Anne Franks dagbok. Grafisk roman

Det er mange år siden jeg leste Anne Franks dagbok. Jeg husker handlingen i grove trekk. Jeg minnes også mye av stemningen og hvor godt jeg likte å lese Anne Franks innerste betroelser til dagboken sin. Jeg husker til og med at hun hadde et så personlig forhold til boken at hun kalte den “Kitty”. Men jeg hadde glemt hvilken utrolig personlighet Anne Frank er. Hun er smart, moden og moderne, og ikke minst morsom. Hun er også en god observatør. Hennes sarkastiske karakteristikker av folk hun møter og de hun bor med er fornøyelig lesning. Jeg ser klart for meg både situasjonene og typene hun beskriver. Samtidig som skildringene kan være skarpe, skinner det alltid gjennom en varm medfølelse for personene hun skriver om. Aller strengest er hun  mot seg selv.

I denne grafiske roman-versjonen av Anne Franks dagbok er alle tekstutdrag tatt direkte fra Anne Franks opprinnelige dagbok. En god del tekst er utelatt, men på den annen side får man mye fortalt gjennom de fantastisk flotte illustrasjonene. Det er for eksempel en detaljert skisse over de skjulte rommene hvor Anne Frank og de andre levde i skjul, som effektivt gir leseren god oversikt. Illustrasjonene gjør at jeg som leser kjenner på frustrasjonen og den klaustrofobiske følelsen det må ha vært å leve så tett på hverandre. Om dagen måtte de være fullstendig lydløse, slik at ingen oppdaget at det var flere i huset enn de som drev kontor i første etasje.

Mange har påpekt Anne Franks grad av selvbevissthet som helt unik. Når man tenker på at hun skrev dagboka fra hun var 13 til 15 år, er det ikke mindre imponerende å lese hennes refleksjoner og selvransakelser: «Jeg vet nøyaktig hvordan jeg gjerne vil være, og slik er jeg også … innvendig, men dessverre bare for meg selv», skriver hun på slutten av dagboken. Aller sårest er det å lese om alle drømmene, lengslene og engstelsene Anne Frank hadde for livet etter krigen. Noe det aldri ble noe av.