av Mette Karlsvik — sist endret 2012-12-14T13:53:25+01:00
Østbyes kontor er laget av litteratur. Den ene langveggen har nå to lag bøker. Mellom veggene er en midtrabatt.

Medieprofessor Helge Østbye serverer kaffemaskinkaffe fra Penguin-kopp. Koppen har de samme knallfargede flatene som penguin-bøkene, og et sort, lite pingvinikon toppet av forfatternavnet Agatha Christie. Men der hvor bøkene er myk papp, er flaten her krus.

Martin Eide (2000):
Den redigerende makt.
Redaktørrollens norske historie

Sverre Steen (1961): 1814 (bind 1 i Det frie Norge) 


George Simenon (1961): Den dovne tyven

Stieg Larsson (2009): Luftslottet som sprengtes

Jack The Ripper and the East End - Introduksjon av
Peter Ackroyd (2008)

Frank Rossavik (2007): Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde

- Jeg valgte den koppen spesielt til deg fordi vi hadde den boka, akkurat den utgaven, hjemme under oppveksten, forteller Østbye, som stadig returnerer til London. Han leser den byen som om den var hans morsmål. Sin egen bok Media i samfunnet (skrevet sammen med kollega Ture Schwebs) er han i år i ferd med å revidere for sjuende gang. Han reviderer heller enn å skrive nytt. Førsteutgaven av boka, fra 1988, beskriver tekst-tv og video som nye medier. I år vil det selvsagt handle om den nyeste teknologi. Og helst litt til. Nostalgiske forhold til bøker kan vare livet ut. Østbys mor på 96 bærer selv rundt på Dickens når hun vandrer rundt i gåstolen sin. Hun leser ikke i den, men må bare ha den der.

Østbyes kontor er laget av litteratur. Den ene langveggen har nå to lag bøker. Mellom veggene er en midtrabatt. Om to timer ringer en journalist fra NRK Kulturnytt for å snakke med han om A-pressens oppkjøp av Edda Medier. Medietilsynet er på saken. På koppen til medieprofessoren står det The murder at the vicarage. Med koppen i hånden, skrider vi inn i salongen, for utspørring og intervju; til et lyst og luftig møterom i femte etasje av Institutt for medier og kommunikasjon i Fosswinkelsgate, Universitetet i Bergen:

MK: Beskriv deg selv som ung leser!

HØ: Jeg leste Hardyguttene, ja, Horten Bibliotek hadde knapt nok den slags. Det måtte den form for litteratur til for å gjøre meg til leser. Jeg var ikke tidlig ute med å lese, selv om jeg er oppvokst i en lærerfamilie. Lesing falt ikke veldig lett for meg. Jeg kan ha hatt en mild form for lese - og skrivevansker, og kan fortsatt ikke fordra å lese høyt.

MK: Og nå er du professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap. Her handler alt om tekst av ulik form, om formidling av budskap. Forklar!

HØ: Det begynte med interessen for samfunnet. Jeg ville lese om politikk og moderne historie. Og fikk Hardyguttene. Men vi hadde store bokhyller hjemme. Mine kamerater var alltid slått av hyllemetrene hjemme hos meg. Moren min leste Jules Vernes Den hemmelighetsfulle øya for meg. Jeg leste ikke hennes Dickens, men hadde sans for hans prosjekt. Jeg leste Agatha Christie og Georges Simenon. Mange av disse bøkene har jeg fortsatt. De er plasserte i en hytte på Tynset, sammen med mer moderne kriminallitteratur, som Stieg Larsson.

MK: Hvor mange bibliotek har du?

HØ: Tre bibliotek, alle med sprengt bokhyllekapasitet. Jeg kjøper alt for mange bøker i tillegg til at jeg får tilsendt en masse bøker fra forlag. De kommer fra kollegaer, eller er bøker jeg har vært konsulent på.

MK: Vi skal snart gå inn i bokhulen din. Men kan du først lage en verbal syntese av dette biblioteket?

HØ: Nei! Men jeg kan si at det er mye sosiologi, sammenliknende politikk, et par hyllemetre sosiolingvistikk, religionssosiologi, medievitenskap.

Teksten fortsetter etter bildet.

Østbys bokhule

 

MK: Kan du trekke ut noen titler?

HØ: James Curran og James Seaton: Power without Responsibility – perspektivrik engelsk mediehistorie, eller Hans Fredrik Dahls Hallo - Hallo! Kringkastingen i Norge 1920-1940. Og Statistisk Årbok.

MK: Hvilken?

HØ: Alle fra begynnelsen av 60-tallet. Jeg har samlet Statistisk Årbok siden jeg var ti år gammel. De finnes i hauger på kontoret mitt. De siste årene har jeg tatt den fra internett.

MK: Hvilke statistikker har du vært særlig opptatt av?

