Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Henning H Bergsvåg — sist endret 2019-05-21T11:36:40+02:00
Synne Sun Løes virker lykkelig. Hun sitter tilbakelent og avslappet i en sofa innerst inne på Café Opera. Bak henne faller sommerregn gjennom sollyset. Dette gleder jeg meg til. Synne har sendt meg en liste over de fineste bøkene hun vet. De viktigste. Hun debuterte i 1999 med den lille luringen av en bok ”Yoko er alene”, i forfjor kom ungdomsboken ”Å spise blomster til frokost”, som hun mottok beste Bragepris for.


Nå sitter hun her og skal anbefale oss bøker. Hun er tilbakelent, men oppspilt, sier: Jeg kommer rett fra en overveldende opplevelse. Jeg var nettopp på et foredrag med den verdenkjente psykiateren Irvin D.Yalom.

Tuller du, er Yalom i Bergen nå?

Ja visst. Litt av en følelse å hilse på ham. Føltes rett og slett stort. En sterk opplevelse.

Kanskje det da er naturlig å begynne her. På anbefalingslisten din finner vi nettopp Irvin D. Yalom´s ”Kjærlighetens bøddel”?

Yalom snakker om eksistensialistisk psykoterapi. Viktige begreper er død, isolasjon, mening og frihet. Yalom skriver usedvanlig godt og enkelt om vanskelige ting. Medrivende.

Jeg har selv hatt kjempeutbytte av å lese bøkene hans. Interessant at han mener at vi konstruerer problemer vi henger oss opp i for å fylle tomrommet med noe. For å slippe å tenke på de mer urovekkende faktum, f.eks at vi skal dø en gang?

Yalom er nok opptatt av døden ja, av eksistensens grunnlag, og for å greie å forholde oss til livet, er vi nødt til å forholde oss til døden også. Men det er mye fortregning hos folk. Yalom er vanvittig lærerik å lese. Kjærlighetens bøddel var den første boka jeg leste av ham. Den er et knippe historier om pasienter han har hatt i terapi, og han skildrer motoverføringsprosesser mellom ham om dem. Det er veldig interessant, det gjør meg inspirert.

Inspirert til å leve eller å skrive?

Begge deler! Det henger sammen. Å skrive og lese er å utvide bevisstheten. Se seg selv fra nye, ukjente perspektiv. Jeg vil at bøker skal konfrontere livet! Ikke fortrenge, eller bedøve.

Gjør alle disse anbefalingene det?

Alle bøkene er litt nakne, blottet. I språket og historien. Jeg leter etter noe menneskelig. Veldig mye av det vi møter ellers i samfunnet for tiden er ikke menneskelig. Det menneskelige må skjules. Det søkes perfeksjon og idealer. Kontroll i alt. Jeg søker det mennesket som tør å blottlegge seg. Kanskje jeg liker at folk er like ynkelige som jeg selv føler meg! (he he). Men jeg leter etter styrke også. Det må være en kamp. En vilje. Man kan ikke bare sitte å sippe og synes synd på seg selv, eller være mørk, melankolsk forfatter heller....

Fernando Pessoa, som du anbefaler, var vel også en ”forkledningens mester”, men samtidig helt naken i språket sitt. Han skrev ofte bøkene i heteronymer, men er han ikke også helt ærlig?

Det å skjule seg er på en måte å blottstille seg. Det forteller noe om et behov for kontroll. Jeg tror mange forfattere har det behovet. Krim, såpeopera eller pinlig nøyaktige historiske romaner interesserer meg lite. Jeg er interessert i det underlige, bevegelige, urolige. Derfor leser jeg ofte om spesielle, rare mennesker. Uroens bok er en samling fragmenter av refleksjoner omkring Pessoa selv og livet han lever. En mørk bok, men med humor og en viss grad av selvironi. Jeg blir fylt av nye tanker av den boken, nye bilder. Undring.

Er det noen bøker som føles nærmere din egen skriving enn andre?

Når jeg leser mye, skriver jeg lite. Og omvendt. Men, jeg husker at Med bind for øynene utløste et skriveras. Sommerhus, senere, også.

Hva er det med ”Med bind for øynene” som trigger språket ditt?

Det er en tiltalende stemning der. Mørk, mystisk. Og Siri Hustvedt skriver besettende og intenst om detaljer som f.eks en ullvante eller en liten bomullsdott. Hennes måte å betrakte tingene rundt seg som studieobjekter, gav meg en følelse av frihet. Verden er kunst, på en måte, full av ting som vi er nødt til å forholder oss til uansett om vi vil det eller ikke. Også Judith Hermans Sommerhus, senere er litt sånn. Rar, underlig. Lekende. Mørk. Lys. På samme tid.

Hva er det for en bok?

Det er en novellesamling. Enkelt språk, enkle fortellinger. Sterke karakterer og fornemmelser.Overfladiske relasjoner, samtidig som det noe bittert der. Kald stemning. Men jeg får medfølelse for de menneskene. Den er bra!

Gjør vi ikke det når vi skriver, finner nye holdepunkter, forandrer på oss selv?

Det er utrolig mye jeg ikke forstår med meg selv, med andre, med livet. Ved å skrive kan jeg gjøre ting forståelig. Gripe det. Forandre det uforståelige til noe forståelig. Da får ting litt mening og jeg føler meg mer hjemme i verden. Ord er viktig.

Kanskje vi til syvende og sist består av språk?

Det er mye erkjennelse å hente i språket.

Du har mye fagbøker her?

Mørke midt på dagen er en slags fagbok, ja. Den handler om en mann som går inn i en kraftig depresjon. Etterpå drar han omkring i verden og oppsøker folk som har opplevd depresjon, intervjuer dem og fletter samtidig inn sine egne erfaringer. Han viser stor omsorg for seg selv og leseren i måten han skriver på. Dessuten er det mange faktaopplysninger også. Man kan lære mye om depresjon, hvis man leser den. Mange av bøkene jeg liker er egentlig litt depressive. Jeg er visst litt opptatt av det (he, he).

En veldig interessant bok du har med her er ”Den høyeste kasten” av Carina Rydberg. Måten hun helt nakent utleverer folkene omkring seg i en tilsynelatende totalt biografisk roman. Det var en bok som lagde et utrolig medierabalder i Sverige. Alle i boken er gjengitt med deres eget navn og det er ikke alltid hyggelige hendelser hun beskriver. Men hun utleverer kanskje mest seg selv?

Ja, språk er farlig. Det kan drepe. Boka er egentlig ikke en hevn på denne eks-kjæresten, synes jeg. Det er jo hun selv som kommer uheldig ut her. Og samtidig ikke. Fordi hun viser alt frem. Og i denne ærligheten fins en slags rå sannhet. Og denne sannheten er til syvende og sist menneskelig og derfor vakker. Det blir uangripelig. Hun er smart. Og det er sterke saker. Hun skriver at med en gang hun skal prøve å ikke skrive, men leve, så går alt til helevete. Hun klamrer seg til skrivingen for å holde verden og smerten på plass.

Jeg føler at boken tar opp hvor farlig våpen språket er. Men den fordeler ingen skyld?

Nei, den viser bare frem fornedrelse. Det er scener i den boka der du har lyst til å riste damen skikkelig. Skjerp deg, liksom. Hun søker på en måte krenkelse. Jeg har lest den mange ganger. Den er fantastisk, også språklig. Jeg tror du er den først mannen jeg møter som liker den boken, forresten!

Det er en interessant bok, på mange måter. Men mange av disse bøkene har jeg aldri lest. ”Universets engler” av Einar Mar Gudmundsson. Kan du fortelle litt om den?

Den har fått nordisk råds litteraturpris. Et utrolig vakkert språk, oppsiktsvekkende billedbruk. Den skildrer av en schizofren mann både innenfra og utenfra. Men den blir aldri sentimental. Jeg har aldri lest noen som skriver så vakkert om psykisk lidelse, og samtidig så troverdig.

Du liker å lese bøker der blikket er annerledes?

Jeg søker utradisjonelle personer. Sære folk. For de interessante tankene må komme et sted fra! Og de kommer ikke fra folk som er mest opptatt å ligne alle andre, ikke skille seg ut.

Det er en besnærende tanke at livet kanskje ER fantastisk hele tiden. Men vi dekker over det med vår automatiske tilnærming til det. Støy fra verden. Bare innimellom får vi et glimt av hvor fint det egentlig er! Men det som hindrer oss er støvfilteret mellom oss og verden, fordommene i vid forstand?

Det har med oppmerksomhet å gjøre. Prøve å ikke å skyve verden ut, men ta den inn! Mange prøver å beskytte seg mot verden. Det er så mye, liksom. Folk er stresset. Fint å øve seg på å være litt tilstede. Man kan kanskje oppdage noe da? Noe rart?

