Edvard Grieg blir født i Bergen 15. juni 1843. I den livlige handlegaten Strandgaten, i nr. 152, ser han dagens lys, som den fjerde i en søskenflokk på fem. Slekten på farssiden stammet fra Skottland. Oldefaren innvandret til Norge omkring 1770 fra den lille skotske byen Cairnbulg og slo seg ned som kjøpmann i Bergen. Edvards far, Alexander Grieg, overtok det rike handelshuset og ble også engelsk konsul. Moren, Gesine Judithe, var datter av den innflytelsesrike Edvard Hagerup, stiftamtmann i Bergen og også stortingsmann i flere perioder. Gesines foreldre hadde økonomiske muligheter og vilje til å gi alle sine barn den beste utdannelse. Gesine, som hadde usedvanlige musikalske evner, fikk reise til Hamburg for å studere musikk. Tilbake i Bergen kom hun til å spille en viktig rolle i byens musikkliv, både som sangsolist og som anerkjent pianist. Gesine blir Edvards første pianolærer, dyktig og streng, men også kjærlig. De trygge barneårene i Strandgaten må ha preget Edvards følsomme sinn og gitt inntrykk for livet: Spennende lek i trange, mørke Bergens-smug. Vågen, havnen i byens hjerte, hvor seilskuter fra fremmede land fører med seg pust fra den store verden. Fisketorget, der fiskelukten setter seg i klærne, er møteplass for byens borgere og for de munnrappe ”kjua”-guttene. Selv sier han:”Der er både torsk og pale i min musikk”.
I hjemmet er musikken det viktigste. Gesine arrangerer ukentlige musikkaftener der hun selv opptrer med både Mozart og Weber på repertoaret. Edvards søsken er alle musikalske, og som et ledd i oppdragelsen får Grieg-barna, som barn i andre velstående bergensfamilier, lov til å være med foreldrene på ”Harmonien”s konserter. Edvard er stolt når han får oppleve moren som solist med byens orkester i verker, krevende både musikalsk og teknisk.
Fra 1853 tar livet en ny vending for Edvard. Han blir innskrevet på Tanks skole. Skolen med alle krav og plikter har han lite til overs for og prøver på alle vis å slippe unna. Hjemme har han prøvd seg på små pianokomposisjoner, som nok har gjort lykke der, men på skolen blir ikke slikt tatt alvorlig, og han blir møtt med lærerens nedlatende replikk: ”Jaså, knekten er musikalsk?” Men så kommer sommeren 1858. Ole Bull,”eventyrguden” som Edvard kaller ham, kommer på besøk på landstedet ”Landås”, og Edvard spiller for ham. Den berømte fiolinvirtuosen Ole Bull, hvis bror er Gesines svoger og som er en venn av familien, overbeviser foreldrene om at det nå er på tide å utvikle Edvards spesielle musikalske talent. Edvard skal reise ”til Leipzig og blive kunstner”. 15 år gammel reiser så Edvard til Leipzig for å studere musikk ved konservatoriet der, på den tiden Europas fremste. Han føler seg lite vel med den strenge disiplinen ved konservatoriet, og den konservative undervisningen virker lite inspirerende. Men den usedvanlig musikalske eleven suger inntrykk fra byens musikkmiljø. Han går på alle orkesterprøver i byens staselige konserthus Gewandhaus og lytter til det berømte Gewandhaus-orkesteret. Dette blir viktig for hans personlige utvikling og veier opp for det han mener konservatoriet har unnlatt å gi ham: gode kunnskaper i komposisjonsteknikk. Senere sier han: ”Det var en lykke for mig at jeg fikk høre så meget skjønn musik. Det utviklet min ånd og min musikalske dømmekraft”. Studietiden i Leipzig blir også skjebnesvanger for resten av livet. Våren 1860 får han en alvorlig lungesykdom, så alvorlig at den energiske Gesine reiser den lange veien til Leipzig for å pleie sin sønn og hente ham hjem. Sykdommen utvikler seg imidlertid slik at den ene lungen blir skadet for livet, og helsen får en varig knekk. Mot legenes råd reiser Edvard likevel om høsten tilbake til Leipzig for å fullføre studiene. På tross av hans negative holdning til alt konservatoriet har gitt ham, slutter han i 1862 med usedvanlig gode eksamensresultater. Lærerne beskriver ham som ”-et høyst betydelig musikalsk talent”.
