Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Henning H Bergsvåg — sist endret 2019-05-07T12:32:26+02:00
Trond Davidsen drikker rødvin. Foran ham står en halvtømt karaffel. Han sitter på en barstol ved vinduet. Blikket hans fanger Strømgaten, sotede biler som flimrer forbi i eksoståken. Han har sittet oppe i hele natt, sier han. ”Jeg jobber med slutten på boken min. Den kommer til å bli bra. Jeg er nøye med den. Redaktøren min sier at den vil bli stor”. Trond Davidsen har skrevet 4 romaner. Han debuterte i 1998 med den oppsiktsvekkende utelivsromanen ”Triggerhappy”. Nå skal vi snakke om bøker som han liker, som han vil anbefale til alle. Davidsen trekker fram et maskinskrevet ark med titler. Dette er mine anbefalinger!


10. november, 2003

Zen Café kl.13.50

Jeg ser at du har ”Mysterier” av Knut Hamsun øverst på listen, er det tilfeldig?

Jeg begynte tidlig med Knut Hamsun. August-triologien. Min far var nordlending. Morsomme og flytende fortellinger. Mysterier er noe annet. En klassiker og etter mitt skjønn Hamsuns mest forførende tekst. Hamsun er stor! En utfordrende bok å lese som ung. Den opererer på flere plan. En bok jeg har tatt opp gjentatte ganger senere. Med stor glede. Nagel fascinerer fortsatt.

På hvilke måter utfordrer den?

Psykologisk. Det er ikke bare underholdning. Den må tolkes. Den vokser hvis jeg går dypere inn i den. Den sier noe viktig på flere plan. Etter hvert skjønte jeg litt av den. Metoder. Den går for å være selvbiografisk også. Det er fascinerende. Jeg skriver slik, selv også. Mine egne erfaringer. Empiri, ikke sant. Her så jeg en type bok som jeg tror alle forfattere må skrive en gang. Å tømme seg helt for sitt eget. Det har jeg selv også gjort. Bare litt mer skjult.

En annen bok fra tidlig i århundret er Hans Falladas ”Hva nå, lille mann?”

En klassiker! En trist, men også veldig morsom historie. Fra et Europa i brytningsfase. Roman om Hannes Pinnebergs fall fra en trygg tilværelse som kontorist i en småby, til arbeidsledighetskøene i 1920-tallets Berlin. Pinnesberg er prototypen på en samfunnsklasse i datidens Europa, de rettsløse arbeidsledige, som har litt for lite til å leve anstendig, og for mye til å sulte i hjel. Kjenner meg igjen i hovedpersonen på en underlig måte.

Hvordan da?

Jeg er oppvokst på et lite sted i Nord-Norge. Flyttet til Bergen som 15-åring. Måtte bygge opp et nytt liv. Leve på andres premisser. Kom til et sted der alt var allerede etablert. Jeg måtte gå inn og tilpasse meg. Jeg kom til en skole der reglene var fastlagt, gjengene. Hadde ingenting jeg skulle ha sagt. Bergen var en storby for meg da. Måtte bare prøve å komme meg igjennom. Holde ut. Tenke: en gang…Det var i denne perioden jeg oppdaget J.D Salingers Catcher in the Rye. En Amerikansk klassiker som lå som et fundament for min egen tilværelse på den tiden. Hjalp meg til å holde ut.

Dette er en følelse som du gjenkjenner i Falladas bok?

Ja. Det å måtte stå i det, å holde ut. Hovedpersonen må flykte fra det, går på nakenbading, møter fristelser. Holder på med ting i det skjulte. Han lever i en storby. I en storby kan du holde på for fullt hele natta og drite deg ut på den andre siden av byen, og så leve helt normalt dagen etter på din egen side. Det er en storby. I Bergen er ikke det like enkelt. Prosjektet til mannen i denne boken blir å vente. Slik var det på 20-tallet. Han minner meg om bestefar. Uten odelsrett ble han tvunget til å flytte til byen, der han ble slakter. Han bodde på pensjonat alene, giftet seg sent. Innbiller meg at han må ha hatt det slik. Med sin dress og hatt. Søndagsklær. Livet som prosjekt. Å holde ut.

Jess Mowry´s bok ”Way Past Cool” beskriver det samme, bare 70 år senere, i dagens ungdomskultur? Hvordan kom du i kontakt med denne boken?

Jeg bodde 4 år i USA. Den gang da hip-hopkulturen var i emning. Begynte å vokse seg stor. Det var en rar tid. Om søndagen gikk jeg rundt i byen. Folk kom ut fra forstedene, Bronx og Harlem, med joggedresser og ghettoblastere. Unge folk. Break-kulturen. Det var starten på det som nå er blitt mainstream her. Her om kvelden så jeg en gjeng organiserte kristne som breaket og rappet på torgallmenningen. Jeg hører mye på rap. Dette er en bok som beskriver rap og gansterrapkulturen i de sortes ghetto i Oakland, California.

