Edvard var spinkel og småvokst, men livlig og skøyeraktig, og lot seg bare nødig disiplinere til skalaøvelser og lekselesing.
Moren, Gesine Grieg, var selv en utmerket pianist, utdannet fra Hamburg, og byens beste spillelærer. Det var mest fra henne Edvard arvet sitt musikalske talent.
Det sydende livet i en travel handels- og sjøfartsby og somrene på vakre Landås må ha vært et eldorado for unger som fikk streife fritt omkring. Edvard Grieg sa selv at inntrykkene fra barneårene kom til å bety mye for ham resten av livet, både som menneske og kunstner.
Gesine Grieg skjønte at gutten måtte ut for å lære, men han var så liten, så ung, at foreldrene nølte med å sende ham av gårde. Det ekstra påtrykket kom fra den inngiftete onkelen, Ole Bull.
16. september 1858 dro Edvard til Leipzig. Studieårene der ble viktige for hans personlige og musikalske utvikling, men en lungesykdom ga hans helse en varig knekk.
Med fine papirer fra Leipzig i lommen, dro han til Danmark, til København der mange av hans musikervenner også holdt til. Der traff han igjen Nina, og giftet seg med henne. Hun hadde en fortryllende sangstemme og et uvanlig vakkert foredrag, og Edvard Grieg anså bestandig henne for å være den beste tolker av hans mange vakre sangkomposisjoner.
I 1868 ble datteren Alexandra født, og samme år ble den store a-mollkonserten ferdig, laget i ungdommelig fryd og glede. Hans internasjonale karriere tok fart etter møtet med Franz Liszt, som uttalte seg meget anerkjennende om hans komposisjoner. En usikker økonomi tæret stadig på inspirasjon og krefter, mye av tiden gikk med til pianoundervisning og orkesterledelse. Først i 1874, da Edvard Grieg ble tildelt statens kunstnerlønn, kunne han gi seg i kast med større oppgaver igjen. I februar året etter var Peer Gynt-musikken ferdig. Det året døde også begge foreldrene, og Edvard sørget dypt.
Tung til sinns bosatte han seg i Hardanger, for at norsk natur og folkemusikk skulle gi ro og inspirasjon. Fra disse årene stammer flere sangverk.
Bylivet lokket igjen, og 1880-82 ble suksessrike, men slitsomme arbeidsår som dirigent for ”Harmonien” i hjembyen. Rastløs og full av utferdstrang dro Edvard Grieg på en omfattende konsertturne i Europa – uten Nina. Etter en vanskelig periode, bestemte Nina og Edvard seg for å få sitt eget hjem, omsider, og våren 1885 sto ”Troldhaugen” ferdig, på idylliske Hop utenfor Bergen. Noe permanent hjem ble det imidlertid aldri, Troldhaugen ble mest en sommerbolig. Resten av året var det konsertturneer i Europa for den etter hvert feterte og berømte kunstneren og hans sangerinne-frue.
De senere årene ble Kristiania det faste tilholdssted om vinteren, for hans dårlige lunger tålte ikke den kalde og regnfulle vestlandsvinteren.
Edvard Grieg var alltid levende opptatt av politiske og etiske spørsmål i samtiden, men han kombinerte alltid sin internasjonale orientering med dypfølt sans for det norske. ”Vestlandet gav meg livet, Livsbegejstringen, Målet – at gjengive det i Toner…” skrev han i sin dagbok sommeren 1906. Og det norske, som alltid har vært med i hans musikk, ga farger til nye klanger i hans senere komposisjoner, og den norske folkemusikken ga lån til nye verker. Selv om helsen stadig ble dårligere, fortsatte konsert-turneene, for selv om de tæret på kreftene, var de også en mektig stimulans.
4. september 1907 døde han, fullstendig utslitt. Hans, og senere Ninas urne er plassert i en grotte på Troldhaugen.