av trondbj — sist endret 2016-09-17T01:34:38+02:00
Den beste nynorsken var i følge Hauge å finne i Bibelen fra 1921.

Den beste nynorsken var i følge Hauge å finne i Bibelen fra 1921. Han holdt seg rimelig trofast til rettskrivingsnormalen fra 1917 gjennom hele forfatterskapet. Det var den han lærte på skolen. Denne rettskrivingen faller godt sammen med de vestlands- og fjellbygdmålene som Ivar Aasen la til grunn for sin normal. Gammeldags vil mange si, men verbformer med a-endelse i infinitiv, som gjera, og substantiver med i som artikkel i entall, som sagi, er en del av Hauges poetiske uttrykk. Noe har han forandret på underveis, og småting kan variere fra bok til bok; hev kan f.eks. bli til har Slike ting skyldes imidlertid ikke noe forsøk på tilnærming til bokmålet, men mer en tilpassing til dagligtalen og bygdemålet. Noen ganger er meningen nettopp å gjengi selve hardingmålet i hele, eller deler av dikt. (Enkelte gammelnorske ord henger også igjen i Hardanger, så som sjón som betyr syn.) Eksempel på en slik forandring er når Hauge begynner å skrive snø istedenfor snjo, som i diktet Snøkveld fra På ørnetuva (1961) (Dikt i samling, s. 166) kontra Svarte krossar / i kvite snjo / luter i regnet gruve. som det heter i første strofe av diktet Svarte krossar fra Glør i oska (1946) (Dikt i samling, s. 18). (Willy Dahl og Georg Johannesen reagerte visstnok på dette, og skal ha overtalt Hauge til å returnere til snjoen, men så seint som i Janglestrå finner vi dikt som: Snø i Castilla, Ein vanleg haustdag med snø og Eg stoggar under ein lyktestolpe ein kveld det snøar.)

I brev til Jan Erik Vold (6. desember 1968) forteller Hauge om kritikk han har fått for bruk av sjeldne ord:No brukar eg sjeldan ord som ikkje er i bruk her, men Ulvik er no ei avsides hola, og mange ord som er sjølvsagde for meg, kan vera lite kjende andre stader. I samme brev retter Hauge litt på noe Vold har oversatt til svensk, og bare for å vise at faktakunnskapen var i orden, og at etymologi er høyst interessant og lærerikt:

I siste diktet du har sitert, stend ruvone, det vil segja dungar av hestelort. Rundt slike ruvor, anten det no er kukakor eller hestelort, renn det upp frodig gras, men det rører aldri dyri, dei lèt det stå, det ser ein på alle beite. Hadde eg tenkt ordet kunde mistydast, skulde eg skrive lorten, beint fram, og det skal eg gjera dersom eg får høve til å trykkja diktet uppatt ein gong. Hjå Aasen gjeng det ikkje greidt fram at ruve serleg tyder mykdunge, men det er det me meiner med ei ruve. (Under Hauges ord, s. 219.)

Det er som om alt Hauge rører ved blir til poesi; her kan man formelig lukte sommeren, og sanse et landskap med utslått og slyngende grusveier.

Tilnærming til riksmålet var Hauge motstander av, og sto således på side med Arnulf Øverland i den saken, bare med motsatt fortegn. De var altså motstandere av en nedbygging av det språket som var deres verktøy; ikke rart at man kan engasjere seg i en slik debatt; argumentene for slike tilnærminger har aldri talt kunstens sak. Derav også forståelig når Hauge skriver: Nygard er me byrge av, me har då nokre lyrikarar på nynorsk òg. (Brev..., s. 32.) Me skriver han, vi - det er som representerer han en egen folkegruppe, en minoritet - så mener han altså dem som bruker nynorsk. Dette viser hvor dypt det stikker; målet er dikterens verktøy, og det er viktig nok, men det er også en del av mennesket Olav H. Hauge, på samme måte som det er en del av alle andre målbrukere, og slik representerer - bygdenorges identitet.

En annen målmann, som syntes å tilhøre en enda strengere skole enn Hauge, var Ludvig Jerdal. Han skrev i Bergens Tidende (20/10-1998) at:

Hauge hadde målkunna si både frå mori Katrine Hakestad, og ifrå bestemori som var fødd i 1844. Båe var sers målkunnige og minnuge. Han kalte Hauge ein av våre største skaldar og kulturmenn (...) som korkje i Noregs Boklag eller i Det Norske Samlaget møtte (...) uvilje mot rettskrivingi si.

En annen forkjemper for det rurale uttrykk, og da spesielt det hardangerske, var Reidar Storaas; han får siste ordet i dette avsnittet:
Målet hans var sterkt og levande, (...) Tilfang frå heimegrendene tok han flittig i bruk, dette gjer sitt til den doggfriske språktonen. I synet på språkleg modernisering var Hauge konsekvent og urikkande, og han viste for alle at konservative nynorskformer ikkje er avleggs og alderdommelege. (Bergens Tidende 25/5-1994.)