Men volden som Mowry skildrer er vel ikke kommet hit enda?

I denne boken flyr 12-13 åringer omkring med våpen. Men det fins her også. 13-åringer som skyter smack. (tar heroin). Jeg jobbet en tid i ungdomspsykriatrien i Stockholm. Jeg så mye rare greier der borte. Mowrys beskrivelse er en tekst til, ikke bare ettertanke, men også bekymring.

Kanskje du kan si noen ord om en kultbok du anbefaler, som også foregår i New York, nemlig Paul Austers New York-triologi? Så definitivt mye mer enn bare om New York!

Den leste jeg da jeg bodde der. En forførende metafysisk thriller! Handler om en person som observerer en person som er ham selv. Paranoid. De ulike historiene veves sammen. Handler også om å fortelle en historie flere ganger. Paul Auster er en stor fan av Hamsun og Mysterier. Sult også. Han har jo også gitt ut to bøker om å sulte. Han bodde i nærheten av meg i Brooklyn. Jeg føler et felleskap med den mannen. Men jeg skrev ikke på den tiden. Letet etter et språk. Paul Auster lærer meg å finne mitt eget og stole på det. Han tok en sjanse og greide det.

Du anbefaler oss enda en bok fra New York: Basketballdagbøkene av Jim Carroll!

En undergrunnsklassiker! Jim Carroll er født og oppvokst i New York City. Teksten skildrer barndom og ungdom tilbragt on the mean streets of New York. Den unge Carroll spiller basketball, gambler, stjeler, doper seg og utforsker sin egen seksualitet. Leter etter noe ekte. Jeg var ung selv da jeg var der borte. Jeg var sugen på å oppleve ting. Jeg hadde en del penger som jeg hadde spart opp i militæret. Ville ikke bare studere, men suge inn storbyen. Gikk mye rundt på byen. Klubber, strippebarer, kinky steder. Oppsøkte ulike undergrunnsmiljøer. Jim Carroll skriver om sånt. Jeg var inne i de greiene der, minus dopen da. Jeg fløt omkring i det samme. Mye merkelige folk. En gang traff jeg tilfeldig på Andy Warhol. Backstage på et VIP-område. Bare fløt rundt der. Nei, jeg kjente meg igjen i den boka. Hadde få hemninger, tok risker. Det gjør jeg enda. De sier at du må ha fire bein å stå på i New York. Forfatter, bartender, reiseguide osv. Husker at jeg tegnet plakater for sjømannskirken også!

Dette bringer oss naturlig over til tittelen ”Story of My Life” av Jay McInerney?

Den inspirerte Triggerhappy! Historien om Allison Pole. En innertier av McInerney, med hensyn til å skildre det unge blaserte storbylivet. Levd av unge mennesker med for mye penger og for lite å ta seg til, og i et tempo som bare kan opprettholdes ved hjelp av hvitt pulver. Det kom til Norge på 90-tallet. Mette-Marit-syndromet, he he. Jeg leste den da jeg bodde i Stockholm. Da var jeg begynte å skrive for alvor. Handlingen var først lagt dit. Jay McInerney fanger stemningen i New York. Karakteren Alison Pole blir faktisk brukt i American Psycho siden. Drept, faktisk. Inspirerte meg til å skrive. Følte at det traff. Nå er det mange som har fulgt opp med lignende bøker. Utelivsromaner. Michael Godø og flere. Ligner kanskje litt mye? Jeg drev litt research i den boken. Om miljøet. Merkeklær og sånt. Men akkurat det er ikke levd. Det er bare skrevet rett av fra Natt og Dag.

Du har ved flere anledninger snakket varmt om Øyvind Ådland og hans ”Konfliktritt”?

Ådland! Det er en forfatter som tør å ta sjanser! Lar seg ikke binde av konvensjoner. Samfunnskritisk også. Nyskapende. En person jeg har stor respekt for. Ytterst orginalt. Konfliktritt er rett og slett hylende morsom og særdeles godt gjennomført. Et litterært sjansespill fullstendig frakoblet teori og høykulturelle konvensjoner, utført av en ung mann fra Askøy som tar den så langt ut at det ikke finnes noen vei tilbake. Dette er tekst! Litt som hos Thure Erik Lund.

Jeg føler at det fins et litterært slektskap mellom Lund og Ådland, onkel og nevø?

De skaper begge nye språk. Ådland skaper musikk også. Flere nivåer. Ikke svada. Det ser ut som en gal manns verk, men er også sterkt samfunnskritisk. Ådland bruker selve teksten som plott i boken. Både Lund og Ådland understreker min bestemte mening at det enkleste er ikke alltid det beste!

Språket river i stykker handlingen?

