Hopp til hovedinnhold

Sjangerprat: Thrash Metal

Ny serie fra musikkbiblioteket hvor vi utforsker ulike sjangere, og tar en prat med folk som har peiling.

Foto (Peter Kolstad Vegem): Pål M. Laukli. Logo: Mike Pekula

Først ut er Thrash Metal og Peter Kolstad Vegem. Han er også kjent som Pete Evil, og har spilt i Hellride, Blood Tsunami og Mongo Ninja. Låtene innen metall har ofte kule, skumle titler, som Nocturnal Neanderthal, Kill Yourself, Endless Pain, og Torture Tactics, og tekstene er dystre og handler om krig, ateisme, vold, uvitenhet  livets skyggesider. En motvekt til popmusikkens trivialitet og kjærlighetsfokus, i aller høyeste grad. Det finnes et hav av ulike thrash-band, kanskje vi kan få noen tips og en spilleliste av Peter?

- Når og hvordan ble du interessert i metall?

- Jeg ble introdusert for KISS i 1979. Da var jeg 6 år. Året etter fikk jeg min første KISS-skive. "Unmasked". Musikken der er langt ifra hard eller brutal, men KISS førte til at jeg utforsket andre band. Da jeg fylte ti år i 1983 var jeg godt inne i band som Judas Priest, Iron Maiden, Saxon, Black Sabbath, Accept, Motörhead og utallige andre. Snart skulle også Thrash dukke opp på radar'n. Det startet med Metallica. De blåste meg helt av banen. Det var det råeste jeg noen gang hadde hørt. Accept, Judas Priest og Motörhead hadde kjappe låter, men Metallica var noe helt annet. Det var en intensitet og et tempo som var helt nytt.

Videre utover 80-tallet veltet det inn med thrash band. Det fantes selvsagt ikke internett, så jeg og min lille klikk med likesinnede kompiser måtte følge med i magasiner som Kerrang og Metal Hammer og på nærradio hvor det var egne program dedikert til metal og hardrock. For å sjekke ut skiver måtte vi inn til platesjappene i byen. Så og si alle pengene jeg hadde som ungdom gikk med til å kjøpe musikk. I en periode flommet det over med thrash. Exodus, Anthrax, Testament, Death Angel, Dark Angel, Voivod, Onslaught, Overkill, Nuclear Assault og utallige andre, men ingen, ikke en gang Metallica, gjorde større inntrykk på meg enn Slayer. Slayer var det sinteste, hardeste, kjappeste, farligste og tøffeste noensinne. Rett og slett revolusjonerende fett. Ingen over, ingen ved siden. Gullrekka deres fra 80-tallet er fortsatt verdens beste thrash metal-skiver.

Hva liker du så godt med denne musikken?

Kombinasjonen av energi, aggresjon, groove og teknikk, riffa, lyden, produksjonen og estetikken.

Hvilken plate var den første du kjøpte?

- For egne, surt oppsparte ukepenger eller bursdagspenger, må det ha vært KISS - Alive som jeg kjøpte i 1980. Den ble da plate nr. 2 i min samling, sammen med Unmasked.

Og den siste?

- Hex A.D - Astro Tongue in The Electric Garden  

Det kan for noen være vanskelig å skille mellom de ulike sjangrene innen metall. Kan du gi oss en innføring i forskjellen mellom thrash, heavy, death og black?

- Man sier at Black Sabbath og da spesielt Tony Iommi er opphavsmannen til Heavy Metal. Allerede i 1970 ga Black Sabbath ut sitt debutalbum og måten Tony spilte gitar på hadde man til da ikke tidligere hørt. Han brakte både nedstemt gitar og tritonus, en forstørret kvart, inn i rocken. Tritonus, som også ofte blir kalt "Diabolus in Musica" eller "Djevelen i Musikken" hadde frem til da hovedsakelig vært brukt av klassiske komponister som Gustav Mahler, Richard Wagner og Edvard Grieg. Jimi Hendrix hadde snust litt på tritonus i introen til Purple Haze, men da Black Sabbath dundret løs med åpningsriffet til låta Black Sabbath fra albumet Black Sabbath var det ingen tvil om at det var Djevelen selv som veltet ut av høyttalerne. Men Black Sabbath var fortsatt bluesbasert og hadde sterke røtter til både psykedelia og prog.

Ekte Heavy Metal oppsto da noen band gikk vekk fra den bluesbaserte hardrocken. Man hører det veldig tydelig på Judas Priest. De strippet gradvis av seg blues, psykedelia og prog i løpet av 70-tallet og ble hardere og kjappere for hver utgivelse. Produksjonen ble større og voldsommere. Riffene ble sylskarpe, tempoet økte. Samtidig utarbeidet de et image som alle i dag forbinder med Heavy Metal, nemlig lær og nagler. Judas Priest er, i mine øyne og ører, selve definisjonen på Heavy Metal.  I 1980 slapp de British Steel, Iron Maiden ga ut sitt debutalbum, Black Sabbath kom med Heaven and Hell med Ronnie James Dio på vokal, Ozzy slapp sin første soloskive: Blizzard of Ozz og en drøss andre absurd fete skiver ble sluppet. 80-tallet ble døpt i Heavy Metal.

