av Arild Ness sist endret 2018-11-30T11:57:23+01:00
Cathrine Strøm i samtale med den danske forfatteren Mette Moestrup.

Mette Moestrup er en bergensforfatter. Ikke slik å forstå at hun er født, oppvokst eller bosatt her, men gjennom opptredener på Audiatur – Festival for ny poesi, De litterære festspillene og som gjestelærer ved Skrivekunstakademiet, har det oppstått et helt spesielt forhold mellom den danske forfatteren og byens aktive lesere og litteraturinteresserte. Bøkene hennes er stadig utlånt på biblioteket og opplesningene hennes trekker godt med folk hver gang hun besøker byen.

Dette er ikke så underlig all den tid hennes tilstedeværelse som oppleser er intens og engasjert og bøkene hennes utvilsomt treffer leserne med sin særegne blanding av letthet og dybde. Diktsamlingene Tatoveringer (1998), Golden Delicious (2002) og Kingsize (2006) og prosaboken Jævnet med jorden fra 2009, er både umiddelbart tilgjengelige og utfordrende. Her er stikk av politisk brodd midt i det humoristiske og lekende. En sterkt interessevekkende mikstur.

I Jævnet med jorden forsøker jeg-personen, en forfatter, å isolere seg fra omverdenen for å skrive, men hun innhentes raskt av tradisjonens, samfunns-strukturenes og kjærlighetens bindinger. Allerede i andre tekst (boken består av 68 tekststykker) ringer moren for å fortelle at den gamle vannmøllen som har tilhørt familien i generasjoner er blitt jevnet med jorden, en hendelse som kanskje er mer selvforskyldt enn de liker å tro: De ville for all del ikke overlate den til noen andre og dermed var det kanskje «.... vores sentimentale tilknytning til vandmøllen, som fik os til at lukke øjnene for dens forfald».

Sentimental ville Moestrup i hvert fall ikke være da vi spurte henne om å anbefale bøker til bibliotekets brukere. Listen hun leverte og som skulle være grunnlag for vår samtale var nemlig innledet med følgende kommentar:

Lister er svære for mig, fordi jeg er meget mistroisk over for enhver form for kanon. En kanon har det nemlig med at foregøgle objektivitet. Den her liste er – I PROMISE – temmelig subjektiv. Den er skrevet ud fra følgende regel: Begynd med den bog, du sidder med i hænderne (Orlando!), og skriv så titler i vilkårlig rækkefølge i en halv time. Det er forbudt at slette en titel, når den først er kommet med på listen. Så: Pluk ud og kombiner, kære biblioteksgæst, præcis som du selv vil. 

Listen er skrevet mandag d. 23.11.09 kl. 19.00-19.30 på Pingvinen i Bergen. 

Intervju

C: - Takk for at du ville lage en bokliste til oss, den første med tilhørende regelverk! Hvordan vil du beskrive listen ut ifra metoden du brukte?

Utslettelse
M: - Jeg hadde akkurat kjøpt Virginia Woolfs Orlando på Norli, så det var den jeg satt med i hendene. Den neste tittelen er en jeg nesten alltid nevner når jeg lager lister, nemlig Sapfos If not winter, fordi den er en av de bøkene jeg stadig vender tilbake til. Ikke bare i den oversettelsen, men Sapfo i det hele tatt, selv om Anne Carsons oversettelse er  spesielt god. Videre tror jeg at Thomas Bernhards Utslettelse dukket opp fordi den har betydd mye for meg i det siste. Siden kommer det en liten grønlandsk avdeling med bøker jeg har med hit til Bergen i forbindelse med undervisning på Skrivekunstakademiet. Listen er altså nokså tilfeldig.

- Regelen var en begrensning du satt for deg selv, men det viste seg jo å være en produktiv metode?

- Jeg tror særlig tidsbegrensningen var viktig; det at jeg bare hadde en halv time. Jeg ville skynde meg fordi jeg åpenbart ville ha flest mulig med. Ellers er listen assosiativ, noen steder kan man se assosiasjonene, synes jeg i hvert fall selv. Sapfo og Ovid henger sammen, selv om det er et sprang i mellom dem. Pia Arke og Julie Edel Hardenberg henger sammen fordi de behandler det grønlandske. Orlando og Utslettelse henger også sammen, fordi de er to av ganske få romaner jeg virkelig liker.

- Hvorfor er Utslettelse viktig for deg? Den handler om forholdet til opphavet, ikke sant?

- Ja, det handler om en aristokrat som hater sin familie, sitt opphav, hele det østerrikske, og den østerrikske måte å være forbundet med nazismen på, og sammenhengen mellom overklassen og nazismen.

