Bergens Tidende 17.12.1980

"And Death Shall Have No Dominion", til Dylan Thomas’ tekst, var et av de siste verker Sverre Bergh skrev, "Og døden skal ikke ha herredømme", ble et sentralt tema i minnetalen. Knut Erik Tranøy holdt ved sin nære venn Sverre Berghs bisettelse i går Det store kapellet på Møllendal var fyllt til siste plass, fra nær og fjern var familie medarbeidere og representanter for offentlige institusjoner kommet for å være med. I sorgens stund er det godt å møte mange venner sa Wilhelm Haaland som ledet høytideligheten. 
Toner av Sverre Bergh fylte rommet Slik ble hans skapende kraft levende for oss i vårt siste møte med ham. Det innadvendte, alvorsfylte orgelverket "Invocatio" steg som tynne lysstriper opp over sørgeskaren og beveget hjertene, Magnar Magersnes spilte  denne musikken, nå som ved uroppførelsen.  
"Invocato" betyr ‘påkallelse’. Å kjenne Sverre Bergh var for oss en påkallelse, en deltagelse i livet, fra det gripende alvor til skjemtende, glitrende glede som var slikt et befriende trekk ved mennesket og kunstneren, sa Tranøy. Urimelig beskjedenhet på egne vegne var for ham like selvfølgelig som den store generøsiteten overfor andre. Styrken, klarheten og varmen i det liv han levet, var hans eget, det var ikke  lånt av andre. Hva kunne døden bety for en som ikke legger fortapelse og oppstandelse til grunn for  tilværelsen etter døden? Vi er alle bærere av livsviljen så lenge vi lever. Sverre Berghs livsvilje var båret av livets glede og livets rikdommer. Vår trøst i dag er at vi kan forvalte den glede og rikdom har har gitt oss, og gjennom dette har døden intet herredømme. Det han nedla i musikk, har fått blivende tilhold i våre sinn. Riktigere kunne ikke disse venneord avsluttes enn med det inntrengende vemod som preger "Romanza" fra Sverre Berghs strykekvartett nr. 1, spilt av musikere fra Harmonien.                                    
Tallrike blomsterhilsener var sendt fra en lang rekke institusjoner som gjennom årene ble beriket i samarbeidet med Sverre Bergh. Bare tre kranser ble lagt ned – fra de bergenske kulturinstitusjoner som Bergh var knyttet til i sin bergenstid.     
Festspillenes styreformann Einar Vaardal-Lunde fremførte takk til den inspirerende festspilldirektør, den mangfoldige og store begavelse og det varme mennesket som  etterlater seg et tomrom. Harmoniens styreformann Njaal Sæveraas sa at Berghs faglige innsikt og aldri sviktende kvalitetssans i høy grad hadde bidratt til musikkselskapets anseelse. Han takket den store og ydmyke kunstner, den berikende ånd og det uforglemmelige mennesket Sverre Bergh. Teatersjef Sven Henning understreket Sverre Berghs store kunnskap om det teater han tjente i et par tiår, men nevnte også den varme, det vidd og den fullstendige mangel på selvhøytidelighet som preget denne gledessprederen, som vi sårt trengte til ennå i lang tid. Det blir langt gråere og kjedeligere uten ham. 
Bergen Domkantori dirigert av Magnar Mangersnes avsluttet minnestunden i Sverre Berghs ånd med et verk han var særlig glad i, Bachs mottett "Jesu, meine Freude".