av admin sist endret 2016-12-21T12:07:51+01:00
Den 9.oktober 2003 sendte biblioteket ut en serie spørsmål til forfattere tilknyttet vestlandet. Spørsmålene er gjengitt i kortform.
Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

Jeg skriver om natten eller tidlig om morgenen før inntrykkene har festet seg. En morgentur, med et tåkelag som langsomt forsvinner, mørke greiner som stikker hull på morgenen. Kanskje tåken letter og noen snegler ligger blant sølepyttene på asfalten. Det oppstår kanskje et annet bilde, et syn på innsiden av netthinnen. Noe jeg husker. Mørke fugler på usynlige telefonledninger. Tenke på det. Så er det å komme seg i hus igjen. Sette på tevann, meditere, begynne å filtre bildene gjennom fingrene og ut i språket. Sette seg ved skrivebordet dekket av bøker. Lar meg forstyrre. Leser setninger her og der. Stemmer som snakker, på ulike språk. Ord som fylles og tømmes for mening. Og så: skrive.

Litt om bakgrunnen din?

Vokste opp i Bontveitsdalen utenfor Bergen. Skrivingen tok til senere. I flere år reiste jeg omkring i Europa på ingenting. Jeg bodde i okkuperte hus og spilte på gaten i London og Rotterdam. Bodde ingensteds. Hele tiden hadde jeg notatblokken med meg. Men det var stort sett bare selvfølgeligheter det jeg skrev. Men det føltes viktig. Å ha et sted å vende seg, skrivingen ble et hvilested. Og jeg var alene i det. I 1995 kom jeg tilbake til Norge for å ta siviltjenesten. På Hustad Leir skjedde det et viktig møte. Jeg møtte for første gang en annen poet, Dag Haugstvedt. En skarp leser som fortsatt i dag er mitt sikre ytre holdepunkt i skrivingen. Vi viste og kommenterte hverandres dikt. Jeg lærte mye av dette. Jeg skrev tekster som fikk meg inn på skrivekunstakademiet. Der fikk jeg et mer nyansert syn på meg selv og diktene mine. Jeg lærte å skille klarere mellom skarphet og fjolleri. Samtale omkring tekster betyr mye for skrivingen.

Hvilken litterær tradisjon eller familie føler du deg beslektet med?

Jeg er alltid i dialog når jeg skriver. Med ulike landskap inne i meg, men også med lesninger jeg har gjort. Jeg har vanskelig for å tro at det kan finnes en forfatter som er upåvirket av sine lesninger. Ofte tenker jeg på poesien som et forskningsarbeide. I Språk. Og at hvert land har sine forskere. Det blir interessant og viktig å se hva som foregår andre steder. Spesielt i andre land. Ikke fordi det ligner mitt eget, men fordi mulighetene utvides. For hva som er mulig. Oppdagelsene utvider kartet. Det kjennes friere. Men det får likevel få direkte nedslag i min egen skriving. Jeg ender opp med å skrive mitt eget samme hva jeg leser. Hvis jeg skal anbefale noen navn, kan det for eksempel bli en del svenske poeter: Kristian Lundberg, Helena Eriksson, Ulf Eriksson, Arne Johnsson. Eller andre folk som Jacques Roubaud og Cole Swensen. Samtidig er det ingen steder jeg er så til de grader alene som i skrivingen. Helt alene.

Hva driver deg til å skrive?

Jeg kjenner at det er avgjørende for meg. Et håp. Det er merkelig, egentlig. Jeg sitter i tre år og skriver bøker. Skriver, stryker ut og stryker ut. Et usannsynlig overflødighetsarbeid egentlig. Bruker lang tid på å smi på setninger som svært få leser. Men det kjennes viktig. Det skaper mening i meg, en dyp kontakt med noe viktig. I meg selv. Et alvorlig sted i alt det meningsløst lette. Å skape noe som skal leve videre. Diktene blir som barn. Jeg må se til at de får den omsorgen de trenger før de skal reise bort og ut og bli seg selv. Selv om de er barn er de også uendelig mye eldre enn meg selv. Ordene er gamle. Og det kjennes som en stor ære å få bruke dem. Jeg kan holde på med dette livet ut.

Kan du fortelle om noen store skriveopplevelser?

Det fins så mange små frigjørende øyeblikk. Som er vanskelig å snakke om. Kanskje nettopp derfor fins en så stor frihet i å finne de eksakte ordene i skrivingen. Når jeg har gått omkring med en setning lenge, latt ordene surre og gå i hodet. og så løsner det. Kjenne en kraft, et trykk. De gangene jeg har gått omkring på gatene i Bergen. Og så plutselig finne et dikt. Komme seg inn et sted og skrive ned i en rasende fart. En lykkerus! Ord som jeg kjenner er ”sanne”. Jeg vil også nevne opplevelsen av skrivefellesskap jeg følte når jeg var med å lage antologien ”trøst”. Vi var en gruppe forfattere som bestemte oss for å lage en bok sammen. Vi hadde hatt en skrivegruppe noen års tid. Vi satt og diskutere tekster i timevis og snakket om det samme lille diktet time etter time. Så diktet forandre seg etter hvert som folk snakket om det. Det oppstod en konsentrasjon omkring teksten som ble meditativ. Et øyeblikk av skapelse. Et dypt alvor. Følelsen av å holde på med noe viktig.

Hva betyr biografi og minne for deg i bøkene dine?

Jeg prøver å skrive fram et sannere minne. Begynne på nytt. En sjanse til å begynne på nytt. Jeg bruker hele tiden elementer fra eget liv i det jeg skriver. Hva er ”jeg”? Jeg blir til mens jeg skriver. I ”Newfoundland” beskrev jeg oppveksten min på Newfoundland. Men jeg har kanskje aldri vært der.