Xml-fil - Flagget og dette er London

av Kari Mestad sist endret 2015-04-20T12:13:11+01:00

text/xml flagget_og_dette_er_london_eksempel.xml — 23 KB

Fil-innhold

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<!DOCTYPE TEI PUBLIC "-// NSL Norge //EN" "NSL_tei_xinclude.dtd">
<TEI xmlns:xsi="http://www.w3.org/2001/XMLSchema-instance" xmlns="http://www.tei-c.org/ns/1.0" xml:id="BOB_NORDAHL_GRIEG_TO_TEKSTER_FRA_FLAGGET">
  <teiHeader>
    <fileDesc>
      <titleStmt>
        <title>
        XML eksempelfil
       </title>
      </titleStmt>
      <publicationStmt>
        <p>Utgitt som digital tekst av Bergen Off. Bibliotek.</p>
      </publicationStmt>
      <sourceDesc>
        <p></p>
      </sourceDesc>
    </fileDesc>
    <revisionDesc>
      <change xml:id="ENW" who="ENW" when="2015-09-04">Kodet testfil i TEI P5 XML. Validert.</change>
    </revisionDesc>
  </teiHeader>
  <text xml:id="BOB_NORDAHL_GRIEG_FLAGGET_OG_DETTE_ER_LONDONtekst" type="non-fiction">
    <front>
      <div>
        <head type="main">Om utgivelsen</head>
        <p rend="noIndent">
           Teksten følger førsteutgaven av <hi rend="italic">Flagget</hi> (1945). Digitaliseringen er basert på fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket. Teksten er konvertert og korrekturlest av Ørjan Persen, Bergen Offentlige Bibliotek.
            </p>
        <p rend="noIndent">
            Dette verket har blitt identifisert som fri for kjente opphavsrettsbegrensninger, inklusive alle nærstående rettigheter. Du kan kopiere, endre, distribuere og fremføre verket, også for kommersielle formål, uten å spørre om tillatelse.
            </p>
      </div>
            <div type="illustration">
        <figure>
          <graphic url="bilde.jpg"/>
        </figure>
      </div>
      <div>
        <head type="main">Om Nordahl Grieg</head>
<p rend="noIndent">
<hi rend="bold">Nordahl Grieg</hi> ble født i Bergen i 1902 og ble ikke mer enn 41 år gammel. Han ble skutt ned under et bombeangrep over Berlin og døde i 1943. Grieg satte likevel betydelige spor etter seg i norsk litteraturhistorie. 
Han var vår mest sentrale dikter under andre verdenskrig og særlig diktet <hi rend="italic">Til ungdommen</hi> er mye brukt i senere tid. Han er mest kjent som lyriker, men Nordahl Grieg skrev både skuespill, romaner og sakprosa.</p>
      </div>
      <div>
        <head type="main">Om utgivelsen</head>
        <p rend="noIndent">Denne utgivelsen inneholder artiklene <hi rend="italic">&#x00AB;Dette er London&#x00BB;</hi> og <hi rend="italic">Flagget</hi> som begge er hentet fra boken som heter <hi rend="italic">Flagget</hi>. <hi rend="italic">Flagget</hi> inneholder det meste av hva Nordahl Grieg skrev av prosa under 2. verdenskrig.</p>
      </div>
      
      <titlePage type="main">
        <byline>
          <docAuthor>Nordahl Grieg </docAuthor>
        </byline>
        <docTitle>
          <titlePart type="main">To artikler fra <hi rend="italic">Flagget</hi></titlePart>
        </docTitle>
        <docDate>1945</docDate>
      </titlePage>
    </front>
    
    <body>
<div type="chapter" n="1">
<head type="main">&#x00AB;DETTE ER LONDON&#x00BB;</head>
<p rend="rightAligned"><hi rend="italic">25. oktober 1940.</hi></p>
<p>
Når en ligger om natten i London, kan det være 
vanskelig å huske at en er omgitt av en menneskeverden, 
millioner av hjem. Kanonene skyter overalt &#x2013; med 
tunge brak eller hurtige hissige smell, og av og til 
dirrer drønnet av en bombe fra et av de tyske flyene. 
Det er som å ligge midt ute på en veldig mørk slette, 
en slagmark som er øde for alt annet enn soldater og 
våpen. Men hver morgen skjer underet, slagmarken 
synker ned, og som på en mektig elevatorscene stiger et 
nytt scenebillede opp, en levende kjempeby, realistisk 
til de minste detaljer, med røde busser i solskinnet, og 
langs fortauene en strøm av mennesker som smetter ut 
og inn av butikker og hjem.</p>
<p>London står. Melkemannen er ved døren tidlig 
hver morgen, avisene ligger der, nystrøkne og ferske, 
med skildringer av nattens angrep. Nye blomster er 
brakt inn fra landet til hjørnebutikken like ved oss og 
gløder opp mot en luft som er ren og frisk, lik bittet 
i et eple.</p>
<p>Selvsagt er skade blitt voldt; lidelse og sorg blitt 
tilføyd; hus er styrtet sammen under bombene; mennesker, 
med klærne flådd vekk av eksplosjonen, er blitt 
gravd fram som nakne kropper av redningskorpsenes 
folk.</p>
<p>Men byens liv går uhindret, og menneskene er 
ubrutte. Det gåtefulle er, at alle de en treffer hver 
dag på gater, busser og undergrunnstog ikke virker noe 
<hi rend="italic">trette</hi> engang, skjønt en vet hva slags netter de har. 
Den er blitt livet deres, beslutningen om <hi rend="italic">ikke å ville 
kues.</hi></p>
<p>Jeg var nylig ute på en ammunisjonsfabrikk. Det 
var i mørket, med bombingen på det verste, at dagskiftet 
gikk og nattskiftet kom. Av alle de hundre som 
skulle hjemover var det bare syv som ble i fabrikkens 
beskyttelsesrom, de andre gikk hjem til en ikke altfor 
trygg natt, men dog til sitt eget liv, til en følelse av 
menneskelig verdighet. Av alle de hundre som hadde 
sin vei <hi rend="italic">til</hi> arbeidet gjennom dette mørke, brakende 
krigslandskap, kom hver eneste en.</p>
<p>Jeg har måttet tenke på noen ord av Shakespeare 
som jeg hørte for et par dager siden. Det eneste stykket 
av ham som nå går i London, har en tittel som kan vaie 
lik en stolt og munter vimpel over denne byen: &#x00AB;Når 
enden er god, er allting godt.&#x00BB; Midt i første akt under 
forestillingen gikk sirenene, dette bølgende draugropet 
over alle hustak; narren sprang inn på scenen og sa: 
&#x00AB;Det er luftalarm, de som vil kan søke tilflukt. <hi rend="italic">Vi</hi> 
spiller videre.&#x00BB;</p>
<p>Ingen gikk, og mens luften ennå skalv av sirenene, 
fortsatte den unge heltinnen i stykket, Helena, med sin 
replikk, og det forekom meg at det var i en triumferende 
glede at hun tok disse ordene fra århundrer 
tilbake og ga dem til sin egen tid:</p>
<lb/>
<lg>
<l><hi rend="italic">Ikke i himlen, men i sjelens mot</hi></l>
<l><hi rend="italic">har mannen plikt å finne helsebot.</hi></l>
<l><hi rend="italic">Er himlen skjebnetung? Dog er den fri</hi></l>
<l><hi rend="italic">for unge viljer til å jage i!</hi></l>
<l><hi rend="italic">Og bare hvis vår dorske vilje sover,</hi></l>
<l><hi rend="italic">vil himlen rykke livet akterover!</hi></l>
</lg>
<lb/>
<p rend="center">*</p>
<lb/>
<p><hi rend="italic">Dagen</hi> i London er tindrende normal; vi føler demringen 
som en trygghet, slik som primitive &#x2013; ennå mer 
primitive &#x2013; folkeslag må ha hilst solen. Forsvarsflyene 
holder daghimmelen ren, og det hender bare sjelden 
at en tysk jager klarer å komme igjennom og får sloppet 
en bombe.</p>
<p>Det er nettene, bombenettene, som er det ukjente 
ved livet her. Menneskene søker under jorden for å 
sove, en leilighet høyt til værs med sol og luft, dirrende 
av brak og smell synes på alle måter meningsløs, ja 
heslig; derimot er et kjellerrom klint inn mot en svart 
lyssjakt, eller ennå bedre, bare med fire vindusløse 
vegger, et attråverdig og hyggelig bosted.</p>
<p>I disse ukene har jeg støtt på alle slags former for 
beskyttelsesrom. Det jeg personlig tenker på med størst 
glede, er en kjeller på Sydkysten. Vi var på gaten da 
en bombe falt og huset rett overfor sank ettertenksomt 
sammen. Vi hev oss mot en gatedør, mens glass og stein 
suste nedover oss. Døren var låst, men en ny bombe 
kom og lufttrykket sprengte døren, sopte oss inn og 
ned en trapp til en aldeles utmerket kjeller hvor vi 
var noen vel tilbrakte minutter. Det beskyttelsesrommet 
jeg likte minst og hvor jeg nødigst ville være om 
en bombe falt i nærheten, var et tilfluktssted for 150 
mennesker et sted i en zoologisk hage; det tjente samtidig 
som hjem for hagens krypdyr. Bak glassrutene 
gjespet atskillige alligatorer interessert mot oss, og selv 
om giftslangene var flyttet, var det allikevel en kvelerslange 
på tre meter igjen, som lå oppkveilet og fordøyde 
sin siste kanin, med et slags initiativrikt blunk 
i det ene øyet.</p>
<p>Men ellers er beskyttelsesrommene her i London 
blottet for enhver slags eksentrisitet. De er venteværelser 
for en ny dag, og alt om ettermiddagen med mange 
timers lys igjen, kommer folk for å begynne og vente 
på den. På undergrunnsbanens plattform ligger ti tusener 
av mennesker, mest gamle, kvinner og barn. De 
har tatt tepper med seg, mat og termosflasker, en har 
fornemmelsen av at de er ute på en slags merkelig skogtur; 
tross trettheten har de en vennlighet og et smil 
som får en til å tenke at det rette for dem var å ligge 
på en myk grasvoll og ikke på sement dypt under 
jorden, og at det ikke var det harde bleike elektriske 
lyset som skulle ha falt på disse barneansiktene, men 
solskinnet gjennom grønt lauv. Hvor ofte er det sagt 
at krigen har sine røtter i selve den menneskelige 
natur, og hvor usant er det ikke. Det tragiske ved 
denne krigen er jo at den menneskelige natur er kommet 
<hi rend="italic">lenger</hi>, nazismens forbrytelse er at den har dyrket 
noe tilbakelagt, den har inneksersert sine mennesker 
i en blodig fortid, og det kaller den kampen for fremtiden! 
Overhodet er alle nazismens suks&#x00E9;er betinget 
av en <hi rend="italic">nedvurdering</hi> av mennesket, den har i alle land 
søkt seg forbundsfeller i forfengelighet, griskhet og 
evneløshet som bare kunne gjøre seg gjeldende beskyttet 
av tyske bajonetter. Hitler har seiret stort på sin 
forakt, <hi rend="italic">hittil;</hi> men alle vi som tror på menneskesinnets 
muligheter, dets ukuelighet, dets verdighet og godhet, 
vet at det er her han vil tape.</p>
<lb/>
<p rend="center">*</p>
<lb/>
<p>Forleden fikk jeg se en ny side ved livet under 
jorden. Jeg kom ned en kveld i et beskyttelsesrom på 
Østkanten; det var mest jøder som holdt til der, gamle 
patriarker med kalott og langt skjegg, unge mødre som 
la og holdt om spebarnet sitt, ektepar som satt mot 
veggen og stirret rett framfor seg med slitte sementgrå 
ansikter. Det var slik resignasjon over dem alle; de 
kjente alt fra før. De var det jagede folk; Hitlers krig 
som durte søkende oppe i nattehimmelen, var for dem 
bare en ny form for to årtuseners forfølgelser. Ved åttetiden 
kom et lite orkester hastende ned i kjelleren, en 
fiolin og resten trekkspill. De begynte å spille enkle, 
fengslende melodier, folk klappet pliktskyldig. Men 
mens musikantene drev på, tinte menneskene langsomt 
opp, de smilte, småguttene sang med skingre stemmer, 
kvinner og menn vugget i rytmen, mødrene tok til å 
danse med ungene løftet i været. Det var som et merkelig 
lys strålte ut fra spillemennene inne i mørket. 
