Men før det dukket opp en ledig stilling, befant den rastløse Grieg seg på hjemvei. Det var jo i Norge han hørte hjemme, i Norge ville han arbeide. Den fremste oppgaven måtte være å etablere et fast orkester i Kristiania. Modig tok han fatt på å bygge opp et filharmonisk orkester.
Økonomisk ga det ingen gevinst å drive orkester i en liten og fattig hovedstad. Pianoundervisning var det som reddet situasjonen for Grieg. Opptil sju timer pr. dag med elever kunne det bli, i tillegg til orkesterprøver. ”Et trelleliv”, klaget han. Komponering ble det liten tid til. Alt endte i misnøye og mismot. Nå måtte Grieg komme seg bort ”for å overleve”.
Hvordan skaffe seg et reisestipend? Offentlige stipend fikk man ikke uten videre. Han trengte støtte. Den berømte ungarske pianisten og komponisten Franz Liszt hadde glupende appetitt på ny musikk og elsket å oppdage talenter. Nå fikk han se Griegs første fiolinsonate og skrev en varm anbefaling. Han håpet at nordmannen ville få den oppmuntring og suksess han fortjente, og inviterte ham til å besøke seg.
Grieg fikk stipendiet. 500 riksdaler. Slik kom han til Roma der han flere ganger traff Liszt. Friskt og levende skildrer Grieg hvordan Liszt møter ham og utålmodig griper en bunke noter som gjesten bringer med og leser musikken – snakker mens han blar: ”Sehr schön” sier han begeistret. Og når det er noe han liker spesielt godt, bryter han ut i et ”bravo!”. Sterkest opptatt er han av partier med tydelig nasjonalt tonefall. Og så sier han: ”Hold frem som De stevner, De har evner til det – og la Dem ikke skremme!” Liszt ble den første av sine store samtidige Grieg møtte. Siden traff han både Brahms og Dvorak, Tsjajkovskij og Saint-Saens. Særlig hjertevarmt ble vennskapet med Peter Tsjajkovskij. I et nyttårsselskap hos fiolinisten Brodsky møtte de hverandre – tre fyrster i kunstens rike: Grieg, Tsjajkovskij og Brahms. De to siste var ikke på bølgelengde, der var spenninger mellom dem. Vi gikk til bords, fortalte fru Brodsky. Nina Grieg ble plassert på hedersplassen mellom Brahms og Tsjajkovskij. Men de hadde bare så vidt satt seg ned da hun sprang opp med et: ”Jeg kan ikke sitte mellom disse to, jeg blir så nervøs”. Grieg reiste seg og sa: ”Men jeg tør!” Så byttet de plass. Og med sine utpregete personlige egenskaper og vinnende vesen greide nordmannen å bygge bro mellom sine to avmålte og dystre kolleger. For Tsjajkovskij fikk Grieg stor sympati. Brahms ble han også godvenner med. Under et opphold i Wien var de flere ganger ute og ”kneipet” sammen, forteller Grieg. Siste gang, i Wien, ble Grieg liggende syk og var så svak at han ikke kunne ta imot besøk. Da kom Brahms tre ganger på døren for å hilse på sin kollega, uten å slippe inn.
I Wien gikk Grieg på visitt til Bruckner, ”en skjelvende olding, men rørende barnlig”. Dvorak ble også et overfladisk bekjentskap. Saint-Saëns traff han flere ganger, han møtte Jules Massenet, Richard Strauss og Max Reger – ”en tørr perpendikkel”. Alle disse og mange andre komponister viste sympati for Grieg og hans kunst. Men det fantes unntak. Debussy rakket ned på Grieg. Det skjedde etter konserter i Paris der den mangfoldige Debussy var aktiv som kritiker. Nå var Grieg-anmeldelsen ikke noe enestående tilfelle. Jevnlig harselerte Debussy over levende og døde kolleger. Både Beethoven, Wagner, Berlioz, Richard Strauss, Cesar Franck og andre fikk unngjelde. Så her var man i godt selskap.