- Bortsett fra dette med nazismen, så er vel også det forholdet til slekten og opphavet du arbeider med i din seneste utgivelse, Jævnet med jorden?

- Ja, og Bernhard var helt avgjørende i den forbindelse, jeg leste den da jeg skulle begynne å arbeide med vannmøllen. Jeg brukte måten han skriver setninger på, men jeg har altså ikke det samme hatet overfor mitt opphav som han har, selv om det også hos meg var nødvendig å utslette noe.

- Det er også andre sammenhenger mellom bøker på lista som er påfallende, som for eksempel Yoko Onos Grapefruit og Caroline Bergvalls Fig.

- Ja, det er frukter.

rosmarie waldrop- Og det er noe veldig Mette Moestrupsk over nettopp det!

- Ja! Som min egen bok, Golden Delicious. Og det er enda flere på lista: Rosmarie Waldrops Curves to the Apple, og – selv om man ikke kan se det på tittelen: Ivan Malinowskis Poetomatic. Den er rød og har et grafisk gjennomskåret eple på forsiden. Det var jeg inspirert av da jeg lagde omslaget til Golden Delicious, men det var det aldri noen som oppdaget.

- Malinowski er dessverre ikke så godt kjent her i Norge.

- Nei, men han er en velkjent dikter i Danmark, han døde for tjue år siden. Poetomatic er en bok med korte dikt, og av en eller annen grunn blir jeg alltid inspirert når jeg kikker i den. Den betydde spesielt mye for meg da jeg skrev Golden Delicious, men også enkelte steder i kingsize. Den kikker jeg ofte i for å få en følelse av «Ja, så går vi i gang!».

- Yoko Onos Grapefruit er vel også en «Kom i gang»-bok, ettersom den inneholder en rekke oppfordringer?

- Ja, den består av instruksjonstekster. Det noe dystert ved dem, men på en måte er de jo likevel morsomme. Det har jeg selv blitt inspirert av og brukt både i kingsize, i diktet «Hårformer. Touch poems», og i den nyeste boken. Det som er skrevet med grønn skrift på svart bakgrunn helt sist i Jævnet med jorden, er også instruksjoner til noe man utføre, jeg kaller dem «Performance for ingen». Jeg har sans for å tenke tekst på denne måten som ikke bare Yoko Ono, men også andre Fluxus-kunstnere, gjør. De bruker tekst til å skape mulige rom, der teksten ikke refererer til en handling som er skjedd, men oppfordrer til en handling som man kan gjøre hvis man har lyst. Jeg liker godt å tenke slik om ordenes rolle inne i hjernene til folk. Det er noe fritt og åpent ved det. Det er kanskje bydende, men først og fremst lekende.

- Det minner meg på det Susanne Christensen skrev i presentasjonen av deg i Audiatur-katalogen 2005, at du er skitjobbig, nettopp fordi du igangsetter og krever noe av publikum, de må helst investere seg selv og gå i dialog med tekstene for å få noe ut av dem.

- Ja, det er vel selve opplesningssituasjonen hun refererer til. Jeg tror at det ville være en merkelig situasjon om man skal stå og late som at alle de andre menneskene, tilhørerne, ikke også er i rommet. De andre kroppene og hjernene er jo der like mye som jeg. Det ville være underlig, eller kunstig, som om man lyver hvis man skulle stå og tale som om de ikke var der.

- Jo, men det er merkelig få som tenker på den måten, virker det som?

- Ja, men jeg interesserer meg for en form for idé om felleskaper, eller mulige felleskaper og felles handlinger.

- I Jævnet med jorden plasserer forfatteren seg alene i et hvitt rom for å skrive, men det holder jo ikke lenge?

- Nei, det holder ikke. Det er bare i den første teksten, så trenger et gammelt rom inn i det nye rommet.

- Det hvite rommet, eller kuben, refererer også til billedkunstfeltet, og du har mange billedkunstnere eller forfattere som jobber på tvers av felt på listen din. Er du like mye inspirert av billedkunstnere som du er av andre forfattere?

- Måten jeg følger med på billedkunstfeltet er ut ifra en mindre grunnleggende viten. Min viten om, eller mitt spektrum innenfor litteraturen er mye større, mer detaljert. Innenfor kunsten har jeg noen helt spesielle preferanser som jeg tillater meg å dyrke helt uten å skjele til at man kanskje også burde sette seg inn i alt det omkringliggende. Jeg interesserer meg for eksempel spesielt for kvinnelige kroppskunstnere fra 1960-tallet og framover, som primært arbeider med fotografi, video eller performance. Det kan man jo se her på lista, jeg har blant annet nevnt iranske Shirin Neshat og katalogen Women artists elles@centrepompidou (2009). Utstillingen, som jeg så i høstferien, var helt fantastisk, og blant kunstnerne som var representert der er jeg særlig opptatt av Hannah Wilke.

