av admin sist endret 2016-12-21T12:10:48+01:00
Den 9.oktober 2003 sendte biblioteket ut en serie spørsmål til forfattere tilknyttet vestlandet. Spørsmålene er gjengitt i kortform.
Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

spurte han bak meg. Jeg satt bøyd over pc-en jeg arvet fra min kontorfelle som hadde fått seg skikkelig jobb og råd til ny maskin.

–Jeg ser inn, her, hele arbeidsdagen sa jeg og pekte på skjermen. –Ja, men skriver du eller leser du, hvor jobber du og når, er du alene eller sammen med andre, når begynner du og slutter du, er du arbeidskar… hmm, kvinne, det vil si; har du arbeidsmoral? Han hørtes streng ut.

-Ja, klart, sa jeg fort.

–Nå vel…han ble taus.

–Jeg er ikke en sånn en, slettes ikke, ropte jeg, - jeg er ikke en sånn der lekekunstner som drikker og horer natta lang, mens de venter på inspirasjon, som de sier, men egentlig kaster bort tid. –Nei, jeg arbeider effektivt, produktivt, rasjonelt og strukturert.

Plutselig grep han tak i kontorstolen og snurret meg mot seg. Han smilte oppgitt og ristet på hodet.

-Nei, nei, nei! Følger du ikke med jenta mi, er du helt out? spurte han. –Du må tenke image. Synes du det høres tøft ut det du sier?

-Jeg er ærl…-hshhh, avbrøt han og la pekefingeren over munnen. Så bøyde han seg ned og hvisket; –bare et lite tips, og la det bli mellom oss; du skal tenke salg, ikke sant. Salg! Markedsføring, beibi. Det er derfor jeg er her. Nå skal jeg stille noen testspørsmål for å kartlegge ståa. Han klappet meg på kinnet og sa, -du skal se vi får dreis på sakene, ok? Klar? Jeg nikket.

-Da begynner jeg med å spørre

Litt om bakgrunnen din?

-Jeg er jo akademiker hvis det er det du mener? Med fagene filosofi, antropologi og litteraturvitenskap. Er det moderne, er det kult? Han ristet på hodet og ba meg tenke en markedsføringssituasjon, f. eks et intervju: -Tror du noen orker snakke om noe av det?

-Det er klassiske dannelsesfag, innvendte jeg -det er konversasjonsfag. Da lo han hardt og lenge for til slutt å si at dette var for tørt og at han ville gi meg noen stikkord: -Autentisk, erfaring, liv? -Har du ikke gjort noe fuktig; noe kroppslig og sexy? Jeg sa jeg hadde reist noen år etter videregående. –Backpacking er far out fnyste han. –Mer sexy, mer kropp, mer autentisk. Da jeg sa at jeg var fra et lite fiskevær i Finnmark, smilte han og nikket. –Autentisk. Lite mainstream. Kanskje for smalt, men ok, ok. Og fuktig, jepp. Bruk det, bruk bakgrunnen din. Eller kanskje ikke? Han mumlet for seg selv, –muligens utrendy, lite individualistisk. –Har du vært kroppsarbeider? Jeg ramset opp de yrkene jeg hadde vært innom men han ristet på hodet og sa at alt var for typisk. –Hør, jeg spør et annet spørsmål;

Hvilken litterær tradisjon eller familie føler du deg beslektet med og gir det mening for deg å snakke med denne ”familien”?

-Før du svarer vil jeg du skal tenke hardt på image. Husk: Hva du leser sier hvem du er eller vil være. Ok? Jeg gjorde som han sa og tenkte over image.

-Familie? spurte han etter en stund. Jeg sa ettertenksomt –amerikanske Sørstatsforfattere kanskje? Carson McCuellers, Flannery O’Connor, William Faulkner. De liker jeg godt. Han ba meg tenke nasjonalt og jeg sa Dag Solstad. Han sa at det kunne jeg godt si, men særlig originalt var det ikke. –Wassmo sa jeg, og han lo og sa, -tenk på segmenter. Hvilke segment i befolkningen ønsker du å appellere til. Wassmoelesere? Det er ikke tøft. Jeg sa Bergljot Hobæk Haff og han sa for ukjent. -Jeg leser veldig mye, svært mye, har alltid gjort det sa jeg, -og smaken endrer seg med årene. Jeg liker de burleske, svarte, de med refleksjon og følelser. Men ikke bare refleksjon, og ikke bare følelser. Jeg liker de utydelige, sa jeg. Han sa at det ikke var det han mente med spørsmålet. -Vær mer konkret, her er et tips; for å gjøre deg annerledes, finner du noen engelske eller amerikanske forfattere som ikke er oversatt og så nevner du dem. Se på musikerne, har du noen gang lest at en norsk musiker nevne en bok av en norsk forfatter som han har lest og likt? -Nei, medga jeg. –Rent merkevaremessig bør en forfatter si at han føler seg i familie med musikerne og ikke forfatterne. Smart, he? Siden forfattere generelt sliter med imaget, mener jeg. Øynene hans mønstret meg og han sukket og sa at vi fikk komme videre, vi må snakke mer om arbeid.

