Noen bare MÅ klage!

Hun er ikke pen, ikke snill, oversett av familien, kjeder seg dønn i hjel på skolen, får stadig inndratt ukepengene fordi hun er gretten, sur og irriterende og har det med å si de gale tingene høyt.

Det er egentlig helt idiotisk å skrive dagbok med hengelås og med "MI PRIVATE DAGBOK" skrevet med store bokstaver på utsida, tenker Aurora. Det er som om boka roper at noen skal smuglese den. Lille perfekte ryggslikkersøster for eksempel. Likevel, 1. oktober setter Aurora i gang. I begynnelsen har hun ikke så mye å melde:

6.oktober
Eg lurer på kva dei galningane som skriv kvar dag har å fortelje. Skulle tru dei ikkje hadde nokon ting å bruke kveldane sine på.

7. oktober
I dag: Ingen ting

8. oktober
I går: Ingen ting. I dag: Ingen ting. I morgon: Ingen ting som eg veit om. Av og til skulle eg ønskje eg var ei nakenrotte. Samanlikna med mitt liv er livet til naken-rotta ein heidundrane karusell.

9. oktober 
Problemet med dagbok er å ha noko å skrive om. Dei burde eigentleg åtvare nybegynnarar: Det skal godt gjerast å lage ei spennande dagbok av eit ikkje-liv. Eg har nemleg debutert som forfattar av ei ikkje-dagbok. Men det rare er likevel at det å skrive gjer godt. Eg må berre ikkje misbruke det. Ein veit korleis det går. Først berre prøver du, så blir du hekta, og etterpå er det eit helvete å komme ut av det. Nei takk. Eg stoppar her. Det hjelper ikkje å trygle. Det var alt for i dag.

Til alt hell blir Aurora hekta, og det blir leseren også! Aurora skriv morsomt, som regel med en god porsjon snert og ironi.  Bok nummer to er det også blitt. Det er bare å glede seg, hun er fremdeles like sarkastisk og "Like sint!".