En plutselig frigjørende tanke

I år fyller vår kanskje mest respekterte kortprosaforfatter 90 år. Da Kjell Askildsen i 1953 fikk utgitt sin første novellesamling, besluttet folkebiblioteket i hjembyen Mandal å ikke låne ut boken. De vurderte innholdet som usedelig. Lokalavisene fordømte utgivelsen, og Askildsens far brant opp sønnens debut. Men i senere tid har Mandal trykket Askildsen til sitt bryst, og ved Bergen Offentlige Bibliotek foreligger det selvfølgelig intet Askildsen-forbud.

En plutselig frigjørende tanke er en slags “best of Askildsen” og samler høydepunkter fra de første fire tiårene av forfatterskapet. De eldste novellene er et ungdomsverk og står dels i samme tradisjon som Johan Borgen. De utforsker begjærets og erotikkens kår i et strengt pietistisk sørlandsmiljø. Allerede her etableres den konsentrerte og minimale stilen som forfatteren er så høyt aktet for. Askildsen er en mester i å dramatisere det usagte og i å skrive frem karakterenes indre liