av trondbj — sist endret 2016-09-17T00:34:35+01:00
Kleggen kan få ein stut til å snu, veit du. (Hauge om diktets kraft til Bergens Tidende 16/8-1993).

Glør i oska
Glør i oska
(1946)

38 år gammel debuterte altså Olav H. Hauge, og det var konsulentene Ragnvald Skrede og Halldis Moren Vesaas som så talentet hos dikteren. Et av Hauges mest populære dikt kommer fra Glør i oska, nemlig "Svarte krossar", og det var dette diktet som overbeviste Arbeiderbladets (19/7-1947) anmelder Rolv Thesen om at her er ein verkeleg lyrikar ute og går, ein lyrikar som har skimta litt av livsens alvor (…) Et annet, og et av Hauges egne favorittdikt var "Kirsebærtreet".


hauge-under_bergfallet_100px.jpg
Under bergfallet (1951)

Allerede i neste samling begynte eksperimenteringen med frie vers, og også rimene synes å ha blitt til utenfor en verden av strenge regler. Carl Frederik Prytz i Aftenposten (24/11-1951) skrev at Hauge (er) tunglynt og stri i hugen og at flere av diktene er så kortpustede og anstrengt knappe i formen at de likefrem stenger leseren ute. Likevel står både titteldiktet og Din veg som påler i norsk poesi den dag i dag. Resepsjonen av Hauge var i overveiende grad av det tvilende og kritiske slaget i begynnelsen, og det fortsatte i samme stil med neste utgivelse.

 


hauge-seint_rodnar_skog_i_djuvet_100px.jpg
Seint rodnar skog i djuvet
(1956)

Ragnvald Skrede: det er noko halvferdig ved produksjonen hans. (Dagbladet 26/10-1956.) Odd Solumsmoen var også kritisk, og mente at Hauges skjødesynd er fremdeles at han så altfor gjerne filosoferer, og konkluderte med at betydelig diktning var dette ikke, selv om han i likhet med andre ante et betydelig talent. (Arbeiderbladet 27/10-1956.) Også Erling Christie var av dem som fant diktene noe amatørmessig og uavklaret i utførelsen. Han mente også å kunne se at forfatteren tilhørte en type (forfattere) som synes å arbeide uvitende om verdenslitteraturen. (Aftenposten 5/11-1956.) (Dette siste skulle ikke få gå upåaktet hen, og anmeldere i ettertiden følte det som en plikt å trekke frem nettopp denne famøse påstanden, for deretter å avsanne.) Fra Seint rodnar skog i djuvet kommer kjente dikt som "Gjer ein annan mann ei beine", "Korea" og "Elvi burtanum fjorden".


hauge-paa_ornetuva_100px.jpg
På ørnetuva
(1961)

På ørnetuva ble på mange måter ble et gjennombrudd for Hauge. Tonen fra kritikerne var en annen; Odd Solumsmoen sang panegyrisk: For en glede! Endelig en dikter, en virkelig dikter! En tror nesten ikke sine egne øyne!, og etter å ha samlet seg noe: Skulle noe innvendes, måtte det bli at det antydende, det usagte i blant kanskje stiller for store krav til leserens meddiktende evne. De fleste forfattere setter punktum for seint. Olav H. Hauge setter det somme tider for tidlig. (Arbeiderbladet 9/12-1961.).
Aftenpostens (28/11-1961) overskrift lød Grublende dikter; Egil Rasmussen fant også at diktene bærer alle preg av en omhyggelig gjennomarbeidelse, og skrev videre at dikteren vever konsekvent sine tanker inn i naturbildenes skiftende strøm, at tankeutvikling og naturbilder går opp i en høyere enhet av sterk symbolvirkning. Til slutt ble det fastslått at Hauge er i mesterklasse blant våre lyrikere. Så bragte På ørnetuva ham også Kritikerprisen. Hvorfor? Ole Langseth svarte kanskje på det i et tilbakeblikk i en artikkel til forfatterens 60-årsdag (Aftenposten 17/8-1968), hvor han mente at det var med denne samlingen at Hauge heilt og fullt fann sin eigen tone og si eiga form. Det er en stramt komponert samling, som inneholder blant annet sonetten Til eit Astrup-bilete – av mange holdt frem som det ypperste fra Hauges hånd. De såkalte tingdiktene blir også flere og tydeligere fra og med her; dikt som "Mynten" og "Hoggestabben" er eksempler på dette.


hauge-dropar_i_austavind_100px.jpg
Dropar i austavind
(1966)

Det var en annen tone nå, fra kritikerhold, og før Dropar i austavind ble utgitt hadde Hauge fått sin Dikt i utval; dogg og dagar (ved Ragnvald Skrede; 1965). Avisoverskrifter som Vismannen O.H.Hauge og Vismann fra Hardanger (og lignende) understreket tendensen fra forrige utgivelse, og sett i forhold til et knapt tiår tidligere hadde kritikken totalt skiftet fortegn; det var ikke bare det at Hauge hadde truffet med noen dikt, men vi kan ane en begynnende programmatisk ydmykhet i forhold til dikteren. Yngvar Ustvedt påpekte imidlertid at ikke alle diktene i Dropar i austavind syntes å være laget av en vismann, og holdt opp mot de beste ble ikke disse diktene fullt så skinnende, og noen er uten enhver glans (Dagbladet 20/12-1966). Her pekte Ustvedt på noe som Hauge-vitere i dag også er enige om – at det er vekslende kvalitet i Hauges diktning.
En annen observasjon var denne: Det er en diktning som har sorg og lidelse som forutsetning. Tor Obrestad var Aftenpostens (28/12-1966) mann på denne tiden. Han så på Hauges utvikling på denne måten: Han har brote ut frå dei formelt konvensjonelle og innhaldsblasse dikta han skreiv i første boka. Han har stadig søkt meir nakne og presise bilete for opplevingane sine. Han har gått ut av rimskjemaet og inn i det att med fornya kraft. Samlingen er Hauges fyldigste, med over hundre dikt. I tillegg til flere av hans mest populære kortdikt som "Katten", "Sleggja og Sagi", og hverdagsfilosofi av typen det gjeng an å leva i kvardagen òg, for Etter strævet kan du steikja flesk / og lesa kinesiske vers. (Dikt i samling, s. 180; fra Kvardag.), finner man flere varianter og typer av metadikt. Selvironi er det flust av av i mange av disse diktene.

Når det gjelder Dropar i austavind må også Einar Økland få komme til orde: Dette var den boka unge poetar jubla over, ikkje berre den hausten, men fleire år etter. Boka som endar med eit dikt som nærmast er psykedelisk, som kunne vore sunge av Beatles, som fanga stemninga hos unge såvel som hos modne utan å vite om det sjølv, eit dikt skrive som i trance, med attlatne augo: "Det er den draumen". (Bergens Tidende 25/5-1994.)

I 1967 kom Utanlandske dikt, Hauges første av en rekke oversettelsessamlinger. På sitt nynorsk, etter 1917-normalen, presenterte Hauge norske lesere for Hölderlin, Tennyson, Browning, Verlaine, Rimbaud, Yeats, Trakl og Brecht m.fl., samt ett dikt av rumenske (men tyskspråklige) Paul Celan, som seinere skulle få mye mer oppmerksomhet av Hauge.

hauge-spor_vinden_100px.jpg
Spør vinden
(1971)

Med et minimum av egne kommentarer, eller helt uten, gjør han diktet til en slags rapport fra sine virkelighetsmøter, skrev Paal Brekke i Dagbladet (27/11-1971). Olav Dalgård i Arbeiderbladet (2/12-1971) trakk frem det han kalte imago-dikt; dikt der ordbildet er det fremtredende, det som erstatter gammal poetisk tåketale, men poengterte at det som gjør Hauge til modernist ikke er noe nytt, men har sin opprinnelse i gammel kinesisk og japansk lyrikk: Det er klart at denne strenge diktforma krev meir av diktaren enn den som før blei produsert på faste verseføter med meir eller mindre "anstrengte" enderim. Her nyttar det ikkje å fuske med versemakeri av noen slags art. Her må det ein diktar til for å halde form og tema i spenn. Ole Langseth var inne på det samme, og skrev i Aftenposten (16/12-1971) som følger: Aldri har linene vori strammare enn her, stilen meir reinska for utanpåpynt og lausord, sambandet mellom landskap og sinn fastare. Eksempler på ovenstående kan være det haikuinspirerte titteldiktet:

Spør vinden / helst han tusul. / Han fer vide, / og kjem ofte att / med godt svar.
(Dikt i samling, s. 272.)

og likeledes Les Lu Chi og lag eit dikt:

Les Lu Chi og lag eit dikt. / Han segjer ikkje korleis det skal vera. / Mange hadde måla ei eik fyrr. / Likevel måla Munch ei eik. (Dikt i samling, s. 243)

(Lu Chi var general i Kina, ca. 300 år e.Kr. Etter å ha tapt et slag, ble han sittende i tre år på dødscelle. Denne tiden brukte han til å skrive en avhandling om det å skrive dikt. For ordens skyld: Dette fikk ingen innvirkning på dødsdommen; han ble halshugget.) (Edvard Munchs eik er mest sannsynlig den som fremstår sentralt i maleriet Historien; å skue i Universitetets Aula i Oslo.)


