende menn som stort sett er avdøde, men en levende, pustende kraft som har mye å si om den komplekse, multikulturelle verden vi lever i i dag.

På biblioteket finner du, i tillegg til opptak med Aoife Mannix og Zena Edwards, tekster og opptak med andre Spoken Word-poeter.

I norsk sammenheng kan vi nevne at den unge norske forfatteren og slam-poeten Lisa Charlotte Baudoin Lie våren 2005 kommer med en bok som skal være inspirert av Spoken Word poesi.Armløs slår tilbake, heter den. Hennes forrige (og første) bok var en diktsamling som heter kan også være interessant å få med seg i denne sammenhengen. Den heter Forbausende få katastrofer. Kjersti Bronken Senderud er en annen norsk eksperimentell poet som hvor fremføringen står sentralt. Hennes dikt finner du også på biblioteket.

Slam

USA har en lang tradisjon for muntlig poesi, fra gamle Walt Whitmans – den amerikanske nasjonalpoeten – livsbejaende og folkelige diktsamling Leaves of Grass (1855) og frem til dagens Rap, Hip hop, performance poesi og slam poesi. Fanny Holmin / Høg puls

Slam er rett og slett en høyst uhøytidlig konkurranse i diktopplesning. Forestillingen finner sted på en scene, foran et publikum, og publikums reaksjoner og deltagelse utgjør en stor del av forestillingen. Fenomenet oppstod i Chicago på midten av 80-tallet og var en videreføring av et fenomen i New York på slutten av 70-tallet hvor poeter gikk runder i en boksering (!). Vi kan kalle slam en slags lillebror til Hip hopens ”battles” (se for eksempel Eminem-filmen 8 mile ). Slam-konkurransene ledes av en seremonimester. Det er strenge regler som må overholdes og dikterne går gjennom kvartfinaler og semifinaler frem mot den endelige finalen. Fremføringene bedømmes av en jury sammensatt av frivillige publikummere. Juryen gir poeng på en skala fra 0.0 til 10.0 for stil og innhold. Diktene må være selvskrevet, de må ikke vare over tre minutter (da blir deltageren trukket i poeng), man kan ha manuskript, men ikke instrumenter, rekvisitter eller andre hjelpemidler.

Slam har røtter i beatpoesien, punk og hip hop og henter inspirasjon fra stand-up og teatersport. Men allerede de gamle grekerne konkurrerte i sang og diktekunst. Og de gamle norske og islandske skaldene konkurrerte om å lage den beste ”dråpa” til kongens ære. I middelalderen konkurrerte japanske poeter og på begynnelsen av 1800-tallet utfordret de engelske dikterne John Keats og Leigh Hunt hverandre i sonetteskriving. I Nord-Brasil eksisterer det visstnok en gammel tradisjon for såkalte "repentistas": gatepoeter og sangere som forsøker å overgå hverandre i improvisert diktekunst med strenge formprinsipper. De improviserte diktene kommenterer hendelser eller personer som passerer – og humorfaktoren er høy!

I Oslo har det vært arrangert Slam-kvelder på Josefine vertshus og på den nye scenen for litteratur, kafé SKA. I Bergen på Hulen og Teatergarasjen. Andre norske forfattere og poeter som har deltatt i slam-konkurranser er Endre Ruset, Kristine Næss, Terje Dragseth, Paivi Lakso, Freddy Fjellheim, Pedro Carmona-Alvarez. Men vi må også huske at slampoesien også skal være en scene for amatør-poeter, de ukjente.

Hva finnes på biblioteket?

Kurt Schwitters

Aoife Mannix

Annet

Linker

  • Localmotives.com
    Et utvalg lydfiler med forskjellige bidrag til lydpoesien fra 1916 til 2002. Her kan du høre Kurt Schwitters lese fra Ursonate, James Joyce fra Finnegans Wake og Gunnar Wærness fra Takk. Her finner du også en introduksjon lydpoesi som Audun Lindholm har skrevet.
  • Ubu.com
    Et av de beste nettstedene for poesi. Her finner du et stort utvalg konkret-, visuell- og lydpoesi.
  • Electronic Poetry Centre
  • Afsnitp.dk
    Et dansk nettsted som spesielt fokuserer på lydpoesi og visuell poesi.
  • Oei
    Hjemmesidene til det svenske tidsskriftet OEI.
  • Komponist og lydkunstner Maja Ratkjes hjemmeside. Ratkje er komponist og musiker og hennes virke strekker seg fra store komposisjoner til stemme-kunst og lydpoesi.
  • Hjemmesiden til den nederlandske lydpoeten Jaap Blonk.

Spoken Word

  • Apples and Snakes
    Englands ledende organisasjon for performance-poesi. Her finnes også gode råd til folk som vil prøve seg som performance-poeter!
  • Tall Lighthouse
    Forlegger for en rekke performance-poeter, blant annet Aoife Mannix.

Slam

Kilder

  • Morgenbladet
  • Audun Lindholm:Jolifanto bamble ô falli bambla! – Om lydpoesi”.
  • Christian Refsum og Christian Janss: Lyrikkens liv (Universitetsforlaget, 2003)
  • Forfattersentrum.no
  • Localmotives.com