I 1863 er Grieg kommet til København, og i Danmark blir han værende i de neste 3 årene. Her møter han mennesker som blir viktige for hans videre musikalske utvikling: de danske komponistene Hartmann og Gade, som lærer ham å verdsette den ”nordiske” tonens egenart. Det føles godt å puste i frisk luft etter pedanteriene i Leipzig-årene. Gade provoserer ham til å lage en symfoni. Den blir hans eneste, ferdig 1864, men aldri trykt og knapt nok oppført, bare få ganger. Grieg er slett ikke fornøyd med resultatet, som er sterkt preget av Mendelssohn og den tyske skole, som han så inderlig ønsker å fjerne seg fra. I København skjer det epokegjørende; han møter den norske komponisten Rikard Nordraak. Gjennom ham, som brenner for det særegent norske i musikken, finner Grieg sin egen norske identitet og troen på at han vil finne utrykk for den i sin egen musikk. Selv sier han det slik: ”-jeg tror veien til mig selv gikk gjennom Nordraak”. Han komponerer nå ”Humoresker” for piano, som er hans første verk hvor den norske stilen får sitt gjennombrudd. I København møter han igjen sin kusine Nina Hagerup, som han ikke har hatt kontakt med siden barneårene hjemme i Bergen. Nina har en fortryllende sangstemme og et sjeldent foredragstalent. Edvard blir dypt forelsket. Inspirert av den danske eventyrdikteren H.C. Andersens vakre dikt ”Hjertets melodier” komponerer han fem vakre og inderlige sanger til henne, blant dem: ”Jeg elsker dig”. De blir forlovet, men deres familier viser liten begeistring for forbindelsen. Ninas mor, den danskfødte Adeline, er særlig skeptisk. Hun kjenner selv kunstnerlivet, hun som kom til Bergen og ble landets første kvinnelige teaterinstruktør. Kunstnerkarrieren er tung og krevende, og sjansene for å mislykkes er store, mener hun, og uttaler: ”Han er ingen ting, han har ingen ting og han lager musikk ingen vil høre”.
Tross motstand fra familiene, i juni 1867 gifter Edvard og Nina seg i København. Den nærmeste familien blir ikke invitert til bryllupet. Paret flytter nå til Christiania der Grieg har et to års engasjement som dirigent for Det Philharmoniske Selskab. Det blir strevsomme dager med slitende kor- og orkesterprøver og konserter, og for å spe på en trang økonomi blir det mange, mange timer med pianoundervisning i Øvre Vollgade. ”Plagerier” kaller han det. I april 1868 blir datteren Alexandra født, deres eneste barn. Om sommeren reiser den lille familien på besøk til Danmark, og i fryd og intens glede inspireres Grieg, og den geniale pianokonserten i a-moll blir til. Nordens ledende pianist, Edmund Neupert, fremfører den for første gang i København, og den blir en brusende suksess. Komponisten selv er ikke til stede. Han må ivareta sine dirigentforpliktelser i Christiania!
Sommeren 1869 tilbringer Edvard, Nina og lille Alexandra i Bergen på det kjære Landås utenfor byen. Tragedien rammer dem. Alexandra får hjernehinnebetennelse og dør. Tynget av sorg har Grieg likevel kunsten å leve for:”-den har mer enn noe annet denne kvegende magt som bærer ut over all sorg”. Grieg er mye sammen med Ole Bull denne sommeren, og det gir nytt livsmot. Oppmuntrende er det også at Stortinget innvilger et stipendium, som gir økonomisk mulighet til et etterlengtet utenlandsopphold. Edvard og Nina forlater Bergen, og etter et opphold i Christiania og København går turen sydover via Berlin, Leipzig og Wien til reisens mål som er Roma, der de er fremme like før jul. I Roma finner han det han har søkt: ”-ro til å fordype mig i mig selv og i det store omkring mig, daglig påvirkning av en verden av skjønnhet”. Her får Grieg også oppleve et spennende møte, avgjørende for hans karriere. Han blir invitert til møte med den verdensberømte, forgudede pianovirtuosen Frantz Liszt. Han skriver: ”Jeg ble ved en ubegripelig gunst anmodet om å komme til ham, og så spilte han – ja, jeg bryr mig ikke om å høre klaverspill mer”.
