Bergens Tidende 28.1.1956

av admin sist endret 2017-05-08T11:36:19+01:00
Harald Heide in memoriam.

I går, på 200-årsdagen for Mozarts fødsel, kom meldingen om at Harald Heide er avgått ved døden, nærmere 80 år gammel. Dødsfallet kom vel egentlig ikke så overraskende. Han hadde jo skrantet i det siste. Men underretningen om at han er gått bort fyller oss likevel med vemod.
     Harald Heide var født i Fredrikstad 8. mars 1876. Foreldrene var instrumentmaker J. A. Heide og hustru Julie, født Hovaldsen. Der var sterke musikkinteresser i slekten. Fiolin spilte Heide fra han var 10 år, og 12 år gammel opptrådte han på konsert. Det var Arve Arvesen som først fikk interesse for ham og hjalp ham i vei med studiene. Disse var først med Oscar Borg og Gudbrand Bøhm i tiden 1891-95. Blant lærerne nevnes også Johannes Haarklou og Catharinus Elling. I 1897 var han i Berlin og studerte med Florian Zajic. Til Bergen kom Heide første i 1898 og virket en tid i «Musikforeningen», samtidig som han var lærer ved Musikskolen. I 1900 debuterte han som fiolinist i Krisitiania og spilte i Nationaltheatrets orkester under dirigenter som Halvorsen, Svendsen og Grieg. I denne tid opptrådte han flere ganger som solist og hadde stor suksess. 1903-04 var han i Belgia, hvor han avsluttet sine studier under den kjente pedagogen Cesar Thomson.
      Så  bar det for alvor ut i verden, og det helt  til Amerika. Det var i 1905.  Norge var nettopp blitt en selvstendig stat, blant nordmenn i  Amerika var det  høy nasjonal  stemning og stor begeistring for hjemlandet. Heide kom, spilte og vant. Han var jo som en ny Ole Bull. Når Heide spilte, våknet hjemlengselen hos mang en nordmann blant tilhørerne, som i ånden følte seg hensatt til hjemlandets skog og li, fjell og fjord, som han i døgnets kav og strid rent hadde glemt.
     I de norske avisene sto der overstrømmende anmeldelser om Heides konserter, og begeistrede hyllingsdikt. Det er opplagt at han nå kunne ha skaffet seg en varig og sterk posisjon i Amerika.  Men muligens var hjemlengselen for sterk. I Norge var jo også en ny tid brutt frem, en grotid som nok ville by oppgaver for en ung og virkelysten musiker. Det nye, frie og selvstendige Norge gikk av med seieren, og Heide vendte hjem.
     Da han var kommet hjem, fikk han straks oppfordring til å søke stillingen som kapellmester ved Den Nationale Scene i Bergen. Han tok imot tilbudet. Dermed var hans vandringsår til ende. Fra høsten 1907 tilhørte han helt og holden Bergen, og hans arbeidsdag her skulle bli lang, hele 40 år.
     Han hadde vært i Bergen før, så han hadde nok kjennskap til forholdene. Men kanskje var det overrakelser likevel. Der går en histoire om hans første prøve med teaterorkesteret. Av dets 15 medlemmer møtte bare 4, så det kom ikke meget ut av prøven. Men siden fikk han jo orden i sakene og gikk med frisk kraft til arbeidet. Særlig inspirerende var den daglige teatertjeneste neppe. Men så var det de regelmessige operaoppførelser, hvor kapellmester og orkester kunne få utløsning gjennom en mer betydningsfull innsats. En hel rekke operaer ble oppført i Heides kapellmestertid. En kan nevne Carmen, Faust, La Boheme, Madame Butterfly, Tosca, La Traviata, Cavalleria rusticana og mange flere.
     Fra høsten 1907 ble Heide dirigent også i «Harmonien». Der var ikke regelmessige konserter den sesongen, men Heide satte et verdig initium for sitt kommende virke med minnekonserten for Edvard Grieg 5.oktober 1907. Fra 1908 og utover var der 4 konserter i sesongen og tallet øket etter hvert til det var kommet opp i 12 i 1918. Men fasong på tingene ble det først da byorkesteret ble opprettet i 1919. Og dette orkester, Bergens faste symfoniorkester var det Heide som organiserte med gode menns hjelp.
     Heides innsats i det bergenske musikkliv har vært uvurderlig og enestående. Hvor mange konserter han i alt har ledet, er ikke lett å si på stående fot, men de må antagelig skrives med et firesifret tall. Likeså det antall verker, eldre og nyere, norske og utenlandske, som han har fremført. En ting er sikkert; Ingen annen norsk dirigent kunne måle seg med ham. Han var ubestridt nr.1 både hva allsidighet og ferdighet angår.
     Her i Bergen var han den sentrale figur i musikklivet, krumtappen som alt dreide seg om, som det har vært sagt. Når en blader i «Harmoniens» historie, møter en hans navn på hver side i tiden fra 1907 og utover. Ser en på konsertlistene, blir en slått av forundring: Hvordan i all verden har han kunnet greie alt dette? Men han har faktisk gjort det. En fantatisk makeløs prestasjon.
