Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Reidar Storaas BT 1993 — sist endret 2018-01-05T13:03:01+00:00
Edvard Griegs barndomsgate var Strandgaten mellom Nykirkealmenning og Tollbodalmenning, et livlig strøk med mange forretninger, håndverksbedrifter og boliger. Flere av byens kjente familier hadde hus her. Edvard Grieg ble født i nr. 152, det hadde høy trapp foran. Huset er borte, men på stedet er festet en minneplate som forteller at her lå Edvard Griegs barndomshjem.

Strandgaten var en mangfoldig gate med et helt holbergsk galleri av mennesketyper. Den våkne smågutten hadde betydelig frihet til å reke omkring i byen. I smitt og smau snuste han inn luktene, hørte tonefallet hos stril og bymann, følte stemningen i den kontinentale småbyen som gjennom hundrevis av år hadde tatt opp i seg impulser utenfra. Det han så og hørte, festet seg i hukommelsen. Når Grieg i moden alder sa ”jeg tror sant for dyden at der er både torsk og pale i min musikk”, så er det barnets fornemmelse av byens levende puls han tenker på.

Best likte han seg når det kom liktog, da stilte han seg opp. På auksjoner skjedde det også mye rart som festet seg i et mottakelig sinn. Så fortalte han hjemme om det. Selv mente han at hvis han ikke hadde fått sine barnlige instinkter stimulert på denne måten, kunne fantasien ha gått i baklås eller tatt en annen retning – ”bort fra sin natur”, som han sa.

Når han tenkte tilbake på barndomstiden, da myldret det fram: ”Halvglemte barndomsminner strekker armene mot meg. Skikkelser, lengsler og forhåpninger, i broket virvar”. Han ville ikke fornekte noen inntrykk, men ha med alle. ”Ti alle disse barneårenes små anerkjennelser og lykkefølelser har gjort sin gjerning, idet de har ytet sitt bidrag til personlighetens utvikling”.

Eksplosjonsulykken 20. april 1944 utslettet Edvard Griegs barndomshjem og la hele området i ruiner. Gjenreisningen tok ikke det minste hensyn til den gamle bebyggelsen på Nordnes. Byggelinjen er forskjøvet og gatenumrene omstokket. Svære betongkolosser har brutalt endret strøkets karakter. Ut fra situasjonen i dag er det uråd å tenke seg hvordan her så ut med toetasjes hus av varierende form, stil og størrelse.

Rastløs virksomhet preget den lange og merkelige gaten fra morgen til kveld. Det myldret av folk – bergensere og striler med bører på rygg og aksel. Sjømenn av mange nasjonaliteter blandet seg med travle bymennesker. Handvogner og hestekjerrer buldret mot brosteinen. Løpergutter svirret mellom handelsboder og verksteder. Fine forretninger med moteklær og assorterte handelsboder la beslag på første etasje i en rekke eiendommer. Og i nesten hver kjellerhals bød man fram billige dagligvarer: smør, ost og flesk, bøtter, spann, tresko og hestesko. Til utstillingsvindu brukte de fortauet, nesten ikke fremkommelig for gående.

I denne særdeles livlige gaten ble Edvard Grieg født 15. juni 1843. Samme dag fikk han hjemmedåp. Noen uker senere helte prost Flottmann vann over guttens hode i Nykirken der han i tidens fylde også ble konfirmert, for øvrig i 1860 – to år etter at han hadde begynt studiene i Leipzig.

Alt i femårsalderen fant han fram til sære harmonier på pianoet. Seks var han da moren begynte å gi gutten regulær undervisning. Hun forlangte øving og disiplin. Spilleleksene skulle læres. Unnasluntring ble ikke tålt.

Hvor mye lekte han med andre? Hadde han i det hele tatt bruk for kamerater, han som holdt seg med egen drømmefabrikk? Verken i den selvbiografiske skissen eller i brevene røper Grieg noen virkelig venn i barndomsårene. Var han så spesiell som barn at han ikke brydde seg om andre jevnaldrende enn broren John?

Det manglet i hvert fall ikke på kamerater hvis han ville være med på ”pikkeleisten” i smauene eller bakkeskråningene opp mot Fredriksberg. Strandgaten mellom Nykirkealmenning og Tollbodalmenning var en barnerik gate der det bodde minst 30 jenter og gutter noenlunde jevnaldrende med Edvard Grieg. Lokalhistorikeren Jan Giese har kartlagt strøkets beboere. Ut fra dette kan vi danne oss et bilde av det bymiljø komponisten vokste opp i.