1972 - 1978: år med gjendiktning

Fra 1972 fulgte flere år med gjendiktning. I 1972 utga Hauge en samling Robert Bly-oversettelser i samarbeid med Paal-Helge Haugen, Tor Obrestad og Einar Økland. Robert Bly hadde aner fra Bleie i Hardanger, og utviklet et spesielt vennskap med Hauge etter hvert. Som Jan Erik Vold så det: Med Robert Bly følte Olav H. Hauge seg "knyttet til verden" - om det går an å si det slik: Det at en verdenspoet lånte navn fra Bleie i Hardanger, at han kunne norsk, at de oversatte hverandres dikt, at de hadde mange felles favoritter i verdenslyrikken, at de begge var bosatt i sine hjemlands såkalte provins, (...) (Under Hauges ord,
s. 136). (Blys oversettelser av Hauge-dikt foreligger i samlingen Trusting your life to water and eternity; twenty poems of Olav H. Hauge (1987). I 1972 deltok Hauge også på Vise- og lyrikkfestivalen i Haugesund og til enorm jubel fra det unge publikummet leste han Sleggja, Katten, Sagi, Pil og kule m.fl.

På denne tiden brøt Hauge et annet rytmemønster; helt siden debuten i 1946 hadde det kommet en samling egenproduserte dikt hvert femte år. Nå var det slutt på dét, men i 1974 ga han ut nok en gjendiktning -Svarte ryttarar, med dikt av Stephen Crane, dikteren fra New Jersey, som døde i år 1900, bare 29 år gammel.

I 1975 kom så samlingen Syn oss åkeren din, dikt i utvalg gjort av Jan Erik Vold. Samme år var professor Willy Dahl ferdig med sitt sjette bind av Norges litteraturhistorie, der heter det: Olav H. Hauge representerer både tradisjonen og fornyelsen i norsk lyrikk. Med sin spennvidde og sin konsentrasjon, sin nasjonale trygghet og sin europeiske bevissthet, sin enkle livsvisdom og kompliserte intellektuelle undring er han etterkrigstidens største norske lyriker.

I 1978 kom to gjendiktninger til: Til ettertidi - dikt av Bertolt Brecht, og Hand grip hand i svevne; dikt av Robert Bly, Paul Celan, Sylvia Plath og andre moderne lyrikere. Høsten s.å. skrev Hauge til Vold: ... eg forstår at de gjerne vil ha nokre ord um Brecht i Basar. Men du må verkeleg orsaka, no er me midt i frukthaustingi, og eg kan ikkje samla meg um skrivearbeid. (Under Hauges ord, s. 344.) Bare som en påminnelse om arbeidsdelingen slik den var for Hauge.

Professor i litteratur, Hans H.Skei, som sitert i Bergens Tidende (25/5-1994), hadde bl.a. dette å si om Hauge som gjendikter: Olav H. Hauges omsetjingar er ei viktig side ved heile diktargjerninga hans. (...) Å lese Hauges omsetjingar er i seg sjølv ei sjeldsynt glede, men det gjev faktisk også ei kjensle av å vandre i hans eiga diktverd, som endrar seg dess meir ein les av det han har sett om eller gjendikta.


Janglestrå (1980)

I 1980 kom Olav H. Hauges siste egenproduserte diktsamling, Janglestrå. Samlingen var uvanlig ikke bare fordi den brøt med femårssyklusen, men også ved at 29 nye dikt sto side om side med 17 tidligere glemte eller bortgjemte. For det tredje kom samlingen ut nærmest i dølgsmål; som vedheng til en ny utgave av Dikt i samling. Til sist var det samlingen hvor Olavs kjærlighet til Bodil kom til offentlig uttrykk for første gang, som i "Til henne som sende meg ei plate med Bach og Händel" og "Svevn":

Lat oss glida inn / i svevnen, i den / logne draumen, / glida inn - tvo / deigemne i den / gode bakaromnen / som heiter natt. / Og so vakna / um morgonen / tvo gylne / kveitekakor! (Dikt i samling, s. 279.)

I diktet "Upp" gjennom elvedalen kan vi også ane vi også et nybakt sinn:

Lett stig eg på steinane, / frisk elvgufs imot meg, / og eg syng. / Sorg er krafts uppkome, / jøklane græt i soli, / kvi gjeng eg lettare mot enn med? (Dikt i samling, s. 277.)

Det er som en forundret glede over livets lyse sider, og den evne medgangen gir til å takle motgang; for en som har hatt sorgen og ensomheten som referanseramme i et langt liv er lykke og tosomhet visst noe å undre seg over!


hauge-dikt_i_samling_100px.jpg
1981 - 1991; det siste i et dikterliv

Dikt i samling førte til nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris i 1981. Året etter kom Dikt i umsetjing (1982); en samling av alle Hauges oversatte dikt. Hauge så på disse gjendiktningene som fullverdige bidrag til sin egen litterære produksjon, og anså nærmest Dikt i umsetjing som bind to av Dikt i samling.

