av Mette Karlsvik — sist endret 2013-01-09T10:31:51+02:00
Hva leser forfatter, skuespiller og formidler Adele Lærum Duus når hun ikke turnerer med en av sine forestillinger? Her kan du lese både Adeles og hennes barns boktips.

Familien Duus bor i et solgult rekkehus i Godvik. Et steinkast unna ligger havet. Et langt steinkast; av den typen som snitter havoverflaten åtte - ni ganger før steinen synker til bunnen. Sett utenfra, er Godvik en barnefamilieidyll. Veggene har samme farge som naboens. Innsiden er garantert helt annerledes enn naboens. Stuen er en eneste stor bokhylle, men lekefri sone. Elise (5) og Signe (8) har soverom i overetasjen. Småjentenes soverom er lek manifestert i rom: Lyserosa, sjokkrosa, trange trapper opp til et jomfruloft, en enorm Narnia-kommode full av uante hemmeligheter. Elise og Signe underholder mens vi venter på mamma Adele. Hun hadde nemlig gitt så rause veibeskrivelser at journalisten kom tidlig.

SD= Signe Duus
ALD= Adele Lærum Duus
MK = journalisten

MK: Hva leser du?

SD: Jeg leser Harry Potter. Mamma leser Matilda for meg. Hjemme leser jeg Narnia.

MK: Bi litt. Du leser tre bøker samtidig, og er åtte år?


SD: Fire bøker. Når jeg er på biblioteket, låner jeg tusen bøker på en gang.

MK: Finner du bøker i hyllene, eller vet du på forhånd hva du skal låne?

SD: Jeg vet det fra før. På veien til biblioteket sier jeg navnet til forfatteren og tittelen på boka til meg selv, om og om igjen. Etter at jeg har sagt det til bibliotekaren glemmer jeg det.

MK: Så du kan ikke fortelle til meg nå hvilke bøker du har lest?

SD: Nei.

MK: Jeg synes Harry Potter er skummel.

SD: Skummel er spennende.

MK: Hva er det skumleste du har lest?


SD: Historien om Dronning Elisabeth. De hogger av henne hodet.

MK: Fikk du lov til å lese den boken, eller gjorde du det likevel?

SD: Jeg fikk lov. Det er ikke beskrevet så veldig. De skriver bare at de hogger av henne hodet. Det er ikke noe om blod og sånn. 

Teksten fortsetter under bildet

Adele bokhylle

Det er mange måter å få leselyst på. For mammaen til Signe, Adele, var det pirrende å lese bøker i skjul om kvelden etter at lyset skulle være slokket; å gjemme seg under dyna med en hemmelig bok, en hemmelig verden, en verden som var så for henne selv at den ikke engang var lov. Storebrødrene til Adele lærte henne å lese da hun var fem. Fra da av leste hun bøker selv, og gjerne under dyna, med lommelykt, helt til hun hørte mammas bestemte skritt fra etasjen under. Da ble lommelyset slukket over den fantastiske og ulovlige verdenen mellom bokpermene. Adele Lærum Duus er skuespiller, dukkespiller, dukkemaker, litteraturviter, dramaturg, bokanmelder og dramaentusiast som også elsker fortellingen rundt leirbålet, og den fortelleren som tar henne på fanget, som tar seg tid, og som bruker masse ord og ornamenterte vendinger for å få historien formidlet. Drømmefanget hennes er H. C. Andersens. Da Adele begynte på barneskolen, og hadde et forsprang på de andre i klassen, stakk klasseforstander Åsta til henne bøker; Kiellands barnebøker, Wergeland, Bjørnsons "En glad gut"; relativt tilgjengelig litteratur fra de store mestrene. Disse episke storverkene var et relativt veslevoksent lesevalg for barne-Adele. Som voksen jobber hun med scenisk tekst. Jeg vil gjerne vite mer om overgangen fra barneskolelesingen, til yrket som Adele har i dag.