Thrash kan beskrives som en krysning mellom tradisjonell Heavy Metal og Punk. Her er det som oftest ikke nedstemte gitarer men mye kjapp tremolo picking og palm muting. Vokalistene er ikke så opptatt av melodi og stemmen kan være alt fra hi-pitched clean, til vrengte skrik, growling og gutturale brøl. Tekstene kan handle om stort sett hva som helst, men det skal ikke være noen "love songs". Kjente band er Metallica, Slayer, Exodus, Megadeth, Testament, Anthrax, Sodom, Sepultura, Kreator og Destruction.

Death Metal skulle originalt ha tekster som omhandlet død. Vokalen må growles. Et møkkete lydbilde, nedstemte gitarer og doble basstrommer er andre kjennetegn. Kjente band er Death, Obituary, Entombed, Dismember og Autopsy.

Så er det Black Metal (1980-tallet, den første bølgen); det disse bandene hadde til felles var egentlig kun at de leflet med satanisme og det okkulte i tekst og image. Musikalsk passet mange av dem inn under thrash, men på grunn av image, produksjon og tekster skilte de seg ut. Det var altså ikke snakk om en spesiell spillestil, men et image, en viss atmosfære og "feeling". Disse bandene var overhodet ikke klar over at de var med i en "black metal bølge". Det var først senere, da man skulle peke på inspirasjonskildene til 1990-tallets bølge at man måtte definere den første bølgen. Det var britiske Venom som ga undersjangeren sitt navn da de ga ut skiva "Black Metal" i 1982. Den inneholder mye fet, primitiv metal og rufsete hardrock med en tydelig punk-attitude. Der andre band hadde sunget om at Satan var farlig og måtte unngås, fremstilte Venom ham som den kuleste fyren i gata. Ondskap var ikke noe man skulle frykte. Ondskap skulle dyrkes og spres. Mercyful Fate fra Danmark var kanskje de mest satanistiske av dem alle. Dette takket være vokalisten King Diamond, som faktisk var medlem av Anton LaVeys "Church of Satan". Med sin karakteristiske sminke og sinnsyke falsett, formidlet han tekster om satanisme, hekser og ondskap over vannvittig bra heavy metal. Tidlig Slayer, med pentagram, opp-ned kors, sminke, nagler og spiker, skilte seg ut fra resten av thrasherne, men på siste halvdel av 1980-tallet hadde de lagt fra seg mesteparten av staffasjene. De fikk et lydbilde man kunne kutte diamanter med og ble etterhvert mer opptatt av krig og seriemordere enn Satan. Sodom og Destruction fra Tyskland er andre thrash band som også i begynnelsen hadde mye av det uhyggelige og okkulte som nå forbindes med Black Metal. Brasilianske Sarcófago og sveitsiske Hellhammer/Celtic Frost og ikke minst svenske Bathory er også ekstremt viktige inspirasjonskilder for "den andre bølgen".

Black Metal (1990-tallet, den andre bølgen) er definert av enkel produksjon, tremolo picking på åpne akkorder, blastbeasts, samt skrikende vokal. Tekster omhandler anti-kristendom, satanisme og/eller ensomhet, depresjon, selvmord, død, Åsatro og nasjonalisme. Der de andre typene metal i hovedsak formidler aggresjon og brutalitet kan Black Metal være melankolsk, stemningsfullt, og både vakkert og ubehagelig på en og samme tid. Kjente band er Darkthrone, Emperor, Mayhem, Enslaved, Immortal, Burzum, Gorgoroth, Dissection og Marduk.

- Er det noen kvinnelige navn å nevne innen thrash?

- Sabina Classen i Holy Moses! Hun har holdt det gående siden tidlig på 80-tallet. Helt rå! Nicole Lee som sang i Znöwhite og Debbie Gunn fra Sentinel Beast må også nevnes. Men av disse er det vel bare Sabina Classen som fortsatt er aktiv. Nyere band og artister har jeg ikke peiling på. 

Hva med ny thrash metal, har du noen stalltips på dagens band?

- Nekromantheon! Ikke akkurat et rykende ferskt band, men de slapp en ny singel nå på tampen av februar. Som med alt annet fra det bandet så er de nye låtene helt VILT bra. Jeg følger ikke med mer. Er for slapp, men her om dagen ble jeg tipset om Relentless Aggression fra Bergen. De kom også med nytt album i februar. Det lille jeg har hørt var veldig bra. Jeg skal definitivt sjekke dem ut nøyere.

- Finnes det noen gode norske thrash metal-band opp gjennom årene?

- Yup! Equinox, Audiopain, Aura Noir, Infernö, Deathhammer, Nekromantheon, Nocturnal Breed, Inculter, Tantara, Shakma, Töxik Death, Infant Death…. Mange av disse kunne jeg forsåvidt nevnt på forrige spørsmål. 

- Spiller du i band nå?

- Nei.

Hvilke to trommeslagere synes du utmerker seg?

Mine favoritter innen thrash er Dave Lombardo (Slayer) og Igor Cavalera (Sepultura). Hvis jeg kan ta med en death metal-fyr også så må jeg nevne Nicke Andersson (Entombed, Death Breath).

To gitarister som har inspirert deg?

- Ace Frehley (KISS) og Jeff Hanneman (Slayer). 

Hvilke tre band ville du helst vært på konsert med i kveld?

- Av eksisterende band så må jeg velge: Iron Maiden, Hex A.D og New Model Army... Altså ingen thrash band. Haha.

Takk for praten!

Peters spilleliste