Jeg fikk være med dem da de etter en stund skulle 
videre. Det var en grågrønn tåkenatt med regn, bombene 
drønnet omkring, mens vi famlet oss fram gjennom 
gatene til et annet beskyttelsesrom. Det er skuespillernes 
og musikernes organisasjon, Ensa, som hver 
natt sender ekspedisjoner rundt i denne underjordiske 
byen. Vi kom nå inn i en kjeller som var fylt av arbeidere, 
deres koner og barn. Mange av dem var bombet 
ut av hjemmene sine, en gang, to ganger. Straks orkestret 
begynte å spille, satte forsamlingen rungende inn. 
De begynte hurtig å opptre selv som solister, en etter 
en sprang opp på en tomkasse og utfoldet seg, ledsaget 
av musikken, det var Bob, førti år, som sang charmørsanger 
og Bobs datter som steppet, og Dan, en attenårig 
kjempe, som nynnet om naturens vuggesang ved 
kveld, og Mrs. Porter, blid og tykk med svære slanger 
og hjerter tatovert på armene, som vitnet om kjærlig 
hetens glede, og George som fortalte små stubber:</p>
<p>&#x2013; Kona rusket i mannen sin en natt i sengen. 
&#x00AB;Bill, du må opp, det er et tysk fly over huset.&#x00BB; Bill 
knurret og rikket seg ikke. &#x00AB;Du må opp, Bill. Det er 
et tysk fly over huset.&#x00BB; Til slutt mumlet Bill forbitret: 
&#x00AB;Gi deg nå, masa! Det får være tidsnok om jeg feier 
det opp i morgen tidlig.&#x00BB;</p>
<p>Jeg har sjelden vært på et mer selvfølgelig muntert 
stevne. De danset og sang til de utmattet la seg ned 
på gulvet og sovnet inn, bedøvet av trettheten ved å 
glede seg og le.</p>
<p>Det er et underlig folk.</p>
<p>For noen tid siden, etter et av de verste bombardementene, 
hadde den engelske storavisen &#x00AB;Daily Express&#x00BB; 
en forbausende ledende artikkel, som gikk ut på at 
nå kom England å bli for alvor ubehagelig for Hitler, 
for han måtte huske på at få dyr var farligere enn en 
rasende <hi rend="italic">sau</hi>. Jeg ble oppriktig begeistret over denne 
uttalelsen, for det forekom meg at et folk som kunne 
nøye seg med et så bramfritt billedspråk i et øyeblikk 
det kjempet på liv og død, ovenikjøpet i en tid som 
flyr av alle slags heroiske ørner, eide gåtefulle indre 
reserver.</p>
<p>Men billedet er neppe helt riktig. Raseriet er så 
behersket at det knapt kan kalles raseri. Det er en 
farlig innbitt munterhet som ser hele denne kampen 
i et langt perspektiv framover. &#x00AB;Vi er ikke begynt 
ennå,&#x00BB; sa arbeiderne i beskyttelsesrommet <hi rend="italic">smilende.</hi> 
Det er som om bombingen av London, alle sammenstyrtede 
hus, er som en slags oppmykningsøvelser for 
dette landet. Snart begynner det egentlige. Det som 
kalles moral, er bare en urokkelig seiersvisshet. Mot 
dette har tyskerne å stille <hi rend="italic">sin</hi> moral. Under forrige 
verdenskrig gikk de triumferende over Europa og brøt 
sammen; selve seieren har et uhyggelig ekko for dem, 
og for hvert nytt folk de underkuer, betyr det kanskje 