Muriel Barbery (2008):
Pinnsvinets eleganse


Patrick Süskind (1986):
Parfymen


Astrid Lindgren:
Brødrene Løvehjerte

Marisha Pessl (2007): Utvalgte emner i katastrofefysikk

Endre Lund Eriksen (2007): Alvin Pang


MK: Hva liker du med teaterfortellingen?


ALD: Effektiviteten. Et scenebilde kan være nok til å fortelle et helt kapittel. Jeg er fascinert av hvordan alle elementene i en scenisk framstilling forteller samtidig: aktørenes spill, scenografien, rekvisittene, musikken, og rommet som skapes der og da sammen med publikum. Teateret blir til i et ”her og nå”, og er aldri helt det samme fra gang til gang.

MK: Hva har man i bøkene som man ikke får fra scenen?


ALD: Bladvending! I boken kan man avslutte kapitlet, vende over siden og være på en annen plass.

MK: Kan du nevne bøker som du har likt, og adoptert, med hell, for scenen?


ALD: Sov søtt, herr Spiss (fagbildebok med tekst av Erna Osland og illustrasjoner av Inger Lise Belsvik, journ. anm.). Boken har to deler, en fortellingsdel og en fagdel, fortellingsdelen er skrevet på rim. Jeg ville gjøre det til en levende forestilling. Hvordan unngår man at rim blir en opplesning? Løsningen min var å innføre en forskerkarakter, Professor Thue, som liker å dikte og rime. Hun møter spissmusen herr Spiss i skogen. Thue legger seg for å sove. Hun blir hele tiden vekket av spissmusen som er på konstant matleting. De blir etter hvert venner. Thue noterer fakta. Dermed har man dramatisert en fagbildebok om søvn.

MK: Hvordan gikk det med forestillingen?

ALD: Den er allerede blitt spilt over 100 ganger og er blitt svært godt mottatt. Barna fryder seg over den lille musedukken som løper over fanget deres, de er fascinert over hvor ulikt dyr sover, og de deler villig vekk sine egne søvnhistorier med meg etter forestilling. 

MK: Sverige er et av de landene som lenge har tatt barn på alvor som publikum og lesere. Pensum for dramatikerutdanningen til Norsk Barnebokinstitutt henter mye sakprosa om tema fra Sverige, som Yngve Julin, Erik Rynell. Men også gode barneteaterstykker som Janne Langaas'
Kom tilbake.

ALD: Kultur for barn er fortsatt et stebarn her i Norge. Den blir ikke blir tatt helt på alvor. Barnelitteratur blir sett på som øvelitteratur. Men også i Norge har det skjedd en utvikling, som gjør at jeg blir optimistisk. Norsk barnebokillustrasjon, for eksempel, har et så høyt nivå at det er synd hvis man ikke skal ta opp tråden, ta det på alvor. Man må også bestemme seg for at barnebokkritikk skal være reell og ikke salgsfremmende.

MK: Du har skrevet entusiastiske barnebokanmeldelser av Svein Nyhus' bøker, som Opp og ut, og gjorde hovedfagsoppgaven din om Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe, som du også skriver sympatisk om. Barnebøkene er også de som dere har nærmest dere i stua. De er bare en armlengdes avstand fra stuebordet. Hvor har du gjort av voksenbøkene?

 

Teksten fortsetter under bildet

Adele

ALD: Her oppe ved taket står en rekke tyngre sakprosa, biografier, og her er romaner. Parfymen (Patrick Süskind, journ. anm) er en bok jeg vil trekke fram. Den gjorde meg helt svett, og fikk meg til å sitte og gape. Beskrivelsene av Paris var veldig sanselige. Samtidig slår historieinteressen min inn. Det interesserer meg som er i formidlingsbransjen å se hvordan forfatteren kunne dra leseren sin helt inn i rommet sitt.

MK: Hvordan syntes du
Parfymen fungerte som film?

ALD: Jeg kan skjønne at det er lett å ville lage film av en sånn bok. Men jeg synes også at det er umulig å fange alt dette i en film.

MK: For meg har boken to drivkrefter: Den psykologiske og det som har å gjøre med sanseligheten, og det ytre dramaet. Begge sterke.