Man kan selvfølgelig diskutere hvorvidt norske Vibeke Tandberg er kroppskunstner, men ettersom hun bruker sin egen kropp i fotografiene, faller hun for meg innunder den kategorien. I en periode pleide Tone Hødnebø, Marie Silkeberg, Jenny Tunedal og jeg å møtes i ulike nordiske byer for å diskutere litteratur, uten at vi skulle holde noe foredrag eller noe, vi betalte selv. Veldig ofte oppstod det viktige ting for hver især av oss i løpet av disse møtene. En gang vi var hos Tone i Oslo så vi en utstilling av Vibeke Tandberg, og for meg var det rett vildt å se fotografiet Beautiful # 36: jeg visste at det var dét bildet som skulle være på omslaget til kingsize.

den stille magnfoldighed
Julie Edel Hardenbergs Den stille mangfoldighed er for øvrig også en bok med fotografier, og den måten hun, og kanskje særlig Vibeke Tandberg, har brukt egen kropp og ansikt på i verkene er veldig interessant. Det behøver ikke å være selvbiografisk, selv om det også kan være det. Det er likheter mellom deres måte å tenke kropp på og min egen bruk av «jeg» i tekstene mine. Det er kanskje derfor de betyr mye for meg.

- Hva tenker du så når du skriver «jeg» i teksten?

- Det aller viktigste for meg er den ærligheten som finnes i det å se en kropp i et rom. Det må være noen til å utføre kunsten, en hjerne og en kropp, det må være et menneske bak. Det kan selvfølgelig også være en kuratorisk instans, et konseptuelt grep, men for meg er det viktig at man innrømmer at det er noen som har laget kunsten. Og det synes jeg at nettopp disse kunstnerne gjør. Dette gjør det ikke nødvendigvis til noe selvbiografisk, selv om dét heller ikke ville ha sjenert meg. Selv gjør jeg det ikke fordi min historie er spesielt interessant, men fordi jeg liker ærligheten i at det faktisk er noen som sitter og skriver dette.

- Du hadde for noen år siden et prosjekt du kalte M.M., som handler om noe av dette. M.M. er dine initialer, men det er også initialene til veldig mange andre. I utgangspunktet stod diktet «M.M.» i Golden Delicious, hva gjorde du så med det?

- Jeg sendte det ut til 300 mennesker i København og omegn, som alle hadde M.M. som akronym, og så fikk jeg dem til å gjøre en avskrift eller skrive om diktet, etter eget ønske. De kunne også velge om de ville underskrive med sine egne navn. Prosjektet handlet om flere ting, blant annet materialitet: det var nemlig et krav at de måtte skrive det inn for hånd, slik at alle svarene ble visuelt og materialmessig forskjellige. Videre handlet det om en form for mail art, det å bruke postvesenet til å lage en annen form for distribusjon av dikt, og så var det en undersøkelse av forholdet skrivende-lesende, der vi byttet om på de to rollene. Og til sist var det altså en undersøkelse omkring selvportrettet og initialene M.M. For diktet har undertittel «selvportrett», men det er et veldig lite avslørende selvportrett, det står ikke noe om hva man har opplevd. Det er bare en liten vits, en konkretistisk vits, en fortolkning av en stiplet linje. Men egentlig påstår diktet også å være eksistensielt, det handler om selvmedlidenhet. Det var det mange forskjellige reaksjoner på, jeg oppfattet det som om folk svarte «ja» eller «nei» til det selvportrettet, når vi nå het det samme. Så det var en undersøkelse av hva et selvportrett kan brukes til. Uansett får man ikke vite noe særlig om meg og min selvbiografiske historie.

- Du nevnte at du har vært opptatt av Grønland. Det er vel nettopp knyttet til at du som dansk har Grønland som en del av din historie enten du vil eller ikke?

Pia arke- Ja, og hvis jeg ikke forholder meg til det, bidrar jeg til å videreføre det kollektive hukommelsestapet, eller den minnesforlust – som det heter på svensk – tap av erindring, som finnes og som pågår hele tiden. Det har jeg ikke lyst til å delta i eller lyst til å gi videre til min sønn og den neste generasjonen. Derfor var det også på tide at jeg begynte å sette meg inn i det, siden man ikke får undervisning om Danmarks kolonihistorie i den danske skolen. Man er nærmest heldig om man finner ut av dette på egenhånd. Og jeg har vært så heldig å finne noen grønlandske kollegaer som jeg blir inspirert av og som er viktige, som jeg føler meg kunstnerisk beslektet med. Jeg har nevnt noen av dem her, som Julie Edel Hardenberg og dansk-grønlandske Pia Arke, sistnevnte er dessverre død, hun døde altfor ung. Hennes Scoresbysundshistorier er stedsspesifikk, den arbeider med stedet hun kommer fra, Scoresbysund, som er en koloni. Den har vært utrolig inspirerende for meg i forbindelse med dette med vannmøllen i Jævnet med jorden.