Poesien er fin slik? Den har ofte et konstant tilstedeværelse og oppmerksomhet mot språket?

Mange av mine favorittbøker er diktsamlinger. Steinar Opstads Tavler og bud, Alexander Rubios Nylonroser. Steinar Opstads bok er så naken. Gikk rett inn i følelsene mine. Gav meg ikke direkte refleksjon og tanke, men følelsen av det. Det er vanskelig å snakke om poesi. Nylonroser er også en fin bok. Suggererende. Det fins en sterk vilje der. En lengsel. En ungdom.

Du har også med Emily Dickinsons ”Skitne, lille hjerte”?

Jeg er fascinert av livet hennes. Hun levde isolert på et loft og skrev utallige dikt. Jeg tror det bare finnes ett fotografi av henne. Hun gav ikke ut noe mens hun levde. Døde ung. Jeg leser det i den settingen. Forholdet mellom forfatter og bok er jo interessant, da. Jeg er sånn. Jeg leser forfatterens eget liv inn i språket.

I dine egne bøker bruker du veldig unge fortellere?

Tror de fleste skriver om yngre mennesker enn de er selv. Å skrive om folk på egen alder i sitt eget miljø tror jeg er fryktelig vanskelig å gjøre bra. Distansen i alder skaper frihet.

Men er det ikke vanskelig å hente fram igjen følelser fra lenge siden?

Jeg hadde ikke greid å skrive om veldig små barn. Det hadde bare blitt babling.

Du har med to novellesamlinger?

Laila Stiens Gjennom glass er virkelig fine noveller, virkelige, nøkterne, usminkede. Kloke. Adam Haslett´s Du er ingen fremmed her er også en helt fantastisk novellesamling. Jeg gikk rett i koma etter å ha lest den første novellen. Haslett har et språk som er så ekstremt bra og presist. Ingen overflødige ord. Det er skåret til beinet. Dessuten har han peiling på det han skriver om! Amerikanerne har en tendens til å være veldig gode fortellere.

Skriveskolene der borte er vel også mer opptatt av det? Creative writing-kursene?

Nettopp. Ikke bare intrigebygging og dramaturgi. Men evnen til å fortelle! Ikke bare dryppe vakre språkbilder ned på arket slik vi er vant til i Norge. Selv om det også kan ha sin egen kraft.

Tesen ”Show, don´t tell” står høyt her til lands?

Ja visst! Men man kan jo gjøre begge deler. Ikke bare vise, vise, vise. Man kan også ha en vilje til å fortelle en historie, male den ganske så figurativt uten at det blir dårlig av den grunn.

Du anbefaler Jenny Zoe´s ”Blomsterstøvrommet”?

Den er fin fordi den er begrenset. Et lukket univers. Kompakt og spennende. Den sirkler inn noe. Holder meg fast på en sterk, men allikevel luftig måte. Liker bøker som er sånn. Jon Fosse er slik. Bøker som stenger en inne, men som man likevel kan sveve litt i. ”Blomsterstøvrommet” er en veldig kort bok. Føler at forfatteren kontrollerer stemmen godt.

En filosofibok har også sneket seg inn. ”Jeg og du” av Martin Buber?

Det er viktig for meg. Skulle hatt mange filosofitiler med. Relasjoner og hvordan vi forholder oss til andre mennesker, opptar meg mye. Det handler om bevisstgjøring. Fint å tenke over de tingene vi tar for gitt. Det er et moralsk aspekt ved å skrive og lese. Gjelder å ha en visjon på ett eller annet nivå. Å skrive er jo også et ønske om å nærme seg andre. Jeg er opptatt av møtet mellom jeget og duet. Og bøker er et møte, det også. Det kan være godt å reflektere over dette møtet av og til. Buber skriver poetisk selv om det er filosofi.

Vil du fortelle om novellesamlingen ”Sjalet”?

Nei, gå og les den!

Båndopptakeren klikker. Det røde lille lyset slukker. Intervjuet er slutt. Jeg takker Synne for anbefalingene. Det regner ikke lenger. Men en svak vind får greinene i parken til å bølge lydløst. Jeg gleder meg til å komme på biblioteket i morgen. Finne fram disse bøkene. Nå vet jeg litt om hva jeg skal lese i sommer!


Synnes anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!


August 2004