HØ: Alt som sier noe om det norske samfunnet! Jeg har også Hvem Hva Hvor fra tilbake til 1936.

MK: Du var sosiolog, hvordan kom du over i medievitenskapen?

HØ: Jeg nærmet meg mediene gjennom statsvitenskap. Det var delemner der som handlet om mediestruktur. Jeg hadde allerede med meg en interesse for medier fra barndommen, da jeg samlet avishoder (avisnavnene på forsidene, journ. anm) som barn. De klipte jeg ut fra avisene, og samlet i en perm. Jeg var interessert i hvor det kom ut aviser. Da jeg begynte studiene i Bergen hadde jeg et strukturperspektiv. På den tida var det lite norsk medieforskningslitteratur. Selv var jeg statsviter, men skrev en hovedfagsoppgave i sammenliknende politikk om innføringen av fjernsynet i Norge. Jeg ble lektor i sosiologi, og underviste av og til om medier. Slik kom faget mediesosiologi til. Det var det første mediefaget som ble tilbudt i Bergen.

MK: Jeg har hatt din bok på pensum. Jeg tok også mediepsykologi. Men sosiologien fenget meg mest, og særlig de marxistiske teoriene som du presenterte. Jeg mener at du skrev om at media støtter den etablerte orden. Det korresponderte med hva jeg lærte i mediepsykologien, om gestaltpsykologi: Folk vil helst høre det de allerede vet. Derfor er ikke nyhetene så ofte nye, osv. Men du, du resirkulerer din egen bok støtt og stadig. Skriver den om heller enn å skrive en ny bok. Er det en måte å søke trygghet?

HØ: Jeg har skrevet flest bøker sammen med andre. Vi reviderer også sammen. Vi har blitt vante til hverandre, og krangler sjelden i disse rundene. Det er en måte å holde en diskusjon gående over noen år. Jeg har med Ture Schwebs å gjøre hver gang vi skal revidere denne boka (Media i samfunnet, journ.anm.) Den forrige utgaven kunne bli den siste. Vi måtte bestemme oss; skulle den feide ut, eller skulle vi lage en skikkelig revisjon? Vi gikk for en grundig revisjon.

MK: I min utgave handlet det fortsatt om tv-spill.

HØ: I den første utgaven var tekst-tv, satelitter, video nytt. Derfor reviderer vi så ofte. Sett fra et studentperspektiv er det ikke noe som er så gammeldags som de nest siste eksemplene. Skikkelig gamle eksempler blir nesten som mediehistorie. Men hvis studentene får se tre år gamle tall for markedsandeler for ulike TV-kanaler, da mister vi dem. Det er ikke mange biter som står uendret fra første utgave.

MK: Samlet, utgjør disse revisjonene en mediehistorie i seg selv?

HØ: De kan vel leses på den måten.

MK: Hva leser du for å holde deg oppdatert på feltet?

HØ: Jeg blar i bøker for å finne akkurat det kapitlet som jeg har bruk for. Et eksempel var da jeg skulle skrive to sider om sportsjournalistikk, og fant fram til Matti Goksøyrs idrettshistorie. Det ga et bakteppe for norsk avisjournalistikks utvikling. Knut Hellands bøker har også vært nyttige. Ellers går jeg til Universitetsbiblioteket, som er godt oppdatert. Når jeg er i London går jeg til det jeg fortsatt tenker på som Dillon’s University Bookshop i Gower Street, eller til Waterstone’s i Piccadilly, eller Blackwell’s i Charing Cross Road. Senest i dag var jeg inne på Waterstone’s nettsider for å se hva som er nytt.

MK: Du virker interessert i London. Hva leser du om byen?

HØ: En del av min londoninteresse handler om Jack the Ripper. Jeg har lest mye om han. Peter Ackroyd har redigert en bok som tar utgangspunkt i Jack, men ikke handler så mye om mordene som om Øst-London. Det handler om organiseringen av byen. Jeg leser den om igjen for andre gang.

MK: Og det har du tid til, som skal holde deg oppdatert i et felt i så rask utvikling!

HØ: Jeg holder akkurat på med Frank Rossaviks bok om SV, og setter stor pris på hans Førde-biografi.

MK: Det er en grunn til at begge to kom i billigbokutgave veldig kort tid etter utgivelsen av førsteopplaget.

HØ: Jeg sikret meg eksemplarer av hardbackbøkene, og leste dem med en gang de kom ut. Førde-biografien kunne jeg lese her på kontoret, som jobb. Den har veldig mye kringkastinghistorie i seg. SV-boken var i grenseland. Jeg vurderte den andre delen av boka som relevant som jobblesing. (Til slutt, med et smil:) Det har jo alltid vært et bånd mellom partiet og SV-fakultetet.

Østby - sluttbilde

 

Først publisert august 2012
Foto: Mette Karlsvik
Visuell profil: Håvard Legreid