Jeg kunne også nevnt flere, som for eksempel Jessie Kleeman. Hennes performances hadde utrolig stor betydning for nettopp Jævnet med jorden. På Grønland er det noe som heter fjellgangerfiguren; det er en som går ut i snøen og isen og vender ryggen til det sosiale. Det kan være mange grunner til det, som skam eller kjærlighetsorg eller det kan være en slags dom fra fellesskapet. Jessie Kleeman fortolker denne figuren inn i en moderne situasjon, hvor hun for eksempel ser alkoholikeren som en slik fjellganger. Jessies performances er viktige i forhold til hele fjellgangermotivet i min bok, og særlig for sluttdelen som handler om å gå ut i snøen og isen og være helt alene.

Jeg har vært veldig opptatt av Julie Edel Hardenberg, som også arbeider mye med spørsmål omkring etnisitet og med de forventninger et utseende eller et navn kan skape, for eksempel til hvilket språk man snakker. Ettersom Danmark og Grønland har hatt en felles historie i nesten 300 år, er det klart at folk er blitt blandet på kryss og tvers, det er fullstendig ugjennomskuelig etter hvert. To mennesker som ser helt grønlandske ut kan ha et lyshåret barn med blå øyne, og Hardenberg viser disse mangfoldighetene innenfor det biologiske fram. Hun utfordrer våre ideer om hvordan en grønlender ser ut. Det er en meget inspirerende bok, den har betydd mye for meg både i forhold til min interesse for etnisitet, identitet og nasjonale symboler, og i forhold til hvordan ens eget ansikt og kropp så å si kan brukes i kunsten.

Jeg var nylig i et fødselsdagsselskap hvor det også var mange grønlendere, og da ble jeg spurt om jeg var «halv», det vil si halvt grønlandsk, jeg er jo ganske mørk. Jeg svarte «ikke så vidt jeg vet», men man vet jo aldri helt sikkert! I alle fall synes jeg at det grønlandske er – eller bør være – en del av det å være dansk.

- I teksten «Primitivt privat» i kingsize arbeider du med en antropologisk undersøkelse av det grønlandske, du plukker sitater fra en samling leveregler og ordtak fra Grønland og blander med ditt eget.

- Ja, både i «Primitivt privat» og «Kollektivt anonymt», som er en nettversjon av noen av de samme tingene, har jeg brukt populærantropologers innsamlede materiale. At den heter «Primitivt privat» er for det første litt ironisk. Primitivt betyr egentlig bare «opprinnelig», men det blir brukt nedsettende om noen kulturer, som for eksempel: «han var så primitiv». Liksom ordet «privat» blir brukt nedsettende: «det diktet var altfor privat».

- Ja, man hører stadig at litteraturen godt kan være «personlig, men ikke privat» ...

- Nettopp, det er det skillet jeg tenker på. Grunnen til at jeg har brukt en antropologs innsamlede materiale er fordi jeg ikke ønsker å være den som reiser ut og samler inn. Jeg ønsker ikke å erobre. Knud Rasmussen var en dansk oppdagelsesreisende som samlet inn leveregler fra alle mulige steder i Grønland i boken 500 Leveregler, gamle Ord og Varsler. Det er forresten litt kitsch å beskjeftige seg med Rasmussen om man vil arbeide med kolonialisme. Grønlendere tenker «åh, ikke Knud Rasmussen nå igjen», og det vet jeg jo godt. Samtidig var det et sted å begynne for min del, og nettopp fordi, de i gåseøyne, «opprinnelige» ting som antropologen samler inn og viser fram, interesserer meg. Rasmussen har arbeidet sammen med populærantropologen Kai B. Smith, som jeg har brukt i diktet «Hårformer» i kingsize. I den nevnte netteksten www.kollektivt-anonymt.dk brukte jeg materialet til en argentinsk antropolog som hadde samlet inn indianske gloser. Det er klart at antropologene alltid arbeider ut ifra en eller annen idé om at de har et objektivt blikk, men det har de jo aldri. Materialet er blitt samlet inn og oversatt en gang allerede, transkribert i begge disse tilfellene. Det er en masse spørsmål man kunne ha diskutert her, materialet er i hvert fall slett ikke opprinnelig. Det har uansett vært viktig for meg å arbeide med dette allerede innsamlede språket.

