Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.

Les musikktidsskrifter digitalt

Mange av dere tar jevnlig turen innom oss for å lese tidsskriftene vi abonnerer på. Et ikke fullt så kjent tilbud er at vi, i tillegg til de fysiske tidsskriftene våre, også har tilgang til en del digitale kopier av musikkmagasiner for lesing på PC, nettbrett og smarttelefoner via Pressreader.

 Av Lisbeth Bjordal. Publisert 02. april 2020. 

Her er noen av tidsskriftene som er tilgjengelige i PressReader

Hvordan gjør du det?

For at dere skal kunne lese disse tidsskriftene, er det nå åpnet opp for at man har full tilgang til PressReader fra sitt hjem (ordinært må man først innom biblioteket og logge seg på vår wifi). 

Innlogging via det digitale lånekortet eller via Mine sider gir tilgang fra hjemmet. PressReader ligger under menyvalget "digitale tjenester".  

Tilgang via Vestland Fylkeskommune bekreftes, når man er inne i Pressreader 

Musikkmagasinene finner man ved å velge Publication - Categories - Music. Vi har tilgang i 90 dager, det betyr at dere kan kose dere med de tre siste utgitte numre av bladene som gis ut månedlig. 

I tillegg til tidsskriftene i PressReader, finnes det også andre musikkmagasiner man kan lese hjemmefra, gratis. Disse (og flere andre tidsskrifter) finnes hos Idunn.no og hos Nasjonalbiblioteket. Hos de to sistnevnte behøver man ikke lånekortet for tilgang. 

Her er et utvalg kjekke musikkblader dere kan lese online 

MOJO   

MOJO er et engelsk musikkmagasin som ble lansert i 1993. Magasinets første forsidesak omhandlet Bob Dylan og John Lennons komplekse forhold, og magasinets kjennetegn ble en dyptgående journalistikk der musikk fra både fortid og nåtid stod i sentrum.
 
På MOJO sine nettsider, kan vi lese at redaktør og grunnlegger Paul Du Noyers ønske var å gi bladet en fanzines følsomhet og designkvalitetene til Vogue. Tittelen, står det, ble valgt som en hyllest til Delta blues-mytologi og som en påminnelse om magien i kjernen av musikk. 
 
MOJO er i dag verdsatt av både lesere og artister, og mange kjente musikkritikere har skrevet for bladet. Magasinet har blitt kritisert for sin relativt hyppige coverprofilering av de store innen rocken, men samtidig er det nok enighet om at bladet også fokuserer på de mindre kjente og dem som er på vei oppover. MOJO innbyr til lesning for musikkentusiaster med sine cover, artikler og anmeldelser. Og ikke minst den populære CD-utgivelsen Mojo presents
 
Anbefalt av Lisbeth Bjordal.

 

Q   

Q er et britisk musikkmagasin som hadde sin oppstart i 1986. Tidsskriftet ble grunnlagt av Mark Ellen og David Hepworth, og i dag har bladet undertittelen The World’s greatest music magazine. Grunnleggerne lot seg inspirere av det amerikanske magasinet Rolling Stone og Q har siden lanseringen inneholdt eksklusive intervjuer, anmeldelser av nye utgivelser, reutgivelser, samleplater, konsertanmeldelser og -oversikter, samt film-, radio- og TV-anmeldelser. Q har vært, og er fortsatt en viktig musikk- og underholdningsguide for mange.
 
Magasinet vier mye plass til intervjuer, og har gått særlig i bresjen for å bringe fram de neste store. Q har gjennom årene opparbeidet seg et renommé definert av kvalitet og en karakteristisk sans for humor. Som MOJO, er Q et blad verdsatt av både leserne, musikerne og musikkbransjen - drevet fremover av dedikerte journalister og fotografer. MOJO fulgte sågar i kjølvannet av Q sin suksess, da man så det kunne være interesse for et magasin med en litt annerledes profil. 
 
Anbefalt av Lisbeth Bjordal.

