Begynnelsen til dette spesielle vennskapet var at jusstudenten Frants Beyer – som senere ble likningssjef i hjembyen Bergen – sang i Musikkforeningens kor i Kristiania under Griegs taktstokk. Og privat tok han klaverundervisning. Han kom inn i Griegs liv på et tidspunkt da komponisten hadde mye motgang i sitt arbeid og slet hardt mot kunstnerisk stagnasjon. Ofte gav det seg utslag i mismot.
Samtlige utsagn om Beyer tyder på at han var et usedvanlig generøst, hjertevarmt og sosialt bevisst menneske, ustanselig parat til å tjene andre, ja i blant hjalp han over evne. Grieg gjorde seg avhengig av Beyers rådgivning og assistanse i utallige praktiske og økonomiske saker – og som Griegs sjelesørger ble han den mest hengivne gjennom alle år. Også i musikalske spørsmål fikk Grieg tillit til Beyers vurdering og dømmekraft: ”Du er den eneste, hvis dom jeg stoler på”.
Beyer ble Griegs eneste helt fortrolige livet ut. Da Beyer hadde funnet sitt nes i Nordåsvannet og bygde bolig der, gikk det ikke lenge før Grieg hadde kjøpt naboneset, der han reiste sin Troldhaug-villa. Mellom nesene kunne de hauke, og her var livlig forbindelse.
Grieg holdt ikke ut lenge om gangen på Troldhaugen. Ut måtte han, og ut reiste han. Da var brevene kontaktleddet mellom Edvard og Frants.: ”Jeg giver sjelden mitt vennskap bort. De har det totalt, det er mitt siste ord! Skriv nu snart, og la oss så kaste bort alt unødvendig. Det blir altså fra nu Din hengivne venn Edvard Grieg”.
Slik begynte en brevveksling som betegnes som en av de vakreste og mest dyptloddende vi har på norsk.
I den tette Grieg/Beyerske korrespondansen er der store huller. Vi vet at Frants luket kraftig i brevbunken før han døde i 1918. Hans enke Marie fortsatte å sile bort problematiske utsagn før hun ga ut en samling av Griegs brev til Beyer i 1923. Alt som kunne tyde på personlig konflikt er utelatt.
Beyer utfoldet stort diplomati og gjorde for øvrig alt som sto i hans makt for å gjenopprette det gode forhold når Nina og Edvard ble alvorlig uenige. I 1883 kom det til ekteskapelig krise. Edvard stakk av, og i et halvt år var det uvisst når eller om han i det hele tatt kom tilbake. Grieg var i denne perioden sterk tiltrukket av en norsk malerinne i Paris, Leis Schjelderup. Omsider kom det i stand forsoning med Nina. Gjenforeningen skjedde da de to ekteparene Grieg og Beyer møttes i Tyskland og sammen dro på rekreasjon til Italia. Selv i en så intim situasjon måtte Grieg ha Beyer ved sin side!
En tid før sin død 4.september 1907 satt den syke Grieg og la i ovnen en stor mengde brev fra Beyer. Men ikke alle: hundre av dem er bevart i Bergen Off. Bibliotek. Nina Grieg tilintetgjorde samtlige av Edvards brev til henne. Slik har tallrike brev av sterkt personlig karakter – dokumenter som utvilsomt ville ha utfylt bildet av Grieg i vanskelige livssituasjoner – forsvunnet.