- Hva var grunnen til at du begynte å arbeide med det grønlandske?

- Min inngang har på den ene siden vært den intellektuelles: Jeg har vært opptatt av postkolonialisme og etno-estetikk og jeg har lest min teori. Jeg studerte faktisk under Edward Said på Columbia University i New York på midten av 90-tallet. Det interesserer meg rett og slett som tenkende vesen.

På den annen side gikk jeg i klasse med en grønlandsk gutt i den bittelille landsbyen Vendsyssel hvor jeg vokste opp. Det bodde under 200 mennesker i den landsbyen, vi var 17 barn i klassen. Lars og hans mor, Panik – det betyr datter på grønlandsk –, var de eneste som så annerledes ut. Da jeg ble konfirmert sammen med Lars, hadde han og hans mor og hans søsken på seg full grønlandsk drakt. Det har alltid vært en helt naturlig del av min oppvekst og jeg har vært klar over at det hører med til å være dansk. Jeg kan huske at mine første skisser til en roman i ti bind handlet om grønlandske Hans som kom til Danmark og skulle bo her. Hans var en grønlandsk utvekslingselev som vi hadde i klassen, og han bodde hos Lars’ familie. Det var tydeligvis noe som inspirerte meg!

Det er så innlysende, at selv om man bor på et lite, merkelig sted i Danmark, så fatter man likevel på en eller annen måte at det er noe med forholdet Danmark-Grønland. Det er i grunnen et kjempestort emne, og det burde være et større emne i undervisningen enn det er. 

- Det minner på mange måter om vårt forhold til det samiske, og mangelen på tilstrekkelig undervisning om samisk historie og kultur her i Norge. Men det er også andre spørsmål knyttet til identitet, for eksempel adopsjon, som kommer til syne på lista di, som i Find Holger Danske. Hva slags bok er det, og hva gjør den med ditt syn på det å være dansk?

- find holger danskeAdopsjonslitteratur har interessert meg lenge, og jeg har undervist i emnet på Forfatterskolen i København. Maja Lee Langvad har vært en av mine studenter på skolen. Hun er selv adoptert fra Korea, så emnet matchet også enormt godt til hennes behov som elev. Vi brukte blant annet boka til den norske litteraturviteren Geir Follevåg, Adoptert identitet, og Blod er tykkere enn vann av svenske Astrid Trotzig. Mer overordnet arbeidet vi med ideen om «limbo»: det å være «både og» eller «verken eller». Vi arbeidet med flere figurer; oversettelse, tvekulturelle problemstillinger, tve- alt mulig, og så videre. Og Lee Langvads bok tar jeg med fordi det var den første diktsamlingen som kom i Danmark om adopsjon. Nå er det også kommet en som heter DO av Eva Tind Kristensen. Det betydde mye at det var et menneske som satte seg selv i spill, og sa nei til noen ting. Den var en viktig bok for meg da den kom. Hun lagde spørreskjemaer og brukte sine egne adopsjonspapirer, så den er en spennende både som tekst og som bok.

- Før vi satte i gang båndopptakeren nevnte du at det var en god del flere danske bøker på lista enn du ville trodd, at det overrasket deg litt. Hvorfor det, ville du vanligvis ikke ha tenkt på disse?

- Jo, men når jeg sitter hjemme i Danmark og blir bedt om å lage en liste, så tror jeg nok at jeg ville ha valgt mange flere ikke-danske bøker. Jeg har nok delvis blitt påvirket av at jeg er i et annet land uten tilgang til min egen bokhylle, og så tror jeg det kan ha med å gjøre at jeg har en slags idé om at dere gjerne vil ha noen danske titler siden jeg er dansk. Overfor nordmenn peker jeg gjerne ut noen av de danske forfattere som jeg selv er glad i. Det er heller ikke nødvendigvis alle av dem som er så kjente her, eller jo Kirsten Thorup og ...

- Jo, navnet hennes er godt kjent, men kanskje ikke akkurat disse tekstene du har valgt ut her.

- Nei, det er noen gamle utgivelser som betyr mye for meg. Og Ivan Malinowski. De to er danske forfattere som jeg alltid nevner.

- Marie Bregendahl er et annet dansk forfatternavn som ikke er så godt kjent her, men kombinasjonen av tittelen på hennes bok, En dødsnat med Sylvia Plaths Ariel satte i gang noen tanker ...

