Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.

Olaf G. av Kverneland og Fiske

av Erlend O. Nødtvedt sist endret 2016-12-12T11:08:58+02:00
Det kan lett gå inflasjon i ordet ”mesterverk”. Men i dette tilfellet nøler vi ikke et sekund. Pauker og basuner: Olaf G. av Steffen Kverneland og Lars Fiske er et mesterverk. Man åpner boken, blar litt. Kan det være mulig? Finnes dette?
Steffen Kverneland; Lars Fiske

Olaf G.

No Comprendo Press, 2004, Norge
82-91187-48-7
voksen

Tydeligvis. Og hvis ikke alt bare er en drøm finnes Olaf G.  på biblioteket.

 
Olaf G. er en slags hyllende tegneseriebiografi over Olaf Gulbransson, en av Norges største tegnere gjennom tidene, som i 1902 ble headhuntet av Europas ledende satiremagasin, «Simplicissimus» i München. Personlighetene Steffen Kverneland og Lars Fiske disker opp med en forrykende gonzoaktig reiseskildring der de med øl og dram drar i Olafs fotspor til Bayern. Kverneland og Fiske tegner vekselvis, og det er utrolig å se hvor godt så vidt forskjellige stiler fungerer side om side. Gulbranssons historie er interessant nok i seg selv, det er virkelig snakk om et anekdotegalleri av et liv, og kombinert med de viderverdigheter d’herrer Kverneland og Fiske utsettes for på sin ferd, ender vi opp med et uttrykk uten sidestykke.

Olaf Gulbransson (1873-1958) begynte sin karriere på 1890-tallet som tegner i vittighetsblader som Tyrihans, Pluk, Paletten, Fluesoppen, Sfinx og Trangviksposten. Han vant seg fort anseelse som en mesterlig karikaturtegner (vi kan for eksempel ikke ha unngått hans klassiske Ibsen-karikatur, eller denne av Hamsun). Via Bjørnstjerne Bjørnson havnet altså Gulbransson i «Simplicissimus», og med det var suksessen sikret: I 1929 ble han for eksempel professor ved kunstakademiet i München. Etter noen år i Tyskland kjøpte den naturglade Gulbransson en stor fjellgård i Tegernsee, der muskelbunten som var kjent for å kunne knekke nøtter med rumpeballene, spradet rundt på godset kun iført et forkle og et håndkle på hodet og utviklet sin stil til mesterskap. Som karakteren Kverneland sier i boken: ”Når Gulbrann tegne, så destillere han, vettu... fyst tegne han ein heile jævla potetåker med blyant, så fjerna han 99 % av den i selva tusjingå, viske vekk blyantstrekane, og te slutt sitte han igjen med et lite drammeglass med kruttsterke akevitt!” Gulbransson ga også ut noen erindringsbøker (som også selvsagt finnes på biblioteket), for eksempel Det var engang, og Og så videre. 

Kverneland og Fiske kommer nærmere og nærmere mannen for hver side, og gjengir også flere av Gulbranssons tegninger. Slik blir man vitne til en kontinuerlig kunstnerisk utveksling, der Gulbranssons stil flyter inn i streken til Kverneland og Fiske. Man får i Olaf G. både et omriss av Gulbranssons livshistorie og estetikk, vi blir kjent med bladet «Simplicissimus» og dets etter hvert tvilsomme omgang med nazipartiet, samtidig som man blir kjent med flere av Gulbranssons verk. Men høydepunktet er og forblir likevel Kverneland og Fiskes egen odyssé, deres entusiastiske betraktninger omkring Gulbranssons liv og kunst, deres kontinuerlige svinekjøtt- og ølinntak med påfølgende bakrus, og ikke minst deres egen strek som ikke kan sies å ligge langt unna forbildets nivå. Bli med disse fyringsglade herrene på tur og knytt samtidig bekjentskap med en nesten glemt størrelse i norsk kunsthistorie, en størrelse som med dette verket plasseres der han hører hjemme. Faktisk er Olaf G. på vei i engelsk oversettelse, og det på Fantagrapichs Books, et av verdens mest prestisjefylte tegneserieforlag. Forleggeren Kim Thompson kaller boken "en av de aller beste non-fiction tegneseriene noensinne", noe du garanter vil slutte deg til så fort du får slept deg ned på biblioteket og lånt Olaf G.