Året deretter ga han ut Regnbogane; dikt for barn og vaksne sammen med Wenche Øyen (ill.); 14 tidligere utgitte dikt. I 1985 og -86 kom barnebøkene Manndottera og kjerringdottera (attfortalt av Olav H. Hauge) og ABC, begge med Bodil Cappelen som illustratør.

Samme år som Hauge var festspilldikter i Bergen, kom kombidokumentet Mange års røynsle med pil og boge; Olav H. Hauge les 99 eigne dikt ut. Det består av to kassetter og bok med alle diktene trykt, samt innledninger ved Idar Stegane og Einar Økland. Året var 1988, og dikteren leste inn 99 dikt i løpet av to januardager i Trondheim; i seg selv en utgivelse verdt oppmerksomhet, og helt klart også dette et åndsverk. Knut Johansen er en av få som ikke bare lar seg begeistre, men som også anmelder utgivelsen på vanlig vis og med fokus på fremførelsen; her fra Arbeiderbladet (7/12-1988): Han tolker hele tiden diktene. (...) Han leser diktet om "Katten" (...) som en betroelse, "Kuppern skrid i Squaw Valley" med ettertenksomt alvor, uten skjemt. "Fugleberget" (...) blir ertelystent spottende. "Me sigler ikkje same havet" kommer med lette dansesteg. "Tid å hausta inn" med alvorsmettet lykke, "Korea" blir sorgfullt, men ikke anklagende, og mon tro om han ikke også nesten synger her og der (Økland!), som i "Ny duk". Dette siste ekspressive utropet - bare nok et eksempel på uenigheten omkring lesning av Hauge; Einar Økland påpeker i sitt forord sitt faste standpunkt om Hauges lokale tilknytning, og dessuten at det tematiske begrenser seg til uro og konflikt i ungdommen, ettertanke og ro i alderdommen, grovt sagt. At det fortoner seg så enkelt er kritikeren øyensynlig helt uenig i.

Det siste fra Hauges hånd skulle bli nok en gjendiktning; Hauge var åttifire år når Frå Rimbaud til Celan; nye dikt i umsetjing kom ut i 1991. Enda en gjendikterbragd i Ulvik skrev Eilif Straume (som nå hadde fulgt Hauge som kritiker i over tjue år) i Aftenposten (21/10-1991). Paul Celan levde fra 1920 til 1970. Hauge mente selv (i flg. Merknader til samlingen): å setja dikti hans um er vel umogeleg, dei må lesast på tysk. Likevel gjorde han altså dét, satte om, som her i Landskap:

Høge poplar - menneske på denne jord! / Svarte lukkelege dammar - de speglar dei til dauden! / Eg såg deg stå, syster, i denne glansen. (Frå Rimbaud..., s. 71.)

Posthumt

Av de mange bøkene som er kommet ut i forbindelse med Hauges forfatterskap er det noen som bør nevnes her: Jan Erik Volds Under Hauges ord : essays, samtaler, brev, dikt, fotos (1996), Bodil Cappelen og Olav H. Hauges Brev 1970-1975 (1996) samt det som Samlagets redaktør, Sverre Tusvik, i forkant av utgivelsen, kalte verdens kanskje mest omfattende dagbokutgivelse: Dagbok : 1924-1994. Band I-V (2000): 4000 sider. Overskriften lyder posthumt; dette fordi at i alle disse bøkene er Hauges stemme i aller høyeste grad medvirkende og til stede, gjennom brev, i intervjuer, samtaler, annetsteds uutgitte dikt og selvsagt dagboknotater. Hauges brev har stor verdi for dem som vil vite noe om hans syn på for- og samtidens forskjellige vitenskaper, kunst og kultur, og til og med litt politikk. 70-tallets kulturpolitiske Norge står f.eks. svært levende frem på papiret. I tillegg er brevene ofte rein poesi, de også. Dagbøkene hadde selvsagt fortjent et kapittel for seg selv – de åpnet en helt ny verden for biografer og andre interesserte; ikke minst fikk man vite mer om de tunge årene på Valen. Knut Olav Åmås var tilstede da ”dagbokslippet” fant sted på Nasjonalbiblioteket i Oslo, høsten 2000. Han ble fengslet av dikteren og året etter var han i gang med det som i 2004 forelå som det mest omfattende verk om Olav H. Hauge: Mitt liv var draum: ein biografi om Olav H. Hauge (715 s.). En litterær og idéhistorisk biografi, i følge forfatterens forord.