Hva driver deg til å skrive?

spurte han så, og la til at det vel var unødvendig å si at jeg ikke måtte svare penger.

-Hahaha lo han og så skrått på meg og spurte om jeg ante et aldri så lite paradoks her siden han var her for å drille meg i markedsføring. –Ja, her ligger fella jenta mi, hva svarer du på dette?

-Gleden ved å skape noe, sa jeg. – det som driver meg er nysgjerrighet, tror jeg, for å se hva det blir til.

-Kryptisk, kryptisk avbrøt han. –Mer følelser, mer vannvidd, mer underlagt krefter uten styring, kom igjen, uttrykk deg selv! Plutselig så han lei seg ut. -Beklageligvis er ord som kreativitet, skaperprosess og inspirasjon stjålet av reklamen sa han. -Det er blitt til floskler, her mangler vi språk. I stedet fikk jeg beskrive hva jeg føler mente han, og spurte:

Kan du fortelle om noen store skriveopplevelser?

Jeg sa nei, for det handler om kicket der og da, når ordene faller på plass. -Det er som en rus, kan du beskrive en rus, spurte jeg. Han sa at jeg skulle være forsiktig med å bli svulstig, - spesielt fordi noen… Han stanset og trakk pusten, -vil si at å hoppe i fallskjerm eller klatre i fjell oppleves nøyaktig på samme måte. Opplever du ikke noe autentisk, noe sexy?

Da jeg ikke svarte, sukket han og sa at dette dessverre gikk nokså dårlig, men vi fikk gjøre et siste forsøk og snakke litt mer om det autentiske;

Hva betyr biografi og minne for deg i bøkene dine?

Jeg sa at erfaring betyr like mye som minner, og at bøker og filmer betyr like mye som biografi. Han svarte at det kan jeg vel si, det hørtes smart ut, men at dette var et kjernespørsmål og at han snart skulle forklare hvorfor.
-Hva handler boka di om, spurte han og kastet et blikk på klokka. –Kom igjen, jeg må gå snart. Gi meg to setninger, maks tre.
-Den handler om en ingeniør som kommer til et lite fiskevær, sa jeg, -og mister fotfestet.
-Biografi, ikke sant, tenk autentisk, avbrøt han. –Hvor mye er deg, egentlig?
-Veeel, sa jeg og dro på det, -hovedpersonen er mann mens jeg er kvinne. Han er ingeniør og jeg er akademiker. Han er sørfra mens jeg er finnmarking.
-Stedet da, det er vel autentisk?
Jeg ristet på hodet, -nei, det er fiktivt. Han dultet kameratslig borti armen min og så lurt på meg. –Du har diktet for å skjule at alt egentlig er sant, vel? Ikke vær redd for å svare, dette blir mellom oss; hvor mye i boka di er sant. Alt?
-Fint lite sa jeg. –Det handler om typer og arkesituasjoner. Det er bare hovedpersonen som har noe som ligner en identitet. Men den blir borte….
Han så misfornøyd på meg –Vet du hva? sa han og gjespet. -Alle svarene dine viser at du tilhører det vi markedsføringsfolk kaller den gamle forfattertypen. Nå har jeg skrekkelig dårlig tid, men lytt og lær litt om den nye forfattertypen. Hva er det alle liker å se på tv for tiden?
-ehhh…
-Realityshow! Fiksjon er umoderne ser du, forfattere også, i hvert fall som løgnere og diktere. Det skal være autentisk, ikke sant, du skal være det du skriver. I neste bok må du være…. tja. Han så misbilligende på meg og mumlet, -ikke har hun vært krigsreporter, tyv, korrupsjonsjeger, politimann, trainee i næringslivet eller kirurg. Han spurte om jeg kunne hoste opp noe, -har du vært en outsider av noe slag? Uteligger? Narkoman? Hore? Tyv? Jeg ristet på hodet. Da sukket han og sa at det eneste tipset han kunne gi meg var at jeg diktet meg en mer actionfylt og pirrende fortid, og la han til at nå måtte vi være kreative. –For vi bor i et lite land, du vil vel ikke bli avslørt som løgner, vel?
–Hsshhh sa han idet jeg skulle til å svare, -jeg har det! Si at du er hemmelig agent!
-Hemmelig agent? spurte jeg overrasket. Han nikket og gikk mot døra.
–Ingen kan avsløre deg, sa han og åpnet. –Og fra nå av skriver du kun agentromaner. Ok?