at de er begynt å seire seg i hjel.</p>
<lb/>
<p rend="center">*</p>
<lb/>
<p>Men det beskyttelsesrommet jeg kjenner best i London 
er selvsagt kjelleren i huset hvor vi bor. Noe 
særlig sikkert er det neppe mot en fulltreffer, og foruten 
med tak og vegger får en beskytte seg med en 
viss filosofi. En eldre hvithåret irsk dame la ut en av 
de første kveldene om hvor usannsynlig det var at hun 
skulle bli rammet av en bombe. &#x2013; &#x00AB;Hvor mange duer 
tror De det er i London?&#x00BB; spurte hun. &#x00AB;Å, det må være 
atskillige tusen . . . . &#x00BB; &#x00AB;Nå, ingen av dem har hittil 
gitt meg en fulltreffer,&#x00BB; utbrøt den gamle og strikket 
videre.</p>
<p>Til å begynne med satt vi og snakket sammen. Nå 
går vi dit ned for å sove. Undertiden våkner vi om 
natten av smellene og vi hører det lange hvinet av en 
bombe som faller. Vi vet at når vi <hi rend="italic">hører</hi> den, skal den 
ikke til oss; men kanskje til en bygning som det tok 
mer enn noen sekunder å reise; kanskje blindt og smadrende 
til en menneskehjerne som det også ligger en del 
tanke bak . . . .</p>
<p>Vi har muligens noen ulemper, vi som må leve her 
i denne tiden, men hva betyr det mot dette at vi fritt 
får arbeide for folket vårt. Vi tenker på våre landsmenn 
som jages, fengsles, eller pines med alle de nedverdigelsens 
tricks som nazismens menneskekunnskap 
består i. Tanken på dem gir forpliktelsen til oss som 
er her, kravet om alltid å gjøre <hi rend="italic">mer.</hi></p>
<p>Vi slipper volden og hykleriet; de fremmede og 
deres norsk-tyske hjelpere får ikke martre oss med det 
som er verre enn alt: dumheten; og hva er bombenettene 
i London mot <hi rend="italic">det?</hi></p>
</div>
<div type="chapter" n="2">
<head type="main">FLAGGET</head>
<p rend="rightAligned"><hi rend="italic">7. mai 1942.</hi></p>
<p>Etsteds i Storbritannia ligger en norsk kystkommandostasjon. 
Utenfor på vannet duver de mektige 
flyene i sine røde bøyer. Inne på land mellom det fine 
grønne bjørkelauvet lyser det blåveisblått to steder oppe 
i bakkeskråningen, fra kragene på norske gaster som 
går vakt. Over huset smeller det norske marine-flagget 
i vinden sammen med det britiske flygevåpnets lyse blå.</p>
<p>Alle er norske her, selv den vesle skjekten som ligger 
ved bryggen; den brakte i sin tid fem mann over fra 
Norge. Den kalles &#x00AB;Sørlandsjomfruen&#x00BB;.</p>
<p>Det er amerikanske Catalina-fly som nordmennene 
bruker. De har en svær aksjonsradius. Det fortelles at 
da den første Catalinaen kom flyende hit fra Amerika, 
kjørte bensinbåten straks opp til siden for å fylle. Sjefen 
på Catalinaen mælte da: &#x00AB;<hi rend="italic">Vi?</hi> Vi skal ikke ha noe bensin. 
Vi skal bare tilbake til Amerika, vi.&#x00BB;</p>
<p>I den siste tiden har jeg vært med de norske flygebåtene 
noen turer, nordover på vakthold over konvoiene. 
