Alminnelig folkeskole eksisterte ikke da Grieg var barn. I likhet med sine søsken fikk han såkalt forberedende undervisning privat før han gikk inn i den videregående skole. Det skjedde da Alexander meldte sin 10-årige sønn inn på Tanks som den gang lå like ovenfor Mariakirken. Skoleveien ble lang nok, fra ytre del av Strandgaten rundt Vågsbotnen og ut i Øvregaten – om man ikke fikk penger til fløtten over fra hopen på Strandsiden til Dræggen. Her gikk Edvard de første par årene før skolen i 1855 flyttet til ny bygning i Kong Oscars gate.
Fra tidlig vår til utpå høsten bodde Grieg-familien på Landås, en gård Gesine Grieg arvet etter pappa Hagerup. Da måtte Edvard traske den lange veien over Haukeland og Kalfaret for å komme til og fra skolen.
Tungt og besværlig. Og bedre ble det ikke av at han mislikte seg på skolen. Ja, Edvard var rett og slett skoleskulker. Tidlig fant han ut at hvis han møtte opp gjennomvåt, måtte læreren sende ham hjem for å bytte klær. I praksis betydde det skolefri resten av dagen.
Det førte til dristige eksperimenter under siklende vannrenner når ikke regnet strømmet som vanlig i strie strømmer. Så ble han knepet da han kom våt på skolen en dag det nesten ikke regnet. Den gangen stiftet han sitt første ettertrykkelige bekjentskap med ”slaginstrumentene”, som han selv kalte det.
Ved Katedralskolen var latinsk pugg innarbeidet gjennom århundrer. Tanks skole var mer liberal med et annerledes undervisningsopplegg. Men fremmedspråkenes gloser og skolens strenge disiplin var ikke livet for lille Edvard. Ensom gikk han med sine drømmer, mobbet av klassekameratene. Ja, også somme lærere holdt ham for narr når de oppdaget at han komponerte og brakte noter med seg på skolen. De hamret inn at det han virkelig hadde bruk for, var å pugge tyske gloser!
Geografilæreren beklaget guttens vannskjebne når han ikke kunne leksen og fikk 4, en svært dårlig karakter. ”Nei, du stakkars Edvard, hvor meget du har å drages med i regnværet, når du skal hjem til Landås: først den tunge oljekappen, så alle bøkene, så et stort firetall og tilslutt alle de tunge Landåsbakkene! Han malte så levende at jeg følte det som jeg hadde en hel verden å slepe på.”
Fra skoletiden på Tanks var det stort sett mørke minner Grieg bar på gjennom livet. Peter Jessen som var Griegs samtidige, forteller begeistret om ”uforglemmelige gymnastikktimer med eksersis, fekting med florett og bajonett”. Gledestrålende beretter han også om årlig avmarsj under skolefanen opp til Årstadvollen for ”militære øvelser”. I skolens historikk bemerkes det lakonisk at dette var fag som måtte tiltale en robust guttenatur. På en følsom elev som Edvard Grieg måtte det virke avskrekkende.
Helt kan vi ikke stole på det dystre skolebildet Grieg maler opp for oss i sine selvbiografiske skisse. Her fremstiller han seg som en notorisk dovenpels og skoleskulker. Motivasjonen har nok ofte manglet hos den som hadde helt andre interesser og drømte seg bort i timene. Men noen sinke var Edvard så langt fra. Hans egen beretning korrigeres av skolens karakterprotokoll. Den forteller om en noe ujevn innsats de første årene, og prestasjonene i 3. klasse var så svake at han måtte gå om igjen. Men så modner han og kommer sterkt tilbake.
Alt i alt holder Edvard seg pent innenfor gjennomsnittet for klassen og mot slutten har han plass som sjette beste av fjorten. I ett fag står han som en klar ener – i musikk. En gang etter en prøve sa læreren, Schediwy, at han ville ikke gi karakterer – men Grieg var best! Det falt som manna fra himmelen på en elev som ofte nok hadde vært utsatt for lærernes sarkastiske bemerkninger. Noen år senere gikk han ut fra Europas mest kjente musikkkonservatorium med toppkarakterer.