- Min gamle sjef på Forfatterskolen, den tidligere rektoren Hans Otto Jørgensen, snakket alltid om En dødsnat. Den er helt fantastisk. Den foregår i løpet av én dag, hvor det ligger en kvinne i barselseng, og vi forstår allerede fra starten av at hun kommer til å dø, hun blør simpelthen i hjel. Synsvinkelen er lagt hos hennes eldste datter som man aner kommer til å måtte overta ansvaret for den store søskenflokken. Teksten er fullstendig skånselløs og helt fantastisk spennende selv om man vet at hun kommer til å dø. Hun vil av en eller annen grunn ikke til lege, hun vil ikke selv om det står en hestevogn klar utenfor.

Moren min, som alltid har lest mye, men som hadde mistet roen til å lese romaner og ikke kunne finne noe hun gadd å lese, leste den fra ende til annen da jeg stakk den til henne.

- Slik du beskriver den, minner den litt om en kjent novelle av Amalie Skram, «Karens jul», som også handler om en fattig kvinne med et lite barn som begge dør i et skur nede ved havnen. Riktignok bare en kort novelle, men skrevet omtrent på samme tid ... 

- ... ja, jeg tror nok at man godt kunne lese dem sammen. Forøvrig er Bregendahls bok fantastisk godt skrevet, hun er undervurdert.

- Du har med iranske Farugh Farrokhzad, og du har vært med på å redigere en skriftserie der hun er representert, ikke sant?

- Forfatterskolen i København utgir en skriftserie som heter Legenda. Sammen med en elev som gikk der, Shadi, oversatte jeg Farugh Farrokhzad, fra persisk. Jeg kan ikke selv persisk, men vi var tre om det: Shadi som kan både persisk og dansk, og så en persisk-spesialist, og så jeg, som sammen med Shadi, skulle garantere for at det ble god poesi også på dansk. Farrokhzad hører hjemme i en versjon av modernismen som bruker billedspråk på en helt annen måte, det var en viktig grunn for meg til å være med på det. Jeg har lenge lest arabisk og persisk poesi, så det var jo ikke helt fremmed for meg, men måten man kobler abstraksjon og sanselighet på er litt tabu her i Vesten, det er noe man liksom ikke kan i den vestlige modernismen, vi ville kalle det svulstig, det er mer høystemt. Det har i det hele tatt noen litt andre trekk. Det er veldig sunt og godt å ikke kun lese vestlig modernisme, for dette er helt klart modernisme eller i alle fall moderne poesi.

Cecilie Løveid
- Det er en annen på lista som du også har vært med å oversette?

- Ja, det var Cecilie Løveid, hun synes jeg absolutt skulle med her, når jeg er i Norge, og særlig her i Bergen.

- Var det ditt initiativ å oversette henne?

- Nei, jeg ble spurt om å gjøre det. Så leste jeg den igjennom, og jeg hadde jo hørt om henne fra før. Og det ville jeg gjerne gjøre, jeg trodde jeg kunne klare det.

- Vil du kalle en slik oversettelse for en heftig form for lesning?

- Ja, det er i hvert fall bestemte ting fra den boka jeg kjenner enormt godt, ting som blir sittende. Man har sittet og arbeidet med materialet nesten som om man selv har skrevet det, men så har man slett ikke gjort det. Det synes jeg er veldig morsomt. Egentlig oversetter jeg temmelig sjelden, for jeg synes det tar uforholdsmessig lang tid å oversette en hel bok.

- Du leser mye, men leser du systematisk?

- Nei, det gjør jeg ikke. Jeg tror denne listen kan være nokså symptomatisk: Noen av titlene er det lenge siden jeg har lest, noen har jeg lest nå i det siste, alt i tilfeldig rekkefølge. Jeg har lest i veldig mange år, men jeg får ikke tid til så mye som jeg gjerne ville, fordi jeg har det for travelt med «å presse sitronen»; skrive noe ut ifra det jeg har lest. Jeg har simpelthen ikke tid til å sette meg ned. I de senere årene har jeg hatt vanskelig for å få tid til å fordype meg i teori, det gjorde jeg mer før i tiden. Jeg leser idiosynkratisk og på en veldig ærlig måte. Det står for eksempel ikke Gertrude Stein noe sted på listen, jeg vet ikke om du kunne merke det?

- Jo, det tenkte jeg faktisk på!

- Det er faktisk en litt interessant utelatelse, om jeg så skal si det selv. Jeg har nesten alle Gertrude Steins bøker hjemme, og jeg har lest i de fleste av dem, men hvis jeg skal være helt ærlig, så er det faktisk veldig sjelden jeg leser en Stein-bok fra ende til annen. På den ene siden er jeg helt vild med Gertrude Stein, det skal man jo være, men hun nådde åpenbart ikke opp til å bli med på min liste, og det er jo litt spesielt, at jeg kan holde på med en slik liste i en halvtime uten å komme på henne ...