&#x00AB;Sørlandsjomfruen&#x00BB; tar oss ut til flyet, mannskapet, 
åtte mann, skrever ombord. Presenningene 
slites vekk, fortøyningene slippes; med drønnende 
motorer kjører vi bortover. Det er et helt <hi rend="italic">fartøy</hi> vi er 
ombord i, så det høver godt at det er flygende sjøfolk 
som håndterer båten i strømmen og sjøene. Ropet kommer: 
&#x00AB;Klar til å gå opp,&#x00BB; og i en durende sprengende 
lyd av stål som dirrer gjennom kroppen timesvis etter 
vi er i land igjen, med sprut av sjø som velter over 
glasskuplene, jager vi til værs. Så seiler vi rolig, med 
en langsom styrke, gjennom luften; vi har mange, 
mange timer foran oss.</p>
<p>Kanskje er det kvelden når vi går ut. Jeg sitter 
akterut med maskingeværskytterne i det glassrommet 
som kalles blistret. På hver side er det en kuppel som 
kan svinges ned, så maskingeværene står frie; himmelrommet 
tordner nedover oss. Det er kaldt, så vi er 
kledd i polarutstyr.</p>
<p>Det kan være en underlig trolldom en slik natt over 
havet. I vest er det ennå en slags velkjent skjønnhet 
med solnedgang og gullskyer; men i øst er det et skoddeblått 
tomrom hvor månen står som en bitte liten rød 
klode, fra tider før oss. Så blekner den, og blir <hi rend="italic">måne</hi> 
over hvite skoddebanker. Avgrunner åpner seg nedover 
som til svarte fjellvatn; undertiden går kløftene i tåken 
langt innover som om mørke floder rolig glir mellom 
månelyse poppelskoger. Det blåser opp, månen jager 
gjennom ville skyer, det er som en hvit fakkel står opp 
fra propellene i måneskinnet, som blekt flommende 
kvinnehår.</p>
<p>Inne i flyet gjør mennene sitt arbeid, brøler av og 
til noe til hverandre. De to førerne sitter side ved side; 
bak dem arbeider radio-telegrafist og navigatør. Navigatøren 
er på farten hele tiden &#x2013; atten-tyve timers 
arbeid i ett kjør, kanskje mer, det får ikke hjelpe. Det 
som han først og fremst må ha tak i for å holde rett 
kurs, er vinden, vindstyrken, vindretningen og vinden 
skifter med høyden. Han tar driften hvert kvarter; om 
dagen har han skumskavlene å gå etter, og måler driften 
med bombesiktet; er det blikkstille, hiver han ut en 
aluminiumsbombe, og det hvite pulveret på sjøen blir 
som en kunstig skavl. Om natten smeller han en fosfor 
bombe utover havflaten. Beregningene korrigerer han 
med stjerneobservasjoner, som ombord på et skip.</p>
<p>Ut på natten får vi noe varmt i livet; vi har primus 
ombord, det blir kaffe, suppe, stekt flesk. Er vi langt 
til havs, tørner &#x00E9;n etter &#x00E9;n inn en times tid, det er fire 
køyer i kabinen. Et par mann sitter inne i mørket med 
oljesvarte fjes og roper til hverandre. Kanskje prøver 
vi snakke om en vi holder av, vi viser hverandre det 
fotografiet som vi alltid bærer med oss. Når vi ser opp, 
henger to skosåler over hodene på oss; det er sjefmekanikeren 
som sitter høyt oppe, majestetisk og urørlig, 
og avleser sine visere.</p>
<p>Det er en vidunderlig følelse av trygghet ombord 
på en slik norsk flygebåt; de kan jobben sin til bunns, 
mennene her, og har den rolige sikkerheten det skaper. 