Ja visst! Jeg anbefaler den sterkt. Folk bør lese bøker av unge norske forfattere som ikke er på bokbadet. Det er mye spennende. Også kvinner. Jeg ser at jeg mangler kvinner på listen min. Det vrimler av spennende navn nå for tiden. Jeg kan for eksempel sterkt anbefale Trude Marstein, Ragnfrid Trohaug og Ingvild Skjold Thorkildsen.

Du har også deg selv på listen? Kan du si noe om ”Erkki Murole”?

Han jobber i psykriatrien i Stockholm. Ufaglært. Jobben er hele verdenen hans. Han bor på sykehuset. Har hele livet sitt der. Så blir han plutselig oppsagt. Han må ut. Finner ut at han skal dra til broren sin i Molde. Han henger i løse luften. Jeg har vært der selv. Prosjektet mangler for Erkki. Det blir hans problem. En bok som mange sier de liker. Litt irriterende, men morsom også! Kom en fyr bort til meg i forrige uke og ville ha signert boken. Det føles stort. Føler at jeg traff noe viktig der.

Språket i boken bringer oss over til Jon Fosse. En indre monolog, monotoni?

Ja, det fins noen paralleller fra Fosse til ”Erkki”. Fosse er stor! Jeg kan lære noe av sterke lesninger. Hele listen min har linker mellom det jeg har lest og det jeg selv skriver. Naustet og Morgon og kveld er utrolig fine bøker. Morgon og kveld leste jeg i Hellas, da jeg begynte å skrive Vann. Liv og død. Paralleller der. En tekst som beviser at det fortsatt er mulig å skrive litteratur som får voksne menn til å ta til tårene. Mesterlig om overgangen mellom liv og død. Fosse skriver enkle fortellinger med ofte bunnløs undertekst. Som i Naustet. En fortelling om hvordan vennskap mellom to gutter utvikler seg til fiendeskap og ender i tragedie. Jeg har faktisk aldri sett et skuespill av Fosse! Hørte om en student i Tyskland som skriver oppgave om sammenligning av melankolien i Fosses Melancholia og min egen Triggerhappy. Det er utrolig. Godt å se at bøkene har et liv enda.

Fint å se at du tar med poesi på listen din, selveste William Butler Yeats!

Poesi er ikke vanligvis min sjanger. Husker at jeg hørte en Van Morrison-låt der han synger ”Rave on, Mr. Yeats!”. Jeg måtte finne ut hvem han var. Det var en stor oppdagelse! Å kalle Yeats ”ordkunstner” ville være å prate nedsettende om ham. Og det er dikt jeg skjønner. Jeg kommer inn. Som små historier. Får meg til å tenke på en debutant jeg anmeldte i BA for noen år tilbake. Marte Huke. Delta het boken. Der fins det også en historie i diktene. Et prosjekt. Jeg anmeldte den fordi jeg skjønte den. Det kan jeg takke Yeats for. Han oser også av livskunnskap. Satt og leste Yeats da jeg jobbet på bar i Stockholm. Lange, folketomme søndager. Satt time etter time med Yeats-boka mi bak disken. Morsom er han også. Få tak i denne boken og les den. Igjen og igjen!

Du har et vidt spenn i lesningene! Du tar også med Nietzsches ”Also sprach Zarathustra” og Dostojevskijs ”Dobbeltgjengeren”?

”Zarathustra” preges av stor avstand til den menneskelige verden. Høystemt og profetisk på en måte som ofte fremkaller latteren i meg. Nietzsche var først og fremst en kunstner som jobbet med symboler. Dostojevskijs Dobbeltgjengeren fikk en kjølig mottagelse da den kom i 1846, I dag står den fram som en av hans mest eksentriske bøker. Boken gir en uhyggelig skildring av hvordan galskapen bryter frem hos den fattige tjenestemannen Goljadkin som forelsker seg i sjefens sin datter. Spennende. Holder meg i et fast grep helt til den groteske slutten!

Du er den første i denne serien til å anbefale et skuespill!

Ikke bare ett, men syv! Sam Shepard regnes for å være den største amerikanske dramatiker i sin generasjon. Denne boken Seven Plays har alt. Mye rock and roll i dette. Gjenklang fra The Who, Rolling Stones og Velvet Underground. Han ville egentlig bli rockestjerne, men det funket ikke. Så han begynte å skrive skuespill i stedet. Han sa en gang: “I got into writing plays because I had nothing else to do. So I started to write to keep from going off the deep end”.

Det har vært spennende å høre anbefalingene dine, Trond!

Ja, linjen i de store lesningene i livet mitt har gått fra Knut Hamsun til Øyvind Ådland. Det er en retning jeg er fornøyd med!

Det er fortsatt noen glass igjen på karaffelen når jeg forlater Trond Davidsen.


Tronds anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!