Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.

Dystopiske miljøkollapser

Det er skrevet mange romaner om hvor ille det kan gå med jorden og menneskeheten på grunn av klimaendringer og miljøkatastrofer. Hva har egentlig gått galt i disse bøkene? Kan bøker som the Handmaid’s tale, Uår og Veien gi oss noen konkrete tips om hvordan vi unngår katastrofene?

Romaner med negative fremtidsvisjoner om hvordan samfunn har kollapset kalles dystopier. De kan være thrillere, satire, science fiction eller andre sjangre. I denne teksten tar jeg for meg et beskjedent, subjektivt utvalg på 10 dystopier der miljøet er ødelagt. 

Veien av Cormac McCarthy (2006), Handmaid’s tale/ Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood (1985), Oryx og Crake av Margaret Atwood (2003), Den siste bredd av Nevil Shute (1957), Metro 2033 av Dmitrij Glukhovskij (2002), Silo av Hugh Howey (2011), Fiolinane av Jan Roar Leikvoll (2010), Uår. Aftenlandet (1974) og Uår. Sweetwater (1975) av Knut Faldbakken, Livstyvene (Do androids dream of electric sheep?) av Philip K. Dick (1968), Dystopia I-IV av Terje Torkildsen (2009-2012).

Hvorfor går noen samfunn under? 

I følge Jared Diamond, som står bak en av de mest kjente bøkene om samfunnskollapser (Collapse fra 2005), er nøkkelordet til overlevelse tilpasning. Samfunn kan overleve de utroligste klimaendringer bare de er tilpasningsdyktige. Konservative samfunn kan ha en ulempe. Diamond tar vikingene som slo seg ned på Grønland som eksempel. Kyrene deres overlevde ikke det harde klimaet, men da kyrene døde lærte ikke vikingene av inuittene å bruke havet som matressurs. Diamond mener at det er grunnen til at den sivilisasjonen ganske plutselig gikk under. Hvilke tilpasninger kan vi gjøre i dag for at vår sivilisasjon skal bestå?

Bøkenes katastrofer

Veien av Cormac McCarthy 

Amerikansk, utgitt 2006. 

Miljøet er ødelagt av atomvåpen. Det er ingen samfunnsstruktur lenger. Solen skinner ikke, alt er grått og støvete, og ingen ting kan gro. Det er lite mat, og noen mennesker har blitt kannibaler for å overleve. Hovedpersonene i boken spiser stort sett hermetikk, men de finner stadig mindre mat.

Det var stråling, mest sannsynlig en atombombe eller atomulykke, som skapte alle problemene. Boken foregår ca. 9 år etter katastrofen. Det er mulig at tilværelsen over tid blir bedre, for det er en optimisme på slutten av boken. Men vi vet rett og slett ikke.

Boken er svært uhyggelig, og den skildrer virkelig bra hvor sårbar jorden er, og viktigheten av økosystemene våre sånn at vi kan dyrke mat. Dette er det viktigste poenget i boken. Den gir ikke svar, utover at vi for all del må unngå å skape en slik situasjon.

The handmaid’s tale/Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood 

Kanadisk, utgitt 1985. 

Kjemikalier har ødelagt naturen og menneskers fruktbarhet. Et strengt, teokratisk styre har tatt over. Styresmaktene mener at sprøytemidler og kjemikalier har gjort at fertiliteten har sunket drastisk. De begynner å kontrollere at de «riktige» familiene skal få barn. De starter også økologisk dyrkning i stor skala. Disse tiltakene skal redde sivilisasjonen, både fysisk og moralsk.

I denne boken ser vi hvor grusomme mennesker kan være for å, etter deres mening, berge menneskeheten. Vi ser også hvor raskt samfunnsendringer kan skje. Opphopingen av kjemikalier har nok skjedd over lang tid, men når krisen er et faktum kan svakhetene utnyttes og onde krefter ta over.

Vi blir advart mot å bruke kjemikalier på en uvettig måte, og boken understreker nytten av økologisk jordbruk. Vi må tilpasse oss ved å være føre var på disse tingene.

Oryx og Crake av Margaret Atwood 

Kanadisk. Utgitt 2003. 