Grieg får selv spiller for ham og med ham, og best av alt, Liszt uttaler seg anerkjennende om hans komposisjoner. Grieg ser opp til og beundrer den geniale pianisten, og hans uttalelser blir betydningsfulle for Griegs kunstneriske selvtillit. På en konsert der Griegs andre fiolinsonate i G-dur står på programmet, er Liszt til stede, han reiser seg og applauderer. Litt ironisk skriver Grieg til foreldrene:”Tingen er, at når Liszt klapper, da klapper alle, den ene verre enn den andre”.
Årene frem til 1874 er preget av samarbeid med Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnsons smittende begeistring for ”det norske”, hans sterke personlighet og medrivende vesen appellerer til Grieg. I hans diktning finner han stoff til flere av sine mest kjente komposisjoner, og i en kunstnerisk produktiv periode skaper han: ”Foran Sydens Kloster”, ”Bergliot”, musikken til ”Sigurd Jorsalfar” og ”Landkjenning”, alle til Bjørnsons tekster.
I denne tiden skjer også et annet og lykkelig møte, som på det personlige plan blir det aller viktigste i hans liv: Juss-studenten Frants Beyer fra Bergen studerer i Christiania og ønsker pianoundervisning hos Grieg. Dette møtet ble begynnelsen til et livslangt vennskap, preget av sjelden, dyp samhørighet og av felles frydefull hengivenhet for musikk og natur. Grieg setter vakre ord på sine følelser for vennen: ”For mig vil du til min siste stund stå som noget av det allerædleste og beste jeg traf på min vej”.
Fra 1874 får Grieg statens kunstnerlønn, og fra denne tiden får ekteparet større frihet til å oppholde seg oftere utenfor Christiania. I januar skriver Henrik Ibsen til Grieg og ber han komponere musikk til scenisk fremførelse av ”Peer Gynt”. Ibsen mener at Grieg har både kunstnerisk og menneskelig modenhet for oppgaven. Men Grieg selv”steiler” over å skulle skrive musikk til ”– det mest umusikalske av alle sujetter”. Grieg aksepterer likevel, og tar på seg den enorme, nesten umulige oppgaven. Sommeren 1874 låner han av verftseier Rasmus Rolfsen det lille lysthuset som ligger i hagen til huset hans, Elsesro, i Sandviken ved Bergen, og begynner arbeidet. De første skissene til ”Peer Gynt”-musikken blir til i en begeistringsrus, men interessen daler, og snart koster arbeidet store anstrengelser. Han sier: ”– jeg drar mig ennu omkring med musikken til ”Peer Gynt”, som ikke interesserer mig.” Først i februar oppføres ”Peer Gynt” for første gang i Christiania, med Griegs musikk.
Året 1875 blir et dramatisk vendepunkt i Griegs liv. I løpet av kort tid dør begge foreldrene. Edvard og Nina blir boende i Bergen i Strandgaten 152, barndomshjemmet, som nå er broren Johns og hans store families hjem. I en sorgtung stemning blir ”Ballade for piano” til, hans største pianokomposisjon, et dystert, dramatisk og dypt alvorlig verk. Denne perioden er preget av dyp personlig krise både menneskelig og kunstnerisk. Som ofte i konflikt mellom liv og kunst tennes skapergnisten, og musikken til ”Seks dikt av Henrik Ibsen” blir til. I disse diktene, som i ord gir uttrykk for menneskers tunge skjebne, finner Grieg uttrykk for sin egen personlige sjelekamp.
