Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Erling Dahl jr. — sist endret 2016-09-17T00:10:31+00:00
Sensommeren og høsten 1884 tilbrakte Grieg i Hardanger. Han hadde et ”fast” oppdrag. I begynnelsen av desember skulle man i Bergen feire 200-års jubileet for Ludvig Holbergs fødsel. Det skulle avdukes et monument, og det skulle selvfølgelig lages en kantate til anledningen. Den oppgaven var gitt til Nordahl Rolfsen (tekst) og Edvard Grieg (musikk).

Den slags oppgaver var ikke det som gledet Grieg mest, og det gir han da også klart uttrykk for i brev til Beyer i august 1884:

”Jeg kjeder meg ved å skrive mannskor til Holberg-festen. Men lager jeg dårlig musikk, så fisker jeg til gjengjeld god fisk. I går fikk jeg 70 stykker.”

Oppe i arbeidet med kantaten foretar så Grieg dette vidunderlige sidesprang i form av en klaversuite i gammel stil som han kallerFra Holbergs tid, opus 40.

Møtet med og innsikten i Holbergs mangfoldige geni – humor, satire og alvorsfull filosofi, - ja, hele dette barokke renessansemenneske inspirerte Grieg til å komponere en suite som bygger på datidens danseformer. Han valgte den franske suitens form slik vi finner den hos Couperin, Rameau og Bach, og satsenes gamle form fikk i Griegs hender en ny og personlig utforming.

At han selv også fant fornøyelse i dette arbeidet vitner både det at han gjorde suiten ferdig før kantaten (henholdsvis august og oktober 1884), og hans egne kommentarer om arbeidet. Til Röntgen skriver han etter sluttstrek er satt bl.a.:”Rent unntagelsesvis er det egentlig en god øvelse å skjule sin egen personlighet.”

Suiten ble fremført i Logen noen dager etter avdukingen av monumentet, og stykket gjorde umiddelbar suksess.

Men Grieg fnyste da en dansk kritiker skrev at han hadde slått inn på en ny vei.”Det er dog noe guddommelig sludder!” (Brev til Röntgen 15.des. 1884).

Noen måneder senere arrangerte Grieg suiten for strykeorkester, og det er aller helst i denne versjon at den har vunnet verdensry.

 

Opprettet 19.01.07