Pål Norheim anbefaler

Forfatter og essayist Pål Norheim lister opp sine favorittbøker, komplett med begrunnelser. Les hans anbefalinger her og ta turen til biblioteket.

Foto: Kolon forlag

Pål Norheim er selsomme skikkelser. Kultromanforfatter. En paparazziessayist med skjult kamera og en halv pakke Petterøes 3 på et cafébord i Beirut. En ubestemmelig internettaforistiker i en leilighet på Eidsvågsneset. Poet. Nattevakt. Medlem av den gyldne Vagant-generasjonen. Keyboardist. Det ene med det andre. Hvordan har han havnet her?

Blant annet ved hjelp av disse bøkene:

Anne-Cath. Vestly: Ole Aleksander Filibom-bom-bom
Den første boken jeg leste. Jeg var seks år gammel, vi hadde akkurat flyttet inn i vårt nye hus i Lars Meyers gate 14 i Mo i Rana etter fem år i Etiopia.

Mark Twain: Huckleberry Finn
Lo så tårene rant på gutterommet i Lars Meyers gate, ikke minst av svindlerne som oppførte teaterstykket "Kamelleopardens tragedie".

Jens Bjørneboe: Frihetens øyeblikk
Brandes' term "aristokratisk radikalisme" passer muligens mer på Bjørneboe enn på Nietzsche. Snudde opp ned på mine metafysiske, eksistensielle og politiske forestillinger, og pekte hen mot den store litteraturens og kunstens forjettende verdener. Påførte meg en litt usunn livsstil.

Hermann Hesse: Steppeulven
Som attenåring hadde jeg lettere for å se en eldre utgave av meg selv i denne ensomme, hjemløse, eldre herren – Harry Haller – flakkende fra leilighet til leilighet, bare med en koffert full av gamle tyske bøker – enn i en familiefar i OBOS-leilighet som i alle tilfeller nå ville ha vært på vei ut av sitt første eller andre ekteskap.

Knut Hamsun: Mysterier
Nagels fandenivoldskhet, opprør og endeløse tirader.

Nathalie Sarraute: Tropismer
En hypersensitiv gjengivelse av sinnets minste bevegelser – Knut Hamsuns litterære program om «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn» realisert i ren form.

Tomas Tranströmer: Samlede dikt
Hva skal man si? Den autoritative roen helt fra aller første dikt; metaforene – så gjenkjennelige, samtidig som de bringer deg et helt annet sted.

Ernst Jünger: Annäherungen. Drogen und Rausch
Handler, som tittelen sier, om rus og rusmidler, og også forfatterens erfaringer med disse: fra øl og vin i Wandervogel-bevegelsen rundt 1910, via eter, kokain og LSD, til hasj med en hippie i 1970. En kombinasjon av kulturhistorie, essay og selvbiografi, skrevet med en vidunderlig frihet hvor avstikkere og digresjoner vitner om sterke impulser fra Montaigne.

Peter Handke: Forsøk om jukeboksen
Forfatteren reiser med buss til en avkrok i Spania, hvor han håper å finne et perfekt skrivested for å skrive om jukeboksen – den fortryllelsen denne boksen hensatte ham i gjennom oppveksten på 50- og 60-tallet.

Theodor W. Adorno: Minima moralia
Habermas mente at dette var Adornos beste verk. Han kalte den en aforismesamling, til tross for at stykkene kunne være to-tre sider lange.

Friedrich Nietzsche: Die fröhliche Wissenschaft
Beslektet med Minima moralia: fra korte maksimer til hva vi kanskje ville kalt miniatyr-essays på to-tre sider. Her – etter tidlige avhandlinger og essays, og før de siste verkenes "filosofering med hammeren" – er forfatterens frihet størst: Han behersker formen til fulle, og prosaen er ikke så fullspekket med kursiveringer og utropstegn som i de siste verkene preget av desperasjon og selvhevdelse.

Arthur Schopenhauer: Parerga und Paralipomena
Nietzsche satte essayene og aforismene i denne boken langt høyere enn Schopenhauers hovedverk, Verden som vilje og forestilling. De korte stykkene her gjør A.S. til en av stamfedrene til Nietzsche, Adorno, Benjamin, Lev Chestov, E.M. Cioran m.fl. – igjen: midt mellom maksime og miniatyressays - tidvis svært polemisk, men som oftest i en prosa preget av klassisk klarhet, balanse.

Tor Ulven: Fortæring
Poetisk fortettede observasjoner og refleksjoner – filosofi fra hva Husserl kalte "livsverdenen".

Roland Barthes: Lysten ved teksten
En overskuddsbok i samme tradisjon som Nietzsche. Fragmenter om å lese, preget av en fascinerende frivol syntaks, hvor ikke minst tankestrekene og parentesene gir refleksjonene maksimal utfoldelsesfrihet innenfor minimale tekstflater.

Ernst Bloch: Spor
Bibelsk mumlende og mangetydig, anekdotisk, politisk og antropologisk. En unik bok.

Henri Michaux: Diverse prosa
En umulig asket, krakilsk subversiv på høyst forbløffende vis; en utspekulert vismann som går til ytterligheter. Ingen skriver som poeten og prosaisten Michaux (fristende her også å nevne hans sære reiseskildring En Barbar i Asia, men det er det dessverre ikke plass til).

Gottfried Benn: Glasblæseren og andre essays
Stilistisk en kombinasjon av Nietzsche, Adorno og Johann Nielsen Nagel i Hamsuns Mysterier.

Samuel Beckett: Murphy
Jeg holder en knapp på de absurde vittighetene i Becketts tidlige bøker – kortprosaen og romanen Murphy, preget av nesten Chaplinaktige gags – fremfor de senere monologene.

Thomas Mann: Doktor Faustus
Lærd humanistisk ironi og skjebnetung beretning – om komponisten som inngår en pakt med Mefisto, om Tyskland i første halvdel av det 20-århundre.

Louis Ferdinand Céline: Reisen til nattens ende
Med sin dystre, krasse og respektløse realisme og muntlige stil en sunn motgift mot en altfor selvtilfreds, dannet og polert prosa.

Göran Sonnevi: Dikt
Det livslange diktet som dagboksopptegnelser – i spennet mellom menneskelig sårbarhet og høyere matematikk, mellom etsende kritikk, marxistisk dogmatikk, tvil og selvoppgjør.

Paul Valery: M. Teste
Om en tenkning som motsetter seg realisasjon – ren ånd, fascinerende, umenneskelig.

Jorge Louis Borges: Fiksjoner
En enkel og glassklar stil som gjennom sine eksakte fantasier leder deg inn i svimle universer. Fiksjon maskert som essays.

Walter Benjamin: Passasjeverket
Utømmelig, ufullendt. Sitater og fragmenter om det 19. århundres Paris som drømmeverden.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid
Aner ikke hva jeg skal si om denne elven av en bok som ikke har blitt sagt før.