Fra filmsamlingen: Gjenforeningen

Kunstneren Anna Odell er kjent for å provosere. I 2009 ble hun tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling på St. Görans hospital på grunn av psykose. Så viste det seg at hun hadde iscenesatt dette opptrinnet som del av sin avgangseksamen på kunstskolen Konstfack. Odell hadde faktisk vært reelt innlagt noen år tidligere med psykose, og ville gjenskape hendelsene og dokumentere dem. Det ble selvfølgelig en hel masse bråk av dette, med rettsak og diskusjoner om grenser for kunstnerisk frihet. Men Anna Odell lar seg ikke stoppe, og i 2014 kom filmen "Gjenforeningen". Her tar hun et oppgjør med mobbing og utestengelse i skolen, noe hun selv opplevde som ung. Mens festen og middagen er godt i gang, reiser Anna seg og ber om å få si noen ord. "Det handler ikke om å fordele skyld, men om behovet mitt for å si det jeg ikke kunne si da." Annas lille tale vekker først sympati og forståelse, men etter hvert blir hun gjenforeningens plageånd og festbrems. I virkeligheten satt Anna Odell og forfattet sin tale til gjenforeningen, da hun oppdaget at festen hadde vært avholdt uten at hun var blitt invitert. Var det for ubehagelig å skulle ha hun der? Hun var blitt landskjent etter psykiatri-opptrinnet, kanskje klassen var redd for hva hun kunne finne på av krumspring. Uansett bestemte Odell seg for å lage film av problematikken, hva hadde skjedd dersom hun hadde blitt invitert?

Filmen har en interessant form, hvor det til tider er vanskelig å vite hva som er fiksjon eller dokumentarisk. Skolen og klassens hierarki og gruppedynamikk får utfolde seg fritt, og gjenforeningens skyggesider kommer frem. Filmen bør egentlig ses uten at man vet noe særlig om den på forhånd, så her er det bare å låne filmen og snurre i vei!