 

PROG  

Prog er et britisk musikkmagasin dedikert den progressive rocken. Tidsskriftet ble lansert i 2009, som en spin-off fra bladet Classic Rock. Magasinets redaktør er Jerry Ewing og på sosiale medier presenterer Prog seg som verdens ledende progressive musikkmagasin der alt fra Anathema til Zappa dekkes. Og ønsket er, ifølge redaktøren, å feire en av de mest oppfinnsomme formene for rock gjennom mer enn 50 år. Hver utgave tar et dypdykk inn i historien til rockens proghelter. Her skrives det blant annet om sjangerdefinerende stykker - hvordan musikerne forkastet formlene til dem som var før dem og førte sjangeren i nye retninger. Magasinet viser vei for dem som ikke kan som mye om progressiv musikk, samt dem som kjenner sjangeren godt. 

Prog gir leserne historiene til opphavsmennene bak de klassiske albumene og holder leserne oppdatert på musikerne som er med på å føre sjangeren videre i dag. For progressiv rock har naturligvis, som alle andre sjangre, fremstått i forskjellige i former gjennom årenes løp - med varierende grad av popularitet. Det har gått fra relativt bred publikumsappell i starten, gjennom litt tørke på 1980-tallet (sammenlignet med 1970-tallet) til en revitalisering på 90-tallet og frem til nå, hvor sjangeren mer tilhører en mindre gruppe entusiaster. Musikkmagasinet Prog gir leserne sine nytt og gammelt fra Prog-verdenen.
 
Anbefalt av Lisbeth Bjordal.

 

EXCLAIM!  

Exclaim! er et kanadisk musikkmagasin med fokus på kanadisk musikk og ny musikk. Bladet ble grunnlagt av Ian Danzig, Ron Anicich og kretsen rundt dem i 1991. Ian og Ron var radioverter for en college-radio i Toronto, og Danzig fant seg selv til stadighet å klage over musikkens tilstand under sine radiosendinger. Ideen om å starte et musikkmagasin hvor de kunne ytre sine meninger om musikken de elsket, ble født. Det var også viktig for dem å fronte mindre kjente band fra byen deres (og senere fra resten av landet). Musikalsk dekket de alt fra indierock til hiphop, elektronika og metall. Exclaim! skulle være musikalsk "altetende”, men et kriterium var viktig - de skulle ikke skrive om musikk de ikke likte selv. Friheten ved å være et uavhengig magasin gav dem denne retten - uten annonsører, ingen å stå til rette for. 

Første utgave, en svart-hvitt fanzine, ble distribuert gratis i Toronto i 1992 og bladet har kommet ut siden. Tidsskriftet går i dybden med sine anmeldelser og artikler, og ifølge sosiale medier ønsker de å være Canadas fremste kilde til nyheter og informasjon om det beste innen ny musikk og populærkultur. Da bladet først kom utdefinerte de seg som et alternativ til mainstream musikkmagasinene, som en reaksjon blant annet Rolling Stone. Men i løpet av årene som har gått, har det blitt færre og færre konkurrenter igjen. Dermed har det blitt slik, motstridende nok, at redaksjonen har sett det som sin som oppgave å fylle dette gapet. Flere kjente musikere har dermed dukket opp på Exclaim! sin forside. Men fortsatt, bare store navn som lager musikk som faller dem i smak.  

Anbefalt av Lisbeth Bjordal.

 

KERRANG!

Kerrang! er et britisk musikkmagasin viet rock- og metal. Første nummer kom ut i 1981 som et engangstillegg til avisen Sounds, med Geoff Barton som redaktør. Den nye bølgen av britisk tungmetall New Wave of British Heavy Metal (NWOBHM) og fremveksten av hardrockband som AC/DC, stod i fokus. Angus Young var førstemann ut på magasinets forside.   

Gjennom 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var det mange thrash- og glam metal-band som figurerte på bladets forside. Begrepet "thrash metal" ble først brukt i musikkpressen av Kerrang!-journalist Malcolm Dome, med referanse til Anthrax-sangen Metal Thrashing Mad. Disse bandene ble skjøvet til siden og glemt da grungen ble populær. For de svorne tilhengerne av de ulike metalsubsjangrene, ble dette vanskelig å svelge. Leserne kom etter hvert til å kritisere bladet flere ganger for å henge seg på musikalske trender.  

