På konservatoriet i Leipzig tok en mer velbygd medelev for moro skyld den vesle nordmannen opp på fanget. En smertelig opplevelse for en fullvoksen student å bli behandlet som barn. Men ingenting tyder på at han kjempet med mindreverdighetskomplekser av den grunn.
I 16-årsalderen ble Edvard angrepet av alvorlig lungebetennelse. Den syke lungen falt sammen og gjorde kroppen skakk og skeiv. Skredderen prøvde å bøte på dette ved å legge inn tjukke lag vatt i dressjakkens skuldre, men det lyktes bare delvis å skjule skjevheten.
De som møtte Edvard Grieg, merket seg gnistrende blå øyne og et åpent blikk. Han talte med varm og klangfull barytonrøst. Stemmen var kraftig og bar ut også i store forsamlinger. Talemåten var klar og konsis, språket umiskjennelig bergensk. Det var ingen påtatt originalitet i væremåten. Hans opptreden var naturlig selvsikker.
I livsførsel var han alltid nøktern, en ordensmann fullt og helt, omhyggelig med klesdrakten. Den var borgerlig korrekt, aldri bohemaktig omtrentlig. Punktlig i personlig ferd krevde han det samme av andre. Man skulle være ordholden og presis..
En mengde portretter finnes av Edvard Grieg. Han elsket å bli fotografert og har nok ofte selv ført regien ved oppstillinger. På gruppebilder gjorde han seg best sittende. På den måten ble ikke hans kortvokste skikkelse så påfallende. Noen av landets fremste billedkunstnere har portrettert ham, men den utålmodige mannen likte ikke å sitte modell. Så stakk han av. Både Eilif Petersen og Erik Werenskiold fikk erfare det.
Ungdomsbildene viser en vakker tenåring med lyse lokker og glattbarberte kinn. Senere lot han håret vokse, la seg til hakeskjegg og lot det vokse oppover kinnvangene. Fotografiene understreker inntrykket av besluttsomhet og viljestyrke. Senere strøk han skjegget av haken. Og nå fremstår det Grieg-bildet vi kjenner fra tallrike portretter der han har kraftig bart og et rikt, bølgende hår som ble lysere i leten ettersom årene gikk.
Ingen fotograf greidde å lokke et smil av ham. Vennene kunne le på bilder. Beyer og Røntgen. Grieg holdt seg til skikk og bruk; hos fotografen skulle man være alvorlig. Moro ville det vært om Erik Werenskiold hadde gitt oss en lattermild Grieg, slik han tegnet den overgivent leende Henrik Ibsen. Det litt melankolske uttrykket vi kjenner fra så mange bilder, betyr ikke at Grieg var en mutt herre som aldri kunne trekke på smilebåndet. Humoristen i ham dukket stadig fram. I godlag strødde han om seg med morsomme bemerkninger og han kunne finne på gøyale ting. Det fortelles om en fisketur der tiden gikk uten antydning til liv i dypet. Grieg oppdaget da en liten spjæling av en abbor liggende i båten. Uten at de andre merket det, satte han fisken på kroken og slapp uti. Så lot han som han fikk napp, dro inn som skulle det gjelde en kjempefisk, og gjorde stort nummer av saken.
Brå og oppfarende kunne han være. Temperamentet slo ut i full blomst. Et typisk stemningsmenneske. Det svingte fra det mørkeste mørke til det lyseste lette. I ekstrem grad et mottakelig sinn. Hele livet var han avhengig av å ha inspirerende mennesker og natur omkring seg.