Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Moren er fortellerstemmen i romanen Barnet. Hun og faren, Bo, har to barn sammen. Denne fortellingen begynner når barn nummer to blir født. Skomsvolds bok inneholder en rekke skildringer av forholdet mellom fortelleren og Bo. Kjærligheten har slett ikke vært enkel, men den førte til dette barnet. Begge foreldrene har slitt med psyken og de har hatt vanskelig for å finne roen med hverandre. Det er en historie om et kjærlighetsforhold som er langt fra rosenrødt. Helt fra begynnelsen av forholdet har det stått hindringer i veien for dem:

Jeg håper at du kan se det romantiske i dette. At jeg tok han fra en annen. At han forlot kjæresten sin for meg. Du kan se det ondskapsfulle i det, men det er romantisk også.

Det er en tøff fortelling om det fine og det vanskelige ved det å bli mor og det å være menneske. Det er lite som er klisjéfylt ved måten Skomsvold beskriver opplevelsen av å bli mor på. I romanen er barnet og skrivingen er nært knyttet sammen:

Alle sier at man skal sove når barnet sover, men det er ikke alle som klarer det. Jeg lå i mørket i natt og så på vinduskarmene som dannet et stort kors bak de gjennomsiktige gardinene. Jeg lurte på hva som er vanskeligst, å ikke få sove eller å ikke få skrive. Kroppen ville ikke ligge på madrassen, falle ned i madrassen, kroppen svevde over madrassen, jeg prøvde å få tærne, leggene, lårene, magen til å hvile mot madrassen, men de svevde over, når jeg prøvde å dytte dem ned var det som å dytte en badeball under vann, beina og armene og alt bare spratt opp igjen.

Barnet handler om å skrive og den handler om å få barn. Det er en kort roman med lite ytre handling, men den er godt skrevet. Og mange vil kjenne seg igjen i disse erfaringene, selv uten å ha kjent forfatterskap og fødsel tett på kroppen.