I den delen av langgaten som lå mellom almenningene, den vi kan kalle Edvard Griegs gate, holdt mange håndverksbedrifter til huse. To bakerier, ølbryggeri, en grovsmie, optikus, skredder, seilmaker, skomaker og blikkenslager var i virksomhet. Smeden holdt til i Griegs aller nærmeste nabolag og sleggens hamring mot ambolten var en kjent sang for Griegs ører lenge før han opplevde situasjonen i Wagners Rheingold i Bayreuth.

Spredt mellom håndverkere og småindustri bodde flere av Bergens mest kjente menn, Michael Krohn og generalkonsul Prahl. Eller de het Schreuder, Døscher, Sjøgren, Silchenstedt, Lambach, Jordan, Bartz, Frisch – innvandrernavn alle sammen, akkurat som Grieg fra Skottland var det. Nykirkens prest og klokker bodde i gaten, flere enkefruer og rentenist Rogge, ”Sølv-Roggen” som han het på folkemunne.

Sjøkapteinene utgjorde den største yrkesgruppen. Noen av dem ble nevnt med ærefrykt, som den vågelige Jacob Christensen – kalt ”Havets hersker”. En av virksomhetene den ustanselig aktive gründeren Michael Krohn satte i gang, Det Bergenske Dampskibsselskab, hadde kontor i gaten i Griegs oppvekst. Og Krohn selv bodde der.

Kjøpmann Alexander Grieg satt med en ganske stor eiendom i 2. rode nr. 37, senere Strandgaten 152. Det var et tømret og hvitmalt våningshus i to etasjer med kvist. 15 fag vinduer gav rikelig lys til de sju rommene, alle utstyrt med kakkelovn. Bakbygningen inneholdt hvelvet kjeller og ildhus. En standsmessig bolig for en kjøpmann som også var britisk visekonsul. Firmaet hadde sine pakkboder på den andre siden av Strandgaten ned mot Vågen.

Alexander Grieg, en rund og jovial herre, hadde overtatt et velrenommert firma etter sin far. I 2. etasje regjerte Gesine Grieg, stiftsamtmann Edvard Hagerups datter, en energisk kvinne med praktisk grep på tingene. Streng og innesluttet, dessuten svært musikkyndig. I unge år studerte hun sang og klaverspill i Hamburg. En gang imellom opptrådte hun i Musikselskabet ”Harmonien” og ble ansett for å være byens beste spillelærerinne. Edvards far var også musikkinteressert, men det er bare morens innflytelse Edvard Grieg nevner i sine tilbakeblikk på barndommen. ”Hadde jeg ikke, foruten den musikalske evne, fra mor også arvet en ubetvingelig energi, var jeg visst aldri på noe punkt nådd frem fra drøm til dåd”.

Nesten rett over Griegs barndomshjem bodde Friedrich Wilhelm Vogel, organist i Nykirken gjennom 40 år fra 1852. Den unge Grieg må ha hørt ham spille mange ganger. Vogel opprettet organistskole, den gang landets eneste musikkskole med statsstøtte. Komponerte gjorde han også. Grieg har likevel ikke knyttet seg til Vogel. Den fagmusikeren han fikk best kontakt med var tsjekkeren Schediwy, sanglærer på Tanks. Schediwy forsto Griegs uvanlige musikalske begavelse. I alle år fulgte han elevens karriere med stor interesse.

I talen på sin 60-årsdag flettet Grieg en vakker minnekrans omkring fødebyen. Der erklærte han at ”hele det bergenske miljø som omgir meg, har vært mitt stoff. Bergensk natur, bergensk folkeliv, bergensk dåd og foretaksomhet av enhver art har inspirert meg. Jeg skylder på alle kanter Bergen og bergenserne den dypeste takknemlighet, men ikke dem alene. Jeg må utvide min takk til det hele land, ja til hele samtiden”.

Bergenserne har æret og hedret Grieg. De gjorde det mens han levde, og de gjør det ikke mindre i dag. Hjemmet på Troldhaugen er blitt museum. Minnesmerker er reist. Byens store konserthall bærer Griegs navn. En gate og en sentral plass i byen er oppkalt. Og musikkonservatoriet han fulgte fra etableringen i 1905, heter nå Griegakademiet.