Vennen Frants Beyer var også en iherdig fjellturist. Han dro til Jotunheimen så visst sommeren kom. Bli med! hauket han. Og Grieg lot seg lokke. Griegs hollandske komponistkollega og venn Julius Røntgen slo følge. Han og Grieg parkerte familiene på Lofthus og fra Skjolden i Sogn kjørte de med hest og vogn et godt stykke vei til Turtagrø. Den siste etappen tilbrakte Grieg på hesteryggen. Underveis tok de med seg en hardingfelespiller som spilte slåtter. I fjellet møtte de Beyer, han kom østfra.
Tre lystige karer slapp løs sin yre fjellglede. De besøkte seterjentene, og Beyer overtalte dem til å synge for seg, viser av forskjellig stemningsinnhold skapt i Bøverdalen. Her fikk vennene folketoner de aldri før hadde hørt. Beyer skrev ned mange melodier som Grieg senere harmoniserte for klaver. Jentene sang til all slags arbeid, også når de melket. Beyer fortalte at han iblant la notepapiret på kuryggen og skrev. På den måten fikk han melodiene ”frisch von Kuh”!
På turisthytta på Skogadalsbøen traff fjellfarerne den nittenårige budeia Gjendine Slaalien fra Lom. Hun vogget et lite barn og sang det i søvn med en vakker vise som har navn etter henne. Gjendine var en glad og humørfylt jente, lett for å dra på fliren. Når ”han vesle Grieg” dro fram blyant og papir og skulle ha henne til å synge for seg, greide hun ikke holde seg alvorlig. Hver gang hun begynte å stevje, måtte hun bare gi seg over i fnis og latter, så ustyrtelig komisk syntes hun det var når Grieg kom der med det alvorlige ansiktet sitt. Ikke hjalp det at han stilte seg bakom døren når hun sang. Til slutt gikk det på et vis, og Gjendines bånlåt er en av de vakreste harmoniseringer Grieg noen gang laget.
Nei, Grieg hadde ikke riktig tak på dette å skrive ned folkemusikk fra de som sang og spilte. Bedre at Beyer og Halvorsen gjorde den jobben. Så kunne Grieg konsentrere seg om å utnytte melodistoffet og gjøre det tilgjengelig i sin kompositoriske form. ”Aften på høyfjellet” er et minne fra en av disse fjellturene Beyer og Grieg hadde sammen. De overnattet på Skogadalsbøen og skulle gå over en nut som heter Friken. To budeier viste vei. Det var to lyse, lette og ryggrake jenter, den ene blond – hun het Susanne. Toppen nådd måtte budeiene snu fordi de skulle ned igjen for å melke. Litt på avstand stanset jentene, Susanne tok opp et bukkehorn og milde vemodige toner fylte hele fjellheimen. Grieg og Beyer sto med tårer i øynene. De følte seg bergtatt av dette de hadde opplevd i den store naturen og i et felles nært vennskap.
I senere år måtte Grieg gi avkall på de strabasiøse ekspedisjonene i Jotunheimen, og fjellferdene ble redusert til dagsturer i rimelig avstand fra Hop. Fra Troldhaugen rodde de gjerne inn i Fjøsangerbukten og klatret opp på Løvstakken. Hit bakset Grieg seg til topps så sent som i 1906, den nestsiste sommeren han levde. En gang de kom opp her en fin sommerdag, varme og svette, sa Grieg: Nå skulle det smakt med en kald øl! Et øyeblikk, svarte Beyer lystig og grov fram noen flasker av lyngen. Han hadde vært oppe og gjemt dem kvelden i forveien!