     Han var naturligvis en kjempesterk mann, og han gikk på med full fart så lenge kreftene varte. Pågangsmotet hadde han. I det ytre så alt nokså selvfølgelig ut. Konsertene gikk sin gang uten svikt. Men innenfor fasaden var der nok mange vanskeligheter å kjempe mot. Likevel lot han seg aldri kue, selv om han sikkert slet som en heset. Det så ut som han likte seg i arbeidet. «Harmonien» og iorkesteret var hans rette og selvsagte domene. Han var en suveren hersker i musikkens rike, med taktstokken som septer. Det falt ham visst heller aldri inn at han kunne fått større publicity, mer ære og kanskje bedre betingelser andre steder. Han ble tro på sin post. Ikke så å fortå at det skortet på æresbevisninger her i Bergen. Han fikk kanskje alt det han kunne få av den slags. Men det betydde i grunnen ikke så meget for ham. Sin største tilfredsstillelse hadde han i selve arbeidet. Når hans holdning i dette stykket nevnes, må en uvilkårlig minnes Niels W. Gade, som sa nei takk til det ærefulle verv å bli dirigent for Gewandhauskonsertene i Leipzig og reiste hjem for å sette alle sine krefter og evner inn for musikklivet i fødebyen København.
     Som dirigent var Heide av den solide, grundige type. Han kastet ikke tiden bort med lange foredrag på prøvene, visste likevel å få sine intensjoner frem. Den musikk han fremførte, hade han studert tilbunns. Han gikk aldri på med noe halvgjort. Det har vært nevntat han hadde kjent Brahms’ symfoni nr. 1 i 15 år før han våget å fremføre den offentlig. Det viser best rekkevidden av hans kunstneriske samvittighet.
     Han dirigerte som regel etter partitur og viste alltid den største respekt for komponisten. Det falt ham aldri inn å stille seg selv til skue. Hans direksjonsbevegelser var distinkte og kraftfulle, men aldri påfallende.
     Der var aldri noe fjolleri eller gester for galleriet med i spillet. Han hadde den grundigste kjennskap til orkesteret og dets  virkemidler og visste  å få  det til å klinge med den rette  farge og balanse. Men han virket aldri utvendig. Aldri dette at han bare spilte noter, sørget for presisjon, eleganse eller effekt. Spillet dumpet aldri ned til å bli bare en dydende malm eller en klingende bjelle. Han fikk alltid innhold i musikken, og han ble aldri kjedelig. Hans tolkninger var alltid preget av sunn musikalsk oppfatning, objektiv, men slett ikke uten personlighet. Det forsto en kanskje best når en hørte ham spille norsk musikk. La oss si Grieg eller Svendsen.                                       Han hadde et markant kunstnertemperament,som kom til uttrykk både i det musikalske og i det rent menneskelige. Ofte ble han sint, kanskje oftere på andres enn på egne vegne. Og da sparte han ikke på konfekten. Ikke alltid var han heldig med sine refselser, og han angret gjerne baketter. For det glattet han som regel over. På den måten var han en reell mann. Det var han også da han i 1940, 64 år gammel reiste til Voss og meldte seg frivillig som menig soldat. I sannhet et eksempel uten sidestykke.
       Heide kom til å gjøre sin vesentlige innsats som utøvende musiker. Fiolinen la han riktignok bort, men som dirigent var han desto mer virksom. Han hadde nok også et utvilsomt talent for komposisjon. Men med det arbeidspress han sto under, var det jo umulig for ham å utvikle disse evner, eller til å finne tid og konsentrasjon til å komponere. Litt fikk han dog tid til å skrive. Vi kan nevne det symfoniske dikt Havets sang, Fantasie romantique, Norsk rapsodi, Elegi, Marche heroique, musikk til eventyrkomedien Snehvid og dramaene Anne Boleyn og Jarlen, samt en del sanger.
       For oss som siden byorkesterets opprettelse har vært faste gjester på Harmoniens konserter sto Harald Heide i en særstilling. Han var liksom inkarnasjonen av hele «Musikselskabet Harmonien». Der sto han på podiet foran orkesteret, skaperen og organisatoren av det hele, en praktfull, mandig skikkelse, og under hans hender ble en Beethoven-symfoni eller et annet klassisk eller moderne verk levende og betagende gjenskapt. Vi var unge den gang, ikke befengt med negativ refleksjon, men desto mer reseptive. Musikken fylte vår sjel, og satte oss i ekstase. Vi svevet hjem etterpå med  melodiene syngene i ørene og rytmen bankende i blodet Vi fikk en respekt og en ærefrykt for denne mannen som førte oss inn i den symfoniske musikks verden, og han fikk en plass i våre hjerter som ingen annen senere fikk eller kunne få. Og han beholdt taket på oss helt til det siste. 
       Personlig husker jeg godt hans gripende og avklarte tolkning av Brahms Symfoni nr. 3 på en av de siste konsertene han dirigerte.    
       Så var det siste gangen jeg kan minnes å ha sett ham på podiet i Konsertpaleet. Det var den gang da Olav Kielland hadde fremført hans Symphonie romantique. Det var generalovasjoner i salen, så han måtte frem for å ta imot bifallet. Han sto der og strøk med hånden kjærtegnende over partituret som lå på dirigentpulten. Det så ut som om han hadde noe på hjertet, og vi ventet at han ville si noe om symfonien og seg selv. Men så ble det bare noen få ord, og det var en takk til publikum for den interesse de alltid hadde vist Harmoniens konserter. 
       Når han nå er borte, vil vi på vår side takke ham for alt han var for oss, for Bergens  musikkliv, og alt han utrettet der. Hele hans livsgjerning var viet Bergen. Vi takker ham for alt han ga i sin musikk. Spesielt være denne takk rettet fra salen, fra én som den meste tid bare var en alminnelig publikummer, som gjennom hans ekte og store kunst så mang en gang følte seg løftet opp over hverdagens strev og trivialitet. Selv har Heide gjennom sin enestående innsats satt seg et minne som aldri kan dø.    

- Oscar Hansen