av Espen Stueland, Bø, 15.9.1999, redaktør av det litterære tidsskriftet "Vagant", forfatter — sist endret 2016-09-17T00:37:07+01:00
Jon Fosse (født 1959) tilhører generasjonen av forfattere som på 80-tallet innførte postmodernismen i Norge, i uttalt opposisjon til den sosialrealistiske tradisjonen som var dominerende i Norge på 70-tallet.

Hos Fosse ga denne nyorienteringen seg ikke utslag - som hos enkelte andre fra hans generasjon - i en skriveteknikk med intertekstuelle referanser eller metareflekterende skrivepassasjer i bøkene. Fosses bøker har et magert ordforråd og er snarere preget av en form for pietisme. Fosse er fra Strandebarm i Hardanger, og Vestlandet er tilstede i så godt som alt han har skrevet.

Han debuterte med den Vesaas-inspirerte romanen Raudt, svart i 1983, deretter fulgte romanen Stengd gitar og en diktsamling, Engel med vatn i augene (1986). I denne diktsamlingen, som kan karakteriseres som en form for diabolsk ekspresjonisme inspirert av blant annet Olav H. Hauge, fletter Fosse inn dikt av den tyske ekspresjonisten Georg Trakl og bruker ham til å tydeliggjøre enkelte trekk ved sin egen poesi. Fram til midten av 90-tallet rakk Fosse å markere seg som essayist og en romanforfatter som benyttet en skriveteknikk som kan beskrives som "scream-of-consciousness", et bevissthetens skrik. Handlingen foregår alltid i nåtid og det finnes ingen allvitende forteller som vet mer om handlingen enn det som til enhver tid blir opplevd av jeg-personen, det finnes ikke et fortellerplan utover situasjonen, og det gis ingen annen informasjon enn den som filtreres gjennom jeg-personens sinn. Dette innebærer blant annet at tekststrømmen ikke avbrytes av en fortellerstemme som forklarer hvor gamle personene er, hvordan de ser ut og hvor de kommer fra; all slik “personalia” kommer fram indirekte. Jon Fosse har kalt sin egen romanteknikk writing, og han er opptatt av skriverytmen. Det særpregete ved hans romanteknikk er nettopp rytmen. Rytmen er gjentakende og befinner seg så tett på jeg-personens bevissthet at man kan snakke om at romanens rytme gjenspeiler jeg-personens opplevelse av verden; de samme tankene og sansningene kommer igjen og igjen, maniske tvangstanker som viser de låste handlingsmønstrene. Blant annet om dette, og om hvordan pauseringen i det som blir sagt og skrevet skaper mening utover den bokstavlige meningen i det som blir sagt, handler den foreløpig eneste essayboka som er skrevet om Fosses forfatterskap, Å erstatte lykka med eit komma (1996), av Espen Stueland.

Romanene har uten unntak handlet om hardt prøvede mennesker som opplever at de ikke “fikser” hverdagen. Det er også samfunnets utskudd Fosse har forsøkt å portrettere, og som han viser sin sympati. Som leser får man en omtanke for romanpersonene, romanene kan derfor sies å være et medium for forståelse, empati. Et eksempel på dette er romanen Bly og vatn (1992), som handler om en journalist som på vei til en intervjuavtale møter en jente som sannsynligvis er narkoman, hun faller i kioskkøen foran ham og han må hjelpe henne opp. Litt senere møter han henne på en benk og det kommer en politimann for å hente henne, men han lurer politimannen ved å si at hun er søsteren hans, underforstått at han skal ta vare på henne. En kontakt oppstår mellom jenta og journalisten, og denne kontakten blir i løpet av romanen så sterk at han oppgir jobben og kona. Han bestemmer seg for at livet må få en dreining. Det sosiale engasjementet i romanene er altså ikke uttalt politisk, og innebærer ingen samfunnsanalyser, men handler om umiddelbar sympati. Jon Fosse har skrevet to romaner som baserer seg på livet til den vestlandske maleren Lars Hertervig (1830-1902). Den første, Melancholia I, er lagt i munnen på den sinnsforvirrede og tragisk selvhevdende Hertervig, men inneholder dessuten et kapittel som beskriver en ung, vestlandsk forfatter - bosatt i Åsane utenfor Bergen, der Jon selv bodde - som skal skrive en roman om Hertervig. Den andre av disse Hertervig-romanene, Melancholia II, er lagt i munnen på en fiktiv søster av Lars Hertervig, Oline, en gammel og halvt senil kone som tenker tilbake på broren Lars mens hun selv går til grunne. Disse to romanene er det foreløpige høydepunktet i Fosses romanskriving. De siste årene har han utelukkende satset på å skrive dramatikk. Også i dramatikken er det møtene mellom personer som står i fokus, og det betones at møtene kan være så sterke at de forandrer personene, at uvissheten om hvorvidt man har blitt forstått og forstår hverandre plager menneskene i en slik grad at de kastes ut i nye forsøk på å forstå. Det å ikke vite engasjerer et nytt språk, et slags forsnakkelses-språk. Det er også et hverdagslig språk som får fram intensjonene bak det som blir sagt; på en slik måte at de tilsynelatende minst ladde ordene i språket vårt kan framstå som symtomer på alvorlige livshemmeligheter som er umulige å språkliggjøre. Det lille som sies er så ladd, underkommuniserer alt det som ikke er mulig å få sagt. Det er i arbeidet med stemme, med måten noe blir sagt på, at Fosse har fått til noe helt uvanlig. Fosse har hatt et stort gjennomslag med dramatikken, blitt mediayndling, og spilles ved teatre over hele Europa. Fra å være en forfatter med ry på seg for å være utilgjengelig fram til midten av 90-tallet, er bildet av Jon Fosse ved utgangen av tiåret et helt annet. Produksjonen teller over tretti bøker.