av Ragnfrid Trohaug — sist endret 2019-08-12T12:00:45+01:00
Den 9.oktober 2003 sendte biblioteket ut en serie spørsmål til forfattere tilknyttet vestlandet.

Ragnfrid Trohaug valgte å svare på spørsmålene med denne fine teksten:

Hvordan og hvorfor jeg skriver.

Av Ragnfrid Trohaug

Arbeidsdagene varierer, for som utgitt forfatter skriver man ikke bare, man formidler litteratur, debatterer og reiser derfor rundt en del. Mye tid, altfor mye egentlig, går bort til sånne kjedelige ting som å føre regnskap, passe på at ens utgifter og inntekter kommer inn og ut som de skal. Jeg har ingen til å holde meg i ørene på det praktiske plan. Det er kanskje det aller verste med å være forfatter, og kanskje er det det som kalles å være voksen.

Men i hovedsak vil man, må man skrive. En vanlig skrivedag for meg, en ideell skrivedag, ser slik ut:

Stå opp i takt med resten av 9-4-verdenen. Komme seg ut av huset, starte dagen med trening; slik, og bare slik, får jeg samlet konsentrasjonen på skikkelig vis. Nydusja og på høyde med dagen går jeg på kontoret som jeg deler med to andre forfattere og en journalist. Der sitter jeg til det ikke går lenger, til skrivinga har tømt seg eller meg, alt etter som. Hvor mange timer dette dreier seg om varierer. ALt fra hele dagen til halve dagen. Som skriver har man aldri fri, og for å bli en god skriver må man være en god leser. Derfor leser jeg, selv om jeg ofte er spylei tekst. Ideer og inspirasjon får jeg også av filmer, dårlige teveserier og levende folk. Det ligger en tekst over alt, det gjelder bare å se den.

Fordi skriving er en ting som ikke er koblet med resten av arbeidsverdenen, ikke har man sjefer, avdelingsledere eller stemplingskort, er det viktig for meg å skape egne, faste rutiner. Gjentakelsen, repitisjonen og det forutsigbare, gir meg en trygghet som jeg trenger i en i utgangspunktet flytende arbeidssituasjon. Det å skrive krever god kondisjon og et klart hode. Jeg har aldri klart å skrive om natta, på feber, i rus. Og aller best skriver jeg tidlig på dagen. Jeg drømmer om å klare å begynne arbeidsdagen klokka fem om morran. Det er der jeg tror den virkelige gode roen ligger for meg.

Jeg begynte å skrive fordi jeg mente jeg hadde noe å si, og fordi jeg hadde en sterk tro på at andre kunne ha godt av, like det jeg sa. Kommunikasjon med omverdenen er viktig for meg, jeg behøver å føle at jeg er en del av noe, at jeg har en plass i verden som jeg fortjener og som synes. Jeg kunne gjort noe annet enn å skrive, men det var i skrifta og i formidlinga av denne, at jeg best fant min form.

Den som ga meg troen på at jeg kunne skrive og utgi bok, var Hilde Hagerup. Hun debuterte den høsten jeg for alvor satte meg ned for å skrive. Hilde mente at det ikke var noen grunn til at jeg ikke skulle klare det samme som henne. Det hørte og trodde jeg på, og sånn ble debutromanen min en realitet.

Jeg har alltid samlet historier, brukt synet, minnet og min autistisk gode hukommelse når jeg forholder meg til verden. Dette brakte meg tidlig ut på eventyr: Jeg ville gå gymnaset i utlandet og reiste til Wales, jeg ville suge det beste ut av universitetet i Bergen og havna på litteraturvitenskap og kunsthistorie. Og jeg reiste: Pakka sekken og dro til Latin-Amerika, Svalbard, Indre Sogn og ytre dalstròk. Jeg har aldri hatt, og håper jeg aldri får, et automatisert blikk på verden. Det er denne stendige undringa, denne lysten til å forstå verden rundt meg, forhold mellom folk og folk, samfunn og folk, land og region, har drevet meg til å skrive. Jeg sier som Ulven i Rødhette og Ulven: - Det er for å se deg bedre. Det er også for å forstå bedre. Gjennom skrivinga ser jeg sammenhenger mellom mitt eget liv og andres, oss og samfunnet, samfunnet og det som er utenfor der igjen. Det å skrive er en ytterst alvorlig ting, og i natur en politisk handling.

Det største med å skrive er å oppdage at skrivinga ofte er klokere enn en selv. Teksten har overgått skriveren. De gangene jeg opplever dette, har jeg en lykkelig følelse av magi.
Jeg forholder meg, og forholder meg samtidig ikke, til de litterære tradisjonene. Jeg liker å tenke at jeg bare er i familie med meg selv, noe som selvsagt er tull. Jeg har walisiske poeter i meg, den norske, nøkterne realismen, den latin-amerikanske eksplosiviteten i forhold til språket. Det sterkeste slektskapet føler jeg med den som står på sida: Samen, polarstrøkboeren, kvinna, vestlendingen. Dette kombinert med koloniherrens, den priviligerte og kunnskapssterkes posisjon. Det er i dette paradokset jeg blir inspirert til å skrive. Ikke bare skjønnlitteratur, men også kommentarer, refleksjoner over kunst og andre ting.
Minnet og hukommelsen er noe av det viktigste jeg har som skriver. Det er ikke bare egen biografi, egne minner, men også andres og kulturens felles minner. Her ligger det råstoff som kan videreforedles, og som setter en på sporet av noe. Minnet er utgangspunktet for alt, men det framstår gjerne som noe annet etter at det har blitt ført inn i et nytt språk, en ny form.