Grieg er nå blitt en rutinert dirigent, en dyktig pianist, men føler at komponisten er satt til side. Han trenger avstand til opprivende opplevelser, ro til å samle seg og konsentrere sin skapende virksomhet. Året 1877 har han invitasjoner til å slå seg ned hos gode venner både i København og i Leipzig, men bylivet frister ikke. Nå trenger han et friskt, sunt og ekte miljø omkring seg. Det er den vakre og kontrastfylte vestlandsnaturen han lengter til.”Jeg kommer visst til å legge mig opp på en eller annen norsk bondegård”, skriver han til en venn. Ved sankt-hans-tider trekker Edvard og Nina seg tilbake til den ensomme lille gården Børve i Ullensvang i Hardanger. Selv sier han: ”– det måtte gjøres hvis jeg ikke skulle gå under som kunstner”. Her blir de værende over sommeren, men å sette vinteren til oppe i fjellet, det blir for primitivt. Til Hardanger har han tapt sitt hjerte, her vil han være, og fra Børve flytter de to ned til bygden inn til Lofthus, der de tar inn på gjestgiveriet hos Brita og Hans Utne, som blir deres venner for livet. Han ”– vil bade i ensomhed og natur”, skriver han, og i Lofthus får han bygget sin første komponisthytte, som bygdefolket kaller ”Komposten”. Her kommer han nå i gang med sitt spenningsfylte, geniale kammermusikkverk ”Strykekvartett i g-moll” fra ”– et betydningsfullt avsnitt i mit liv, rikt på begivenheter og sjelelige rystelser”. Også ”Den Bergtekne”, bygget på ”stofftunge” norske folkeviser, blir til mellom fjorden og de mørke fjellene i Hardanger.
I Hardanger blir det etter hvert for trangt for ham, og han søker igjen ut til oppgaver som dirigent og som pianist, men som skapende kunstner får han et langt avbrudd.
Våren 1880 er Nina og Edvard tilbake i fødebyen og tar igjen inn i Strandgaten i Johns barnerike hjem. Grieg får i hendene en liten diktsamling skrevet av telemarksdikteren Aasmund Olavson Vinje. Fra barnedagene har Grieg vært glad i det nynorske språket med dets uttrykksfullhet og musikalske klang. Han blir nå sterkt grepet av Vinjes vakre dikt, og som vårsolen tiner isen, løsner Griegs skaperevne. På en bølge av inspirasjon komponerer han i løpet av noen dager ”12 melodier til dikt av A.O. Vinje”. Blant disse finnes de vidunderlig vakre ”Våren” og ”Hjertesår”, som er et av høydepunktene i Griegs romansekunst. Han sier: ”-foruten det rent sjelelige moment ligger også Hardangernaturen skjult i disse sangene”.
Sommeren 1880 søker Grieg den ledige dirigentposten for Musikselskabet Harmoniens orkester, og stillingen beholder han i to år, til april 1882. Grieg blir en krevende dirigent som det står blest om, men han blir også en ualminnelig populær dirigent for hjembyens orkester. Etter to slitsomme, men suksessrike arbeidsår i ”Harmonien” er helsen svekket. Edvard og Nina reiser på kuropphold til det fasjonable og”uanstendig dyre” Karlsbad i Böhmen, der stedets berømte kildevann skal kurere både dårlige mager og de fleste andre plager. Men ikke noe kuropphold om aldri så anerkjent, kan måle seg med helseboten i Hardangers friske luft. Sommeren tilbringer Edvard og Nina igjen i Lofthus, og i ”Komposten” begynner arbeidet med den store cellosonaten, som senere tilegnes Edvards bror John.
Høsten 1882 slår ekteparet Grieg seg igjen til ro i Bergen, og bor til leie i et lite hus på Engen. Herfra har Grieg fri utsikt til ”Det gamle theater”, en utsikt som nok vekker gode minner om hans ungdoms velgjører Ole Bull, som i 1850 startet det første norske teater nettopp i denne bygningen.
