av Jan H. Landro — sist endret 2016-09-17T00:37:12+01:00

Gunnar Staalesen står nærmest i en særstilling i norsk litteratur. Den produktive forfatterens bøker selger i store opplag og har nådd langt ut over landets grenser gjennom oversettelse til bortimot et snes språk. Med sin poetiske realisme ønsker han å kaste lys over samtiden, helst i et kritisk perspektiv, og tegne et tverrsnitt av de sosiale forhold vi lever under. Til det har han valgt kriminalromanen. Ikke som mål, men som metode. Slik har han også bidradd sterkt til å gjøre genren stuerein her til lands. At den når lenger ut enn de fleste andre litteraturformer, ser ikke forfatteren som noen ulempe.

Det begynte ikke med krim, men en slags lyrisk modernisme farget av tidens beat-litterære uttrykksmåter. Jeg-fortelleren i debutromanen Uskyldstider (1969), en dikterspire i slutten av tenårene, ser tilbake på og gjenopplever sin uskyldstid mens han befinner seg i en periode med oppbrudd, fravær, søken og lengsel. Også Fortellingen om Barbara (1971) omhandler tapt uskyld og identitetssøken, men fremstillingen virker mer distansert, mer villet litterær, og har dessuten en viss samtidspolitisk aktualitet.

Hovedpersonen i Uskyldstider spår at en dag skal han skrive en kriminalroman om ”en kvinnes forsvinningsnummer”. En refusjon og seks år senere, har Gunnar Staalesen tatt ham på ordet. Rygg i rand, to i spann (1975) får andrepremie i Gyldendals kriminalroman-konkurranse, og med ett er Bergen på vei til å bli landets viktigste arena for fiktive forbrytelser. Med stor dyktighet utnytter Staalesen byens særegne topografi og sosiale lagdeling, nattevåte gater, trange smau, bydelenes distinkt forskjellige karakter og regnbyens klimatiske egenheter. Bedre kulisser enn dem kontrastenes Bergen frembyr, fins ikke for en forfatter som vil omplante hardkokt, amerikansk krim til norsk jord.

For dét var Staalesens krevende ambisjon. At han begynner med politiromaner, skyldes kravet til troverdighet. Et nærliggende forbilde bød svenskene Sjöwall og Wahlöös ti bind sterke ”Roman om ett brott”. Men det var i New Yorks Harlem, hos Chester Himes, krimdebutanten hentet modellene til Dumbo og Maskefjes, førstebetjentene Henrik Abel Olsen og Kristian Jensen.

1970-årene var en gyllen epoke, og kriminalromanen et egnet medium, for skribenter som ønsket å blottlegge sosiale skjevheter. Politifolk og detektiver kan bevege seg i alle samfunnssjikt og miljø uten at det virker påfallende, noe som er bortimot umulig for vanlige romanhelter. Men de første bøkene er preget av en tydelig ironisk distanse til genren, som om Staalesen ikke helt tør tro på sitt eget eksperiment.

I tre romaner opptrer parhestene Dumbo og Maskefjes. De opplever nok litt mer action og dramatikk enn bergenspolitiet var utsatt for på den tiden, men ikke mer enn at troverdigheten bevares. Gode intriger, fin miljøskildring, sterk lokalkoloritt, språklig friskhet og en solid porsjon situasjonskomikk og verbalhumor ga bøkene en egen identitet. Mysteriene er mer bygd over klassisk Agatha Christie-lest enn amerikansk mønster, og samfunnskritikken får foreløpig ingen fremtredende plass. Men Staalesen markerer seg som en ny og spennende, annerledes og sterkt metafor-elskende røst i vårt hjemlige krimkor.

Politiromanen har imidlertid sine begrensninger. Etterforskningen virker rutinepreget, dessuten må historien begynne med forbrytelsen siden politiet ikke kan gripe inn før den har funnet sted. Staalesen, som knytter mye av sin interesse til følelsesmessige relasjoner mellom mennesker, ønsket å komme tettere innpå personene. Løsningen lå i en førstepersonsforteller, og da var det duket for privatdetektiven.