- Nå har du likevel fått nevnt henne i denne sammenhengen!

- Ja, jeg har fått nevnt henne, men jeg synes faktisk at hun kan være utrolig kjedelig å lese.

- Det er vel litt av poenget, all den tid hun bruker «kjedelige» litterære grep som monotoni og repetisjon aktivt?

- Ja, og slike tekster kan være helt utrolig morsomme å høre lest opp, men nokså kjedelige å lese på egenhånd.

- Når du lager en slik liste, ut ifra slike regler, kan det jo godt dukke opp bøker du ikke ville være helt komfortabel med, jeg mener, du hadde jo ikke lov til å stryke noen titler etter at de først kom ned på papiret. Er det noen du så kunne ha tenkt deg å stryke i ettertid?

- Nei, men det var noen rokeringer jeg gjerne kunne ha tenkt meg, for eksempel kunne jeg ha ønsket at alle fruktbøkene kom til å stå sammen. Etter at Rosmarie Waldrops Curves to the Apple kom, tok det et lite stykke tid før jeg kom i tanke på de andre eplebøkene av en eller annen grunn, og det ergret meg litt.

Det kunne godt ha vært flere teoribøker på listen, Giorgio Agambens Homo sacer er den eneste. Det er en bok som har betydd mye for meg i det siste. Den henger sammen med Paul Celan med tanke på vitnesbyrdproblematikken, og så henger Johannes Anyuru sammen med Agamben igjen.

- Johannes AnyuruDet er Anyurus seneste bok du har med her?

- Ja. Jeg må innrømme at han er kjæresten min, men boken er uansett svært lovprist av kritikerne og var nominert til Augustprisen. Vi har snakket mye om Agamben sammen. Städerna inuti Hall er en diktsamling som handler om de som er fanget – Hall er et fengsel i Sverige –, eller i et limbo. Agamben har begrepet «nakent liv», og det har interessert meg mye. Det handler om det urettferdige i at noen kropper, på grunn av klasse eller implisitt også rase, og særlig flyktningekroppen – som er eksemplet par excellence – blir redusert til blot og bart krop, som dermed har helt andre rettigheter, eller rett og slett mangler rettigheter. Det gjelder fangen og flyktningen og ...

- Hva med slaven, som Sonja Åkesson henviser til?

- Vel, jeg synes hun overdriver den metaforen i Vara vit mans slav. Det er tittelen på en antologi, hentet fra et av hennes mest folkelige og kjente dikt, det er et eksplisitt feministisk dikt, om å være den hvite mannens slave. Jeg synes at det er en liten tilsnikelse å lage den parallellen, at kvinnen på sekstitallet hadde det like ille som slaven, selv om jeg også forstår hvor hun vil. Det er for øvrig også i hennes tilfelle humoristisk ment. Jeg elsker Sonja Åkesson, hun har betydd enormt mye for meg, men det er primært det diktet som heter «Hur ser din färg rött ut?» som jeg har brukt i åpningen av kingsize, og et dikt som heter «Pris», fra en annen diktsamling, men jeg valgte antologien Vara vit mans slav fordi den er den eneste man kan få tak i i dag, og fordi Jenny Tunedal har skrevet en så god innledning.

- Erindring og hukommelse er viktige motiver særlig i den seneste boka di, men det var jo også essensielt for listeskrivingen din. Vanligvis har man jo alltid nettet eller biblioteket, eget eller offentlig, tilgjengelige ... Hvor viktig er en god hukommelse for en forfatter?

- Det kommer helt an på hva man interesserer seg for i sitt forfatterskap, man kan bruke ulike strategier, eller også kan det være at man arbeider på måter der man slett ikke skal bruke sin egen hukommelse, hvor man henter stoff fra andre kilder, men det er jo på en måte også relatert til hukommelsen. Det er vel en kombinasjon av at man husker en stor mengde ting, mens de mest opplagte ting forsvinner. Jeg husker for eksempel hendelser fra da jeg var tre år gammel – og det kan jeg virkelig – og opplever samtidig helt afasiaktige forglemmelser fra den senere tid. For eksempel kunne jeg plutselig ikke huske navnet på han som har skrevet Efter Arbetsschema, men det er jo Johan Jönson, og den burde absolutt stått på lista. Den har jeg lest grundig, den viser en annen side av klasseperspektivet, å være fange som arbeider.

- Hva med den skadete hukommelsen, som hos den demente. Det er jo også noe du virker å være opptatt av?