De siste årene har Griegs utvikling som kunstner igjen stoppet opp, han har komponert lite, føler seg utilfreds, og forholdet til Nina er stadig blitt mer komplisert, temperamentsfulle og sta som de begge er. I 1883 har forholdet slått så alvorlige sprekker at Grieg reiser hjemmefra. Det er Paris han føler en sterk lengsel mot, for der bor den unge, vakre 26-årige Leis Schjelderup, malerinnen fra Bergen. Med Paris som mål legger han ut på en omfattende og utmattende konsertturné. Han holder konserter i utallige byer både i Nederland og i Tyskland. I Nederland blir han boende for å hvile ut hos den nederlandske komponisten Julius Röntgen, som blir hans beste utenlandske venn. Under hele utenlandsreisen holder vennen Frants Beyer kontakten. Utallige brev veksles dem imellom. Beyers varme klokskap og hans enestående evne til å bygge bro gir resultater. Paris-planene blir oppgitt, de truende skyene over Edvards og Ninas liv trekker bort, og under Italias lyse himmel finner de to tilbake til hverandre. I januar 1884 møtes de fire vennene Edvard, Nina, Marie og Frants, og reiser gledesstrålende sammen på ferie til Roma. Italia-oppholdet har virket som en foryngelseskur for Grieg, og vel tilbake i Lofthus skriver han sin glitrende komposisjon i rokokkostil, ”Fra Holbergs tid”, opprinnelig for piano, senere også instrumentert for strykeorkester.
Grieg er nå blitt 41 år og føler behovet for et fast punkt i tilværelsen: et trygt, godt hjem, og aller helst et hjem i nærheten av vennene Frants og Marie Beyer. De to har allerede bygget sitt paradis, ”Nesset”, som ligger vakkert til ved Nordåsvannet utenfor Bergen. Edvard og Nina kjøper nabotomten, der bare en liten, idyllisk bukt skiller den fra ”Nesset”. Edvard og Ninas hus, som de kaller ”Troldhaugen”, blir bygget så nær at de to familiene kan signalisere til hverandre fra vinduene. Grieg går med liv og lyst inn for sitt nye hjem, på stedet som er”skjønnere enn skjønnest”. I oppløftet stemning skriver han til en venn i Danmark: ”Intet opus har fylt mig med større begeistring enn dette. Jeg måler og tegner den halve dag”. Som arkitekt for villaen velges Griegs fetter, bergensarkitekten Schak Bull. I 1885 i slutten av mars måned, idet naturen lager seg til vår, står huset ferdig, og Edvard og Nina kan flytte inn i sitt etterlengtede hjem, og det muntre venneropet ”tra-a-ho” klinger stadig frem og tilbake over bukten.
Men selv ikke Troldhaugen i vårskrud, med hegg i blomst og svarttrostens jublende vårtoner i luften, kan få Grieg til å falle til ro. Den rastløse kunstnernaturen lengter igjen ut til nye interessante mennesker, til konsertflygelet eller dirigentpodiet med forventningsfulle mennesker i salen. Det kjære Bergen føles igjen som en utpost, kjedsommelig, preget av ”fortvilet slapphed og materialisme”. Allerede i april samme år skriver han til en venn:”Til høsten må jeg finde på noget djevelskab for atter at komme ud”. Men først er det sommer, og vi finner vennene Edvard og Frants i Jotunheimen, på den første av deres tallrike fjellturer. Turer som for begge blir høydepunktene i livet, der de i intens glede over fjellets skjønnhet og ”det opprinnelige” knytter vennskapsbåndene enda sterkere, og som skaffer Grieg ”livskraft både til legeme og sjel”.
Det er høst 1885, helst ville Grieg igjen ha reist til Roma, men økonomien er ikke den beste, Troldhaugen har kostet, og nå må inntekter skaffes. Grieg skulle nok gjerne forsørge Nina og seg selv ved skapende arbeid,”dog”, skriver han til forlegger Max Abraham i Leipzig ”-mennesket kan ikke alltid komponere, i alle fall ikke jeg”. Edvard og Nina drar til København, og etter flere suksessfulle konserter der, drar de til Jylland på sin første langvarige konsertturné, der de besøker mange danske byer, møter et begeistret publikum og – sikrer økonomien. Utpå våren 1886 finner vi Grieg igjen i København i et lite bakværelse hos venner, og i intens lengsel etter vennefellesskap og vår på Troldhaugen, komponerer han sine aller vakreste ”Lyriske stykker for piano”: ”Sommerfugl”, ”I hjemmet”, ”Småfugl” og den fortryllende kjærlighetserklæringen ”Til våren”. Til vennen Frants skriver han: ”-den stille glede over alt som er der oppe, var det som ble til toner”.
