Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Reidar Storaas Bt 1993 — sist endret 2016-09-17T00:10:28+00:00
På Jørundsbruket på Nedre Børve, hundre meter over Sørfjorden, står et gammelt våningshus med tjærebredde og solsvidde kledningsbord holdt på plass av hjemmesmidd spiker. Opp til inngangsdøren fører en steintrapp av fine bruddheller.

De har lagt der like lenge som huset har stått, i halvannet hundre år.

Gamle trehus lever. Også dette. I kalde vinternetter med frost knaker det i sine sammenføyninger. – Då seier me at ”Grieg e’ komen” eller ”No e’ Grieg her”. Dette er et ordtak som folk i huset bruker.

Ja, det var til Børve Edvard Grieg kom på sin første ferd til Hardanger sommeren 1877. Våren var sen dette året og snøsmeltingen i høyfjellet gikk tregt, derfor kunne de ikke reise over fjellet fra Kristiania så tidlig som han ønsket. Det var mulig å ta båt langs kysten til Bergen, men Grieg vegret seg, han likte ikke utenskjærs transport. Ved St. Hanstid steg han i land fra D/S ”Hardangeren”. På bryggen stod Lars Børve og loset sommergjesten til losjiet i det nye våningshuset på garden. Lars på Nedre Børve var en drivende bonde og dessuten nordlandsfarer, han hadde sett litt av verden og kunne prate med fremmedfolk. Grieg ble godt mottatt og kjente seg velkommen mellom de ”vakre og opplyste” bøndene. De hadde knapt hørt noe av musikken hans, men den som leste Bergensposten eller Verdens Gang, kjente navnet. Illustrert Tidende hadde jamvel vist et xylografisk dobbelportrett av Edvard og Nina.

Eit par hundre meter ovenfor garden, ved veien til Øvre Børve, stod skolehuset, ubrukt sommerstid. Det vesle lærerrommet fikk Grieg leie. Her slo han seg til med sine noteark, blyanter og penner. I de trøstesløse ”trelleårene” i hovedstaden hadde den kompositoriske åren tørket inn. I nye omgivelser kommer gnisten tilbake. Grieg snakket senere om de ”gullkorn” han fant den første tiden i Hardanger. Mellom disse gullkornene er Langs ei å til Vinjes tekst, det aller første, og tar i ferd med store saker – en strykekvartett og et verk for mannskor. Blanke dager med høy himmel overvelder toneskalden: ”Her er mer enn deilig”, ja ”nesten paradisisk.”

Nina gikk mye alene og trivdes dårlig. Samlivet befant seg i krise. At det ikke alltid kunne være lett på Børve, forstår en ved å gløtte inn i arkværelset til de to. Rommet måler på godt seks kvadratmeter gir knapt nok plass for to senger med et lite bord under vinduet. Og her var trekkfullt. Siste del av sommeren flyttet de til hovedtunet der de fikk leie en stue med større plass og måltider servert. Gjestene skulle ha av den beste mat man kunne skaffe, det bestemte husbonden. Grieg ville nå helst slå seg til ro på Børve, men ved skolestart 1. oktober måtte han ut av skolehuset. Nå tok han inn på gjestegiveriet til Brita og Hans Utne på Lofthus, seks kilometer lenger ut i fjorden. Der ble de husvarme og det utviklet seg et varmt vennskap mellom vertsfolket og kunstnerparet.

Inntektene av to konserter i Bergen sikret vinteroppholdet og kapital til en arbeidshytte. Den trengte han for å kunne komponere uforstyrret. Her ble strykekvartetten i g-moll ferdig, her fullførte han dei tolv sangene i Album for mandssang, her skrev han Den bergtekne for barytonsolo og orkester. Både kvartetten og Den bergtekne kostet dråper av hans hjerteblod. Det er verker han måtte kjempe fram. Ferdig med disse var han tømt for krefter. Kvartetten i g-moll har en spesiell karakter, den er ”et stykke livshistorie”, som Grieg selv sa.