Varg Veum gjør sin entré i Bukken til havresekken (1977), som åpner slik: ”I begynnelsen var kontoret, og på kontoret satt jeg.” Forbildet er Raymond Chandlers Philip Marlowe, og med ham følger også en viss forkjærlighet for kvinnelige mordere. Men der Chandlers romaner toner ut i individuell fortvilelse, sosialt kaos og ondskapens triumf, ender de hos hans bergenske kollega med full oppklaring og forbrytere som får sin straff. Staalesen legger større vekt enn sitt forbilde på intrigebygging med klare og rasjonelle årsakssammenhenger, og i Veum har han skaffet seg et rappkjeftet talerør for sin egen samfunnskritikk, som nå trer tydeligere frem. Veum er en småborgerlig idealist, skilt, litt alkoholisert, tidligere sosialarbeider og vel kjent med tilværelsens nattsider. Bak hans tøffe ytre og skarpe verbale skudd, begge deler typiske genretrekk, skjuler det seg en varmhjertet og følsom person med sterkt utviklet sosial samvittighet og usvikelig solidaritet med samfunnets små. I motsetning til mange seriefigurer, er han i stadig utvikling og eldes og endrer seg i takt med sin opphavsmann. Desillusjonert og ensom er han allerede i første roman, men det blir merkbart verre utover i forfatterskapet. Privatdetektiven med kontoradresse Strandkaien 2, 4. etasje, er på mange måter en outsider; han lever i, men ikke med samfunnet. Bergen er hans arena, med noen avstikkere til nabokommunene. To ganger har han operert på bortebane - Stavanger i Kvinnen i kjøleskapet og Oslo i Begravde hunder biter ikke - men han synes å gjøre det best mellom de syv fjell.

Allerede i sin andre Veum-bok dokumenterer Staalesen hva den hardkokte genre kan bli til på våre breddegrader. Din, til døden (1979) er noe av det ypperste som er skrevet av norsk kriminallitteratur overhodet; like mye en historie om kjærlighet og utroskap, fremmedgjøring og angst. Slik de to plan i boken veves intimt sammen og kombineres med sikker miljøtegning, får fremstillingen en særegen, men ekte tone. Kjærlighets- og nærhetssøkende Veum blindes denne gang av følelser og involverer seg så sterkt i noen av personene at han indirekte blir skyld i et drap. Men i motsetning til Marlowe, lar han ingen skyldig gå fri. Med I mørket er alle ulver grå (1983) går Staalesen et skritt lenger i sine bestrebelser på å oppheve skillet mellom krim og ”seriøs” litteratur. I den komplekse handlingen filtres tre saker fra ulike tidsepoker inn i hverandre, tempoet skrus ned og lange avsnitt har ingen direkte forbindelse med intrigen. Samfunnsperspektivet utvides, og noen av Veums kommentarer virker mer politisk direkte enn før.

Etter 13 år som informasjonssekretær ved Den Nationale Scene, gikk Staalesen i 1987 over til å bli forfatter på heltid. Da hadde han bak seg sine første teaterstykker, krimmusikalen Knut Gribb tar Bergenstoget, og den frodige bykomedien Vaskerelvens rose. Senere fulgte Fredag den trettende, hvor en krimforfatter løser en mordsak i beste Agatha Christie-stil. Noen krimhørespill, både frittstående og bygd på romanene, er det likeledes blitt. Sterkest spor etter seg på scenen satte han nok likevel med sin dramatisering av Amalie Skrams store roman Hellemyrsfolket.