Bakgrunnen i denne boken er ganske kjent: Jorden slet på grunn av overbefolkning og ressursene var svært presset. Forurensning var et stort problem. Så går boken over i science fiction: Forskere som drev med genmanipulering ville redde verden ved å spre sterilitet for å begrense befolkningsveksten kraftig. Dette kom ut av kontroll, og konsekvensen var at menneskeheten nesten ble utryddet. På begynnelsen av boken vet vi kun om ett “vanlig” menneske igjen. I tillegg finnes det genmanipulerte mennesker som stort sett lever for seg selv. Forskerne har også genmanipulert dyr i stor skala. Disse har tatt over naturen.

Det virker som at det går bedre med jorden etter hvert. Det er litt mer uvisst om det går greit med menneskeheten. Så er spørsmålet i dette tilfellet er om det er jorden eller menneskeheten vi skal konsentrere oss om å berge.

Boken er et kraftig argument for etisk og forsvarlig bruk av (gen-)teknologi. Forskere så blindt på mulighetene og tok et svært uetisk valg: Å bruke en vaksine til å spre sterilitet til uvitende borgere. Aktuelle tilpasninger i dagens sivilisasjon er å begrense forurensning, og å følge opp forskningsetikk. 

Den siste bredd av Neville Shute 

Britisk/Australsk. Utgitt 1957. 

Under tredje verdenskrig ble det brukt atomvåpen. En stor radioaktiv sky har tatt livet av alt på den nordlige halvkule. Romanen foregår i Australia, der de venter på at skyen skal nå dem, og de skal dø. Det er lite dramatikk. Livet går videre. Dette er en veldig underlig og utypisk dystopi.

Her det også en stor, dramatisk engangshendelse som er kilden til problemet. Tipset den gir oss er “ikke bruk atomvåpen”. Ellers presenteres ingen forebyggende tiltak, men boken virker optimistisk til mennesker og vår natur.

Metro 2033 av Dmitrij Glukhovskij

Russisk. Utgitt 2002. 

I 2013 gjorde en atomkrig at Moskva ble ubeboelig. En liten prosentandel av beboerne i storbyen overlevde, og de ble tvunget til å rømme under bakken og bo i det store metrosystemet. På de ulike metrostasjonene utviklet det seg ulike samfunn, og boken tar oss med på en reise under bakken.

Også her er det en stor katastrofe og ikke gradvis ødeleggelse av miljøet som har skapt problemene. Også i denne boken er lærdommen: Ikke bruk atomvåpen. Ikke skap en slik situasjon.

Silo av Hugh Howey 

Amerikansk. Utgitt 2011. 

Jorden og luften er giftig. Menneskene bor nå i en kjempesilo under bakken, i et svært strukturert samfunn.

Også i denne boken var det atomvåpen som skapte problemene. Samfunnet inne i siloen er tilsynelatende vellykket, men også her møter vi mennesker som utnytter et svakt samfunn eller opptrer uetisk for å “bevare menneskeheten”. Slutten er åpen og forsiktig optimistisk, uten at det gis noen løsning. Er det mulig at jorden på sikt leger seg selv?

Fiolinane av Jan Roar Leikvoll

Norge. Utgitt 2010. 

Vi møter et stort samfunn som bor på en søppelfylling. Solen brenner, og en dødelig sykdom sprer seg. Kanskje er det på grunn av sykdommen at disse menneskene er forvist til søppelfyllingen? Det kommer fly med rasjoner av og til, så vi vet at noen mennesker i denne verdenen har tilgang til mat og fly. Miljøet på søppelfyllingen er fryktelig. Kannibalisme, voldtekt og incest er dagligdags.

Boken gir ingen svar på hva som har ført til menneskene på søppelfyllingen sin situasjon, eller noen løsning på problemet. Men Leikvoll viser oss på den dystreste måten hvor ille ting kan bli etter en kollaps.

Uår. Aftenlandet og Uår. Sweetwater av Knut Faldbakken

Norge. Utgitt 1974 og 1976. 

Menneskeskapte klimaendringer og et overflodssamfunn har ødelagt miljøet. Denne boken er en av de få her hvor miljø er et hovedtema. Faldbakken peker mot overforbruk som en årsak til problemene. Menneskene drukner i søppelet fra sitt eget forbruk, som Michael Wynn skriver i en artikkel om filmatiseringen av bøkene.