- Ja, det er riktig. Jeg håper at det ikke er et tegn på at jeg selv kommer til å bli det, selv om det tydeligvis ligger til familien. Jeg synes det er spennende at den demente kan gå ut av et rom og så komme inn i det igjen og så spørre seg «hvor er vi nå»? At hukommelsen kan være fullstendig labil, hvis de er demente nok. De «skøyter» rundt blant noen få temaer, det er de samme små bitene som kommer igjen og igjen. Teksten om Mormor To i Jævnet med jorden, hvor det indirekte er Mormor To man hører tale, er laget delvis med båndopptaker. Jeg ville se om jeg kunne kopiere de ulike trinnene i demens, det er flere grader av sykdommen. Demens er verdt å undersøke både fordi det rammer så utrolige mange mennesker, men også som figur, i poesien, som en annen, alternativ tidsoppfattelse.

- Hva med hukommelsen som ligger i de nedarvede litterære formene?

- Been there, done that. Jeg har brukt flere år av mitt liv på å studere metrikk, blant annet hos Rilke, og jeg var overbevist om at formen var betydningsbærende. Det er ikke likegyldig hvilken form litteraturen har. Og det mener jeg stadig vekk, men nå mener jeg at det er tankeformene som er avgjørende, alle de ytre formene er ikke så spennende for meg. Man kan nok se i bøkene mine at jeg ikke er spesielt interessert i at et dikt skal stå grafisk spredt eller liknende, som for eksempel mange svenske språkmaterialister er det. Den ytre grafiske form interesserer meg kanskje ikke så sinnssykt mye, det kan kanskje være en yrkesskade på grunn av mange års beskjeftigelse med den slags, men form forstått som tankeform interesserer meg. Det er derfor man hele tiden må søke etter nye former for hvordan man kan fortelle eller for hvordan man kan gjengi, det handler vel alt sammen om forholdet mellom språk og verden, og de forskjellige synene på det.

- Men du bruker for eksempel tv-mediets form, talk showet, som man ikke nødvendigvis forbinder med poesien.

- Ja, som også er en dialog, ikke sant? Det får meg til å tenke på at dramatikeren Sarah Kane burde vært på listen – jeg hadde også med en samling av hennes teaterstykker hit til Bergen. Men den er nok ikke kommet med fordi den ikke hører til i akkurat denne assosiasjonsrekken. Så ja, det kunne godt ha blitt noen andre.

- I denne listen er det også enkelte du har god kontakt med, som Tone Hødnebø, som inviterte deg til Bergen da hun var festspilldikter i 2006.

- Jeg diskuterte Skamfulle Pompeii mye med Tone før den ble trykt, og det hadde vel å gjøre med at jeg hadde lest enormt mye Emily Dickinson. Tittelen er oversatt fra «Bashful Pompeii», et sitat som er hentet fra Dickinsons The Master’s Letters – som jeg elsker. Derfor er de to en viktig kombinasjon, som dukker opp spesielt når jeg er her i Norge. Og Naja Maria Aidt og Pia Juul er også folk jeg snakker jevnlig med, særlig Naja, om å leve som skrivende menneske, så det er naturlig for meg å nevne dem.

- Skamfulle Pompeii er en poetikk, skrevet ut ifra en undersøkelse av hva, hvorfor og hvordan man skriver. Vil du si at en slik bokliste er en slags momentan poetikk?

- Jo, men kun med det store forbeholdet at jeg kan få lage en ny en i morgen. Skulle jeg lage en ny liste nå så ville det allerede kommet en del nye titler. Mange ville være de samme: Sapfo ville nok ofte komme med, og Ovid. Det avspeiler hvor utrolig mange ganger jeg har lest dem. De utgår fra min klassiske dannelse. Når det gjelder Juliana Spahr, Anne Carson og Rosmarie Waldrop ville de nok komme med, men kanskje med ulike titler.

- Flere av disse er opptatt av endringer og transformasjoner ...

- Ja, det handler det også om i Orlando, som vi begynte med: «He – for there could be no doubt of his sex ...»

- Det er vel også en figur du har vært opptatt av: Forvandlingen?

- Ja, det har du nok rett i. Apropos, så er det et par gamle elever her: allerede nevnte Maja Lee Langvad og Palle Sigsgaard. Det kunne også vært andre elever, for jeg synes i det hele tatt at det har vært fantastisk å følge med på prosessene deres.

- Listen jeg har laget er ett utsnitt, én mulig vei. Man kan ikke si at det er en ikke-poetikk, men den er veldig singulær: det var i den situasjonen, på det tidspunktet, på det stedet. Jeg kan overhodet ikke lage prioriterte lister, dette er det nærmeste jeg kommer.

Anbefalinger

Les mer

Lenker



Intervjuet er gjort av Cathrine Strøm - tidligere litteraturformidler ved Bergen Offentlige Bibliotek.