ALD: Bokens styrke, foran teateret, er at man kan beskrive et drama på det psykologiske planet. Men jeg er også glad i romaner som er satt i en spesiell tid og en plass, gjerne i et annet land. Mengele zoo (Gert Nygårdshaug, journ. anm) lærte meg noe om hvordan det er å leve i et korrupt og brutalt militærregime – hva det gjør med mennesker. Da vi reiste til Paris leste jeg Pinnsvinets eleganse (av Muriel Barbery, journ. anm). Den beskriver kompliserte ting på en enkel måte. Jeg liker enkelt språk. Jeg liker også Drømmehjerte av Cecilia Samartin. Det var en fin leseropplevelse og jeg lærte mye om Cubas historie.

MK: Som moten er for tiden, blander du «høy» og «lav». I bokyllen din står Dan Brown ved siden av Karen Blixen og Tom Egeland.

ALD: Blixen er en bok som står der fordi jeg fikk den av min mor. Den betydde mye for henne. Jeg har lest den, men Blixen har ikke fått bety så mye for meg. Men Egeland, er han kitch?

MK: Ikke i det hele tatt! Egeland har et enkelt, klart og godt språk, synes du ikke?

ALD: Ja, jeg likte denne kjempegodt. (Fedrenes løgner, journ. anm). Jeg var særlig betatt av tematikken: hvor stor avstanden kan være mellom den glorifiserte myten og den harde realiteten om forfedrene våre. Selv om boka heter Fedrenes løgner, synes jeg det handler like mye om hvordan vi som barn har et sterkt behov for at forfedrene våre skal være helter, og danner vårt eget bilde av dem deretter. 

MK: Og der er
Sa mor av Hal Sirowitz. Jeg synes at den har en fin spenning av det nøkterne og overskridende. Hva synes du?

ALD: Den er kjempegøy. Jeg har den her fordi jeg ofte bruker den. Som en del av jobben min leser jeg noen ganger lyrikk. Dette er en av bøkene som jeg ofte leser fra. I denne hyllen har jeg bøker som jeg liker å ta fram og holde i. Bøkene av min far (Ole Didrik Lærum, tidligere rektor ved UiB, forf. anm), Gamledoktoren fortellerKven er friskast? og Kjære pasient.

MK: En annen tittel her er
I ulveskinnspels – legens historie i tre slektsledd. Hva slags bok er det?

 ALD: Den boken er også skrevet av min far og handler om min farfar, oldefar og tippoldefar som alle var leger. Faren min er veldig opptatt av lokalhistorie og vossakultur. De samme historiene fikk jeg høre fra min farfar da jeg var liten, og det ble til min egen forfatterdebut: Bildeboka Oldefars ulveskinnspels som kom ut i juni 2012.

MK: Din far virker som en multikunstner. Men i denne bokhyllen er det ikke bare bøker av din familie. Her er også Gunhild Øyehaug.

ALD: Den boken «hører ikke til her». Men jeg hadde vel lest Øyehaug, og orket ikke å finne fram trappen. Jeg rekker jo ikke opp til hyllene under taket. Det er derfor "mine" bøker står her, på min høyde.

MK: Det skjer kanskje ikke like mye på det ytre planet i den boken, som det gjør i de historiene som faren din har fortalt. Men der har vi vel et eksempel på at det skjer veldig mye spennende på det indre planet?


ALD: Og så er den friskt skrevet. Humor er kjempeviktig, et veldig godt grep. Alt som kan vekke et ønske hos leseren om å være med videre, det ønsker jeg velkommen.

MK: Hvilke bøker returnerer du til og leser igjen?


ALD: Brødrene Løvehjerte av Lindgren.

MK: Har du lest den igjen etter 22/7?

ALD: Nei, det har jeg ikke. Men da ville jeg nok ha fått ytterligere et nytt perspektiv å lese den fra. Brødrene Løvehjerte har dette universelle over seg, temamessig. Fortellernivået er også så godt. Den gir meg leirbålfølelsen. Og derfra går det bare videre og videre.

Adele plakat
Først publisert september 2012
Foto: Mette Karlsvik
Visuell profil: Håvard Legreid