Emo og metalcore ble deretter behørig omtalt (med tilhørende kritikk) og bladets mest suksessfulle periode var rundt årtusenskiftet, under redaktøren Paul Rees og nu-metalens blomstringstid. Nu-metal var for øvrig en utskjelt subsjanger, hatet av mange metalfans. Kerrrang! mistet lesere i takt med dens synkende popularitet. I 2005, med Paul Brannigan som redaktør, endret magasinet seg i retning av mer musikalsk mangfoldighet, samt at de fokuserte på viktigheten av å respektere magasinets historie. I de følgende månedene presenterte Kerrang! en stor variasjon av band fra rock- og metalens mange stilarter gjennom tidene. 

Kerrang! er i dag, verdens mest solgte musikkmagasin, og har gått fra månedlig til ukentlige utgivelser fra 1987. Kerrangkan beskrives som et globalt “samfunn” for musikere og fans som er lidenskapelig opptatt av metal, punk og alternativ musikk.

Anbefalt av Lisbeth Bjordal.

 

ROLLING STONE   

Rolling Stone er et amerikansk musikkmagasin dedikert til musikk, populærkultur og politikk. Tidsskriftet ble grunnlagt i San Francisco i 1967 av Jann Wenner, en tidligere student fra Berkeley, og Ralph Gleason, en jazzkritiker for avisen San Francisco ChronicleDen første utgaven hadde John Lennon på forsiden og grunnleggerne ønsket at Rolling Stone skulle formidle student- og hippiebevegelsens smak og politiske ståstedBladets fokus var sentrert rundt rock og alternativbevegelsen i slutten av 1960-årene, uten at de fremsto som radikale politisk, slik andre deler av den frie pressen fremsto.  

Rolling Stone presenterte seg som et musikkblad i avisformat, tuftet på journalistiske standarder. Wenner var opptatt av å få med seg de riktige folkene i staben. Redaksjonen besto av skribenter og fotografer med pasjon for faget og sakene. Dager eller måneder kunne brukes på intervjuobjektene for å få frem den riktige profilen i artiklene. De beste fotografene måtte også på plass. Annie Leibovitz, som har fotograferte noen av de mest ikoniske magasinforsider gjennom tidene, var med fra starten. Wenner så at verden var i endring og han mente at rockens kulturelle ikon burde anerkjennes for deres bidrag i det som var på gang. Rolling Stone definerte trender og en forside gav musikerne anerkjennelse og oppmerksomhet.

På 1970-tallet begynte Rolling Stone å gjøre seg bemerket med sin politiske dekning. Hunter S. Thompson skrev for magasinets politiske seksjon og hans gonzo-journalistikk ble et fenomen. På 1970-tallet var bladet katalysator for mange fremtredende forfattere. Det var i denne perioden magasinet skrev noen av sine mest berømte historier. I 1977 flyttet Rolling Stone sitt hovedkvarter fra San Francisco til New York. Wenner følte at San Francisco hadde falt i bakevjen kulturelt, og i et forsøk på å forbedre bladets image flyttet magasinet sine kontorer til New York. Med flyttingen kom de også nærmere reklamebransjen. Kritiske røster mente at magasinet mistet sjelen sin og ble et annet blad etter dette. 

Rolling Stone framsto som et litt mer underholdningspreget magasin på 1980-tallet. Musikk var fremdeles viktig, men det ble gitt mer spalteplass til saker om kjendiser, filmer og popkultur. På 1990-tallet ble fokus og utforming rettet mot en yngre lesergruppe med flere ungdomsorienterte saker. Omleggingen ble møtt med kritikk, denne gangen sagt at stil ble vektlagt framfor substans. De siste årene har bladet gjenopptatt sin tradisjonelle blanding av innhold, inkludert dyptgående politiske historier og dekning av økonomiske aspekter. Suksessen bladet har hatt gjennom flere tiår skyldtes nok dets evne til å tilpasse seg er et stadig skiftende musikalsk, kulturelt og politisk klima. 

Rolling Stone gir i dag, som i starten, leserne sine musikkanmeldelser, fotografier, tips om nye artister, dyptgående artikler om musikk, politikk m.m. Musikere og kjendiser fra ulikt hold har prydet magasinets forside gjennom dets historie. Noen forsidebilder har provosert, noen har blitt ikoniske. Og noen har vært av gjengangere - The Beatles, enten individuelt eller som et band, har blitt avbildet på ikke mindre enn tretti av Rolling Stones’ forsider.

Anbefalt av Lisbeth Bjordal.