Sammen med komponisten Ketil Hvoslef har Staalesen også skrevet en kammeropera, Døde sardiner. I kompaniskap med kollega Fredrik Skagen skapte han Dødelig madonna (1993), hvor Morten Martens og Veum i fellesskap ordner opp om bord på Hurtigruten. Sammen med Willy Dahl og Erling T. Gjelsvik fullførte han ”Bergens Mysterier”, som den pur unge Bernhard Roggen skrev i 1845. Han lokket med at ”Fortsættelsen skal snarest følge”, noe den ikke gjorde før trioen ordnet opp 150 år senere. Som redaktør for J.W.Eides krim og spenning og senere Gyldendals Svarte Serie, har den maurflittige forfatter også gjort sitt til å utbre interessen for annen god krim enn den han selv skriver.

Heller ikke ungdomslitteraturen har Staalesen latt uprøvd. På nittitallet utga han en ”røverroman”- trilogi, inspirert av de eventyrlige guttebøkene han selv vokste opp med. To bergenske tenåringer sendes ut på eksotisk jakt etter en forsvunnet vikingskatt, de forfølges av farlige banditter og havner i situasjoner som er like spennende som usannsynlige. Noen modernisering av genren er det knapt tale om; fortellingene har unektelig et litt fortidig preg.

Alt dette er imidlertid sideaktiviteter i forhold til Veum-prosjektet, som med en viss grad av regularitet har styrt forfatterens liv. Den ambisiøse Falne engler (1989) brøt ny grunn. Det moralske og eksistensielle perspektiv begynner å trenge det sosiale i bakgrunnen. Detektiven, som vi fra bok til bok har fått vite litt mer om, utstyres her med barndom, for fra nå av blir Veum stadig mer interessant som menneske - i noen grad på bekostning av sakene han arbeider med. Vi tas med lenger inn i hans verden og gjøres delaktig i hans refleksjoner over tilværelsen i sin alminnelighet. Karakteristisk - og problematisk - for denne dreiningen er det at kriminaliteten i stadig større grad løsrives fra samfunnet og gis individuelle, moralske forklaringer.

Nittitallsromanene om Veum bekrefter tendensen, likevel viser tema som miljøkriminalitet, lyssky finansmanipulasjoner og barneprostitusjon at samfunnsengasjementet og -kritikken på ingen måte har tørket bort. Men Veum blir eldre, mer sliten og mer pessimistisk, er ikke lenger den samme opprører som før, ikke så hardtslående heller. Ti romaner og to novellesamlinger har nok tæret på både helten og hans skaper.

Slik Veum-serien utvikler seg, er spranget over til den store 1900-tallskrøniken mindre enn man umiddelbart får inntrykk av. 1900. Morgenrød, 1950. High Noon og det ennå ikke fullførte sluttbindet slår opp et kjempelerret, hvor Bergen og dens borgere følges gjennom hele 1900-tallet. Mangfoldige skjebner utpensles med sosial patos, imponerende detaljrikdom og betydelig fortellerglede. Persongalleriet i dette by- og slektseposet er bredt og rekruttert fra alle lag av befolkningen, og Staalesen vet å spille på lokale særegenheter såvel som dramatiske begivenheter i byens liv.

Også i disse kollektivromanene har ett eller flere kriminalmysterier en strukturerende funksjon og bidrar til å drive handlingen fremover. Etter hvert dukker også Varg Veum opp - trolig for i siste bind å oppklare det innledende nyttårsdrapet. Men vekten ligger klart på historiske, sosiale og eksistensielle forhold, og det må kunne hevdes at kriminalpartiene slett ikke er det mest interessevekkende i fremstillingen.

Da Varg Veum var 42 år gammel, uttalte Gunnar Staalesen i et intervju at antihelten teoretisk burde klare å holde det gående til han blir 60.

15. oktober 2002 når den loslitte privatdetektiven i Telthussmuget pensjonsalderen …

Jan H. Landro, kulturjournalist i avisen "Bergens Tidende", med bl.a. litteratur som spesialfelt. Tidligere redaksjonssjef i forlag.