Vi følger mennesker som flytter til en søppelfylling. Kanskje disse bøkene var en inspirasjon for Fiolinane? Denne er i alle fall mindre dyster, selv om det for all del skjer mye fælt. Men jeg tror at Faldbakken er mer positiv til menneskeheten, mer håpefull enn Leikvoll. Bøkene er både en psykologisk studie og en advarsel mot levemåten vår.

Det vi kan ta med oss fra denne boken er at det kan gå bra selv om det ser mørkt ut – for mot slutten finnes det flere landsbyer som driver med dyrking og klarer seg fint selv. Det er ikke for sent å snu. Tilpasninger vi kan gjøre for å unngå «Uår» er å stanse det høye forbruket vårt, å produsere mer lokalt, og å klare oss med mindre ting. Dette er tema som er veldig i vinden i dag. Det kan bety at vi er i ferd med å tilpasse oss, over 40 år etter at Faldbakken kom med advarslene.

Livstyvene (Do androids dream of electric sheep?) av Philip K. Dick

Amerikansk. Utgitt 1968. 

Etter atomkrig er naturen ødelagt. Det som var skoger, er ørken. Dyr er sjeldne og verdifulle, og robotdyr er vanlig. Hovedpersonen har en robotsau som han later som om er ekte, fordi ekte dyr er mer status.

Temaet miljø er ganske tilstedeværende i denne boken, fordi naturen og dyr har så høy status i samfunnet. Også i denne boken er “tilpasningen” vi kan gjøre å ikke bruke atomvåpen. Men det går ganske greit med menneskene selv om naturen lider. De tar godt vare på dyrene de har, og gjør det beste ut av situasjonen.

Dystopia I-IV av Terje Torkildsen 

Norge. Utgitt 2009-2012. 

En norsk skoleklasse er på tur til London, men en tsunami og påfølgende flom får samfunnet til å kollapse. Vi følger en liten gruppe fra klassen mens de prøver å komme seg fra Storbritannia til Norge. De går gjennom helt vanlige tenåringsproblemer samtidig som de er på flukt.

Handlingen foregår nært vår egen tid, og er ganske realistisk. Miljøkatastrofen skjer på grunn av vår tids klimaendringer. Serien ber oss se på verden sånn den er i dag. Den svarer ikke på om det er for sent å snu klimaendringene.

Dystopiene og oss

Romanene viser oss at det ikke finnes noen enkle løsninger. Her er en oppsummering av tilpasninger som kan forhindre skrekkscenarioene i bøkene:

  • Vi må for all del forhindre atomulykker og bruk av atomvåpen. Men hva betyr det? Et forbud mot atomvåpen? Alternativ energiproduksjon? 
  • Vi må være ansvarlig, etisk og føre var rundt bioteknologi. Etisk oppfølging av forskning er nok ulikt i ulike land. Kanskje det er verdt å ta en ekstra titt på dette. 
  • Vår levemåte tapper jorden for ressurser og fyller den med avfallsstoffer. Det må vi stoppe. Problemet er at hele grunnlaget for våre samfunn, spesielt i vesten, skader verden. Alt vi lager og gjør tapper ressurser og lager utslipp. Hvordan i all verden kan vi endre det uten å svekke levestandarden vår? 
  • Mindre global og mer lokal-/småskalaproduksjon er lurt. Gjerne med økologiske eller biodynamiske metoder. Men gir slik produksjon nok mat til alle?

 

Interessert i mer?

Om en leser mange dystopier virker det etterhvert ikke så søkt at samfunnet kan kollapse. Heller ikke om en ser på verden i dag. I en populær podcast som heter It Could Happen Here utforsker Robert Evans hvordan kollaps og borgerkrig kan skje i USA i nær fremtid.

Her finner du Michael Wynns tekst om filmen Sweetwater, filmatiseringen av Uår-bøkene.

Jared Diamond har skrevet boken Kollaps, samt flere spennende bøker.

Det finnes også en ypperlig norsk antologi som heter Kollaps: På randen av framtiden fra 2018. Den ser både bakover og fremover i tid. Den har mange kjente bidragsytere innen flere fagfelt, som sosialantropologi, samfunnsforskning, kunsthistorie, psykologi og kulturvitenskap. Den er absolutt verdt å lese.