Vinter og vår 1887 på Troldhaugen, men om høsten reiser Edvard og Nina til Leipzig, der de blir det sjarmerende midtpunktet for festglade norske og utenlandske kunstnere, og der de opplever store konsertsuksesser. I et nyttårsselskap møter Grieg de berømte komponistene Johannes Brahms og Peter Tsjajkovskij, som begge uttrykker begeistret anerkjennelse for hans musikk, og som begge blir hans venner. Denne tiden blir opptakten til hektisk konsertvirksomhet i årene fremover. Edvard spiller eller dirigerer sine komposisjoner, Nina synger, og sammen feirer de store kunstneriske triumfer. De besøker de fleste store verdensbyene: Stockholm, Wien, Amsterdam, Haag, København, Paris, London. Overalt gjør de stormende suksess, i den engelske hovedstaden er det Grieg-feber, i Paris jubler publikum. Det lille norske kunstnerparets popularitet er enorm, de blir feiret som ingen andre.
Men tross suksess, stadig er konflikten der mellom lengsel etter ro og fordypning i den norske naturen og dragningen mot begivenhetenes sentrum, der det kresne musikkpublikum venter. I sommertiden hjemme i ”Komponisthytten” på Troldhaugen eller i Lofthus, bare der er der stille og uforstyrret nok til å skape. Igjen er det lyrikk diktet ut av norsk naturmystikk som utløser Griegs skaperkraft. Sommeren 1895 skriver han: ”I de siste dager har jeg vært nedsunket i en høyst eiendommelig lyrikk: det er nettopp udkommet bok på landsmål av Arne Garborg, Haugtussa. Det er en helt genial bok”. Tre år senere, høsten 1898, utkommer ”Haugtussa”-sangene der dikt og musikk er føyet sammen til et kunstnerisk fullkomment uttrykk. Selv karakteriserer han dem som ”de beste sangene jeg har skrevet”.
I 1890-årene ferdes han ved sommerstid ofte med venner på fjellvandringer omkring i landet, først og fremst i Jotunheimen, men også nordover til Møre-traktene og til Tøndelag.
På turene får han oppleve folkemusikken i sitt opprinnelige miljø. Begeistret lytter han til hardingfelespill av ”meisterspelemenn “, og ”underskjønne” folkeviser, hadnlåter og kulokker sunget inne i fjellet, slik bare ”budeier og fekarer” kan synge dem. Grieg gjemmer tonene i minnet, men best er folkevisene vennen Frants skriver ned, på stående fot med kuryggen som skriveunderlag. Disse visene blir inspirasjonen til de geniale harmoniseringene for piano av ‘Nitten norske folkeviser”.
Edvard Grieg er igjen hjemme i Bergen, der byens forretningsmenn planlegger en stor fiskeri- og industriutstilling, Og Grieg får den enestående idé å kombinere næringsliv med kultur. Han har selv deltatt i musikkfest i England, og nå foreslår han for utstillingskomitéen å få i stand en stor norsk musikkfest i forbindelse med utstillingen. Ideen blir godt mottatt, men under planleggingen av festen møter Grieg store problemer. Han ønsker å engasjere Concertgebouw-orkesteret fra Amsterdam, et av Europas aller beste orkestre, til festen. Men norske musikere føler seg sterkt provosert: Kan et utenlandsk orkester spille norsk musikk bedre enn et norsk orkester? Ja, mener Grieg, og forklarer sitt synspunkt slik:”jeg forstår ved en musikkfest en fest hvis opgave det er å bringe norske toneværker til den idealest mulig utførelse”. Han møter voldsom kritikk, usaklig og iblant ondskapsfull. Selv hans beste venn Frants Beyer er uenig med ham. Det går så langt at Grieg trekker seg fra musikkfesten. Men da skjer det: Den gamle utstillingskomiteen oppløses, og en ny etableres over natten. Neste dag får Grieg fullmakt til å engasjere orkesteret fra Holland. I Nygårdsparken, der bergenserne ynder å ta sin søndagsspasertur, bygges en konserthall for 2000 tilhørere. 26. juni 1898 åpner ”Musikkfesten i Bergen “, Norges første musikkfestival. Den blir en stor suksess. Festen varer i en uke, og et begeistret publikum fyller den store konserthallen til siste plass, hver eneste kveld. Grieg glemmer motbøren etter hvert, og senere skriver han: ”En lykkelig stjerne lyste over musikkfesten. Den bar spiren i sig selv, fordi saken var stor og god”.
I 1901 mottar Grieg brev fra”meisterspelemannen” Knut Dahle fra Telemark, som ber ham sørge for at de gamle feleslåttene blir bevart for ettertiden. Knut Dahle spiller for fiolinist og komponist Johan Halvorsen, som setter 17 slåtter på notepapiret. Grieg mottar dem med begeistring og vil gjerne bearbeide dem for piano. Han skriver.”Det interesserer mig svært, men det er et helvedes arbeid”. Han føler dyp respekt for materialet og uttaler: ”Hvor let er det ikke å ta duften av dem! Isandhed her gjelder det at have opsparet sine fineste fornemmelser”. Men han lykkes, og i en genial nyskapingsprosess harmoniseres slåttene til pianokomposisjoner. I forordet til førsteutgaven skriver han: ”Hvem der har sans for disse klange vil henføres af deres store originalitet, deres blanding af fin og skjær ynde med djærv kraft og utæmmet vildskap”.
De mange, lange og ofte utmattende reisene og de krevende konsertopptredener har slitt, og i de siste årene er helsen blitt dårligere. Stadig oftere må Grieg søke kurbad, stadig prøver han nye leger og nye medisiner i håp om bedring.”Alle sykdommer på en gang raser som best de kan”, skriver han, og selv tidens dyktigste leger kan ikke råde bot for hans svake, nedslitte helse.
Men livet har også sine lyse sider. 15. juni 1903 feirer Grieg sin 60-års fødselsdag. Hele landet og utland med tar del i den storslåtte festen, som varer i flere dager. I fødebyen blir han feiret med friluftskonsert og med utflukt til Fløyen, Nationaltheatrets orkester kommer mannsterkt fra Kristiania til festkonsert hvor både Johan Halvorsen og Grieg selv dirigerer. På Troldhaugen samles hundrevis av feststemte mennesker i vidunderlig sommervær, og Bjørnson holder spirituell festtale for jubilanten. Blant gavene som strømmer inn finnes også et praktfullt konsertflygel.
Politisk bevisst har Grieg alltid vært, og han tar livlig del i samfunnsdebatten. I avisinnlegg og i taler formulerer han sine radikale meninger i friske ord og vendinger. Oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige er en av de sakene han engasjerer seg sterkest i, og nyttårsaften 1905 skriver han i sin dagbok:”- uden de ungdomsdrømme, som dette år har virkeliggjort, havde min kunst ikke havt sin rette baggrund”.
Mer og mer plaget av sykdom finner han utrolig nok fremdeles krefter til å komponere, og i 1906 skaper han sitt siste storverk, den mektige korkomposisjonen: «Fire salmer” i ”fri bearbeidelse efter Lindemans folkeviser”.
Året er 1907, han planlegger og gjennomfører fremdeles nye konsertturneer. I brev til vennen i Nederland skriver han:”Men så lenge man lever, må det hete: hold hodet høyt, og: fremover, stadig videre, mot intet - eller noe mer”.
Utover våren blir Grieg stadig svakere, og både i København og i Christiania må han legges inn på sykehus. Høsten på Vestlandet er mer enn alminnelig regnfull dette året, og hjemme på Troldhaugen gjør dette sitt til at sykdommen forverrer seg kritisk.
Ennå gir han ikke opp, men forbereder en konsertreise til England sammen med Nina. Men 3. september har sykdommen tatt en så alvorlig vending at hans venn overlege Klaus Hanssen forbyr reisen og legger ham inn på Bergens Sygehus.
Den svake, utmattete kroppen klarer ikke mer; 4. september 1907 er Edvard Griegs liv forbi.
Tilbake er musikken han skapte, et testamente til oss alle.