FUTURE MUSIC   

Future Music er et britisk magasin for musikkproduksjon. Tidsskriftet kom ut første gang i 1992 og rettet seg mot produsenter og musikere. Med overkommelige priser, ble hjemmestudio etter hvert en realitet for mange og stadig flere fikk tilgang til utstyr de tidligere bare hadde drømt om. Dermed utkrystalliserte det seg behov for veiledning. Future Music kom på banen med kvalifiserte råd om hvilket utstyr man skulle kjøpe, og hvordan man best kunne nytte seg dette.  

For Future Musics skribenter er det å skape, spille og lytte til musikk en pasjon, og de er seriøse når det kommer til ideene og teknologien bak musikkproduksjon. Magasinet viser både musikerne og produsenter hva som finnes på markedet, med råd om utstyr og Future Music fordrer å være en ressurs når det gjelder DJingremixing, valg av programvare og alt imellom. Utviklingen går fort, og bladet holder leserne oppdatert på utviklingen i en bransje som stadig utvikler nye teknikker og ny teknologi. Det siste utstyret blir testet og kjente produsenter og elektronika-artister deler også sine erfaringer. I bladet følger det med gratis eksempler på lyd, videoer av stjerner og studioer og leksjoner - slik at man kan prøve det ut selv. Således gir Future Music leserne sine teknikken og teknologien som behøves når musikk skal skapes.

Anbefalt av Lisbeth Bjordal.

 

BBC MUSIC MAGAZINE   

BBC Music Magazine er et britisk musikkmagasin som utgis av Storbritannias kringkastingsselskap British Broadcasting Corporation (BBC). Første utgivelse kom i 1992 og tidsskriftet beskjeftiger seg i hovedsak med klassisk musikk, men har også egne seksjoner om jazz og world music 

Det sies at tidsskriftet, etter opplag, er et av de største i sitt slag, og BBC Music Magazine anses som en autoritet innen klassisk musikk. Bladet presenterer nyheter, anmeldelser, intervjuer, konsertoversikt m.m. Med hver utgave følger det en CD med utvalgte verk ofte fremført av BBC Symphony Orchestra og andre høyprofilerte musikere. Oversikt og veiledning til konserter, programmer og forestillinger på TV og radio er også til nytte for mange av leserne. 

BBC Music Magazine sine skribenter skriver innsiktsfullt om alle aspekter av klassisk musikk, og formidler, via tekst og fotografier, historiene til ulike komponister, dirigenter og musikere - både de kjente og de mindre kjente. Ønsket er å gi sine lesere en guidet vei til alle de flotte verkene den klassiske musikkverdenen har å tilby.

Anbefalt av Lisbeth Bjordal.

 

Bluesnews så dagens lys i 1997 og tidsskriftet ble etablert som en uavhengig utgivelse for sjangerorganisasjonen Norsk Bluesunion. Magasinet ble opprettet som et medlemsorgan for de mange medlemsklubbene i organisasjonen i tillegg til at Bluesnews var et løssalgsblad. I utgangspunktet var Bluesnews en videreføring av Oslo Bluesklubbs fanzine, men bladet ble etter hvert nasjonalt. I Bluesnews kan en lese om norske, danske og svenske bluesarrangement, i tillegg dekker bladet bluesrelaterte hendelser fra internasjonalt hold. Man finner også selvsagt plateanmeldelser i bladet. Redaktør er Rune Endal.

Det siste bladet som er digitalisert hos NB, er nr. 98, 2017- For nyere saker, kan man lese noen artikler  Bluesnews sitt nettsted.  

Anbefalt av Lisbeth Bjordal.

 

Studia Musicologica Norvegica er et norsk musikkvitenskaplig tidsskrift som utgis av Universitetsforlaget og Norsk musikkforskerlag.  

Tidsskriftet ble startet opp i 1968 av Norges første professor i musikkvitenskap, Olav Gurvinog har kommet ut årlig siden 1976. Tidsskriftet er hovedsakelig rettet mot en norsk leserkrets og inneholder vitenskapelige artikler, faglige essays og bokanmeldelser. Her presenteres musikkvitenskapelig forskning fra ulike sjangre og perioder. Magasinet har siden 2017 vært tilgjengelig via Open Access. Redaktør er Kai Arne Hansen. 

Anbefalt av Lisbeth Bjordal.