Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Monica Jangaard — sist endret 2016-11-30T11:09:17+02:00
Etter sitt fire år lange studieopphold ved Musikkonservatoriet i Leipzig, reiste Grieg hjem til Bergen. Allerede etter ett år følte han behov for nye impulser, og København var et naturlig mål denne gangen.

Knapt 20 år gammel kom han våren 1863 til denne "Nordens metropol" der han møtte igjen sin kusine Nina Hagerup og C.F. Emil Hornemann, som han kjente fra Leipzigtiden. I København møtte han også komponisten Niels W. Gade, en sentral figur i det danske komponistmiljøet. Det var på hans oppfordring at Grieg gikk i gang med det som skulle bli hans eneste symfoni.

Første sats gikk lett, Grieg brukte bare to uker på å komponere og instrumentere denne. Resten av arbeidet gikk tyngre. Først ett år etter, i mai 1864 var han ferdig med de tre siste satsene. Disse satsene ble uroppført i Tivoli i København 4. juni samme år, og hele symfonien ble spilt av Musikselskabet "Harmonien"s orkester i Bergen 19. januar 1865.

Til sammen ble verket framført fem ganger, siste gang høsten 1867 i Bergen med "Harmonien".

Men Grieg hadde en god porsjon selvkritikk i forhold til symfonien. Han ønsket ikke å gi det ut i orkesterpartitur, men arrangerte andre og tredje sats for firhendig klaver, og fikk dette utgitt i 1869.

Høsten 1867 hørte Grieg sin komponistkollega Johan Svendsens 1. symfoni for første gang, og skriver til sin danske venn, Gottfred Matthison-Hansen:

"Jeg har idag vært på prøve til Johan Svendsens konsert og hørt hans symfoni. Men der skulle du høre løyer. Den mest sprudlende genialitet, den kjækkeste nasjonale tone og en i sandhet glimrende måte å behandle orkesteret på...Men hva det nu er eller ikke, da jeg hørte symfonien, var det, som jeg gjorde et tak inn i meg selv, alt, alt hadde min fulleste sympati og trengte seg inn i meg med en uimotståelig makt."

(Kristiania 8. oktober 1867)

Selvkritikken tok overhånd, i alle fall trakk Grieg sin egen symfoni fra offentligheten etter dette. I partituret vises dette med hans egen påskrift: "må aldrig oppføres. E.G.", sannsynligvis føyd til i denne perioden.

Verket ble nå liggende i "dvale" i over hundre år, og manuskriptet ble etter Griegs død overlatt Bergen Offentlige Bibliotek som en testamentarisk gave sammen med andre manuskripter, brev og bøker.

 

På slutten av 1970-tallet ble det gjort forgjeves forsøk på å få verket frigitt. I 1980 tok imidlertid en norsk musikkforsker med seg en kopi av partituret til Moskva og til dirigenten Vitalij Katajev. Han ble straks begeistret og fikk symfonien framført med Moskva Radios Symfoniorkester. Men dette skjedde uten at offisiell tillatelse var innhentet fra Norge, og satte fart i arbeidet hjemme. Partituret måtte nå frigis raskt, og verket ble etter kort tid innspilt på plate med "Harmonien" i Bergen.

Det samme orkesteret som hadde stått for den siste oppførelsen i 1867 fikk også i oppgave å nyoppføre verket. Dette skjedde ved Festspillene i Bergen i 1981 med Karsten Andersen som dirigent. Konserten var en stor begivenhet, og ble kringkastet over hele Europa.

Symfonien har en tradisjonell oppbygning med fire satser, og følger på det ytre plan Beethovens 5. symfoni og "gjennom kamp til seier"-mottoet der. Dette viser seg i toneartsgangen som er den samme i begge symfonier: c-moll i første sats, deretter via Ass-dur og c-moll til C-dur i siste sats.

Vi finner ikke så stor påvirkning fra folkemusikken her slik som i verkene fra tiden etter 1865. Tredje sats inneholder likevel trekk som kan minne om en norsk folketone, med spenstige rytmer som gir et løssluppent dansepreg.

Symfonien og a-mollkonserten er begge komposisjoner fra Griegs unge år. I tiden som fulgte skapte han verk der forankringen i norske folketoner og slåtter kommer enda tydeligere fram. For Grieg var det ingen motsetning mellom det nasjonale og det europeiske. Karakteristisk var hans stadige lengsel ut til et større og mer blomstrende musikkliv i Europa, og hans lengsel tilbake igjen til norske fjell og til sitt kjære Troldhaugen. Grieg var klar over at han som menneske og kunstner var helt avhengig av denne vekselvirkningen.

Som han sier det til den danske musikkritikeren Angul Hammerich 21/11-1889:

"Min mening er, at likesom mennesket er individuelt og sosialt, således er kunstneren

både nasjonal og kosmopolitt..."

 

Opprettet: 15.01.07