Men det dypeste inntrykket av dem er den <hi rend="italic">ilden</hi> som 
brenner i dem, i sjefen og hver eneste mann. De er 
i kraft av sitt yrke de lange seige timenes menn, men 
de er også blitt kampsekundenes. De føler det hvileløse 
ansvaret ved å ha fått det som de hjemme ikke har: 
våpen. De vil takke for det, gjerne med sitt liv.</p>
<p>De kjenner så bitterlig vel det som våre hjemme 
må lide; men de slipper de uvirksommes smerte, de er 
beskyttet av sin egen handling, sin egen fare. De kan 
le. Den eneste sorgen som de ikke kan verge seg mot, 
er tanken på ikke å ha fått gjort nok.</p>
<p>Den korte natten er over, den lange dagens vakthold 
over havet begynner. Til slutt, med ansiktene grå 
og slitte settes kursen hjemover, vi ser flagget på stasjonen, 
det grønne sløret over trærne, noen vifter til oss. 
Det har vært en slags <hi rend="italic">ventetid</hi> for dem som er tilbake; 
det kan skje så meget; den siste Catalinaen som 
jeg fløy med, har et ferskt hull i vingen. Et tysk hurtiggående 
sjøfly angrep den ute i Nordsjøen, men nordmennene 
gikk på og smelte løs, og tyskerne tok flukten. 
En ting vet jeg: skulle det verste hende, var en her ombord i godt selskap.</p>
<p>Vi går ned. &#x00AB;Sørlandsjomfruen&#x00BB; henter oss og bringer 
ut igjen bakkepersonalet som tar hånd om flyet og 
gjør det ferdig. Vi andre stuper til køys. Det er fireogtyve 
timer til neste gang.</p>
<p>En tur jeg var med på, står alene, skinnende, blant 
de andre. Den varte bare noen få timer, men jeg blir 
aldri ferdig med den. Den gikk hjemover. Det var en 
rekognoseringstur langs Vest-Norge, over leden.</p>
<p>Jeg stod bak flygernes plasser da jeg visste at vi 
måtte nærme oss kysten. Det var grått vær med drivende 
skyer; de formet seg til landskaper som lignet det jeg 
skulle se, og ble borte. Til slutt steg svarte klipper opp 
av havet med hvitt skum drivende om foten, trossig og 
majestetisk, men da vi kom nærmere, var det som trær 
med mørke, fine, åndeaktige grener stod og suste før alt 
løste seg opp og drev som tåkeflak omkring oss. Så med 
ett var vi ute av skyene. Sjøen lå grå og klar, og langt 
inne lå landet. Jeg så Norge. Fjellene. De var så blå. 
Fargen i denne kystlinjen grep meg så underlig om 
hjertet, den var som blåtøy bleket og skurt og slitt, men 
så ren, så stolt i sin renhet, som fra et strevsomt hjem. 
Så kjærlig-blått, så nøysomt-blått var landet der inne.</p>
<p>Vi strøk innover, over de første grå skjærene hvor 
sjøfugl fløy opp. <hi rend="italic">Men det er bare oss!</hi> tenkte jeg. Vi 
gikk ganske lavt over øyer og sund, noen meter over 
knauser og hus og brygger og båter og mennesker. Det 
var som flygerne ville at vi skulle få stryke hånden over 
landet vårt og leve blant menneskene der nede, mens 
vi fløy forbi.</p>
<p>Jeg gikk akterut til blistret for å se bedre. Glasskuplene 
var vrengt ned, så maskingeværene stod frie 
ut i den åpne susende luften. Det er for lavt under 
kuppelen til å stå, en må ned på kne; maskingeværskytteren 
knelte alt. Hva var det han holdt i hånden? Det 
var et norsk flagg, ikke et tøyflagg, for det ville blitt 
revet i filler øyeblikkelig, det var et blikkflagg, malt 
med kjærlighet hjemme på stasjonen. Han viste det 
fram, urørlig og stirrende, til landet der nede; og menneskene 
reiste seg brått opp i de små fiskerbåtene eller 
de sprang bortover svabergene, som for å følge oss.</p>
<p>Aldri har jeg sett noe skjønnere enn dette malte 
blikkflagget, og dette lyset av lykke og smerte på ansiktet 
hos den knelende mannen som holdt det, og gjenskjæret 
hos menneskene der nede, så dyrebare hver 
eneste ukjent av dem, i det steinete, elskede landet vårt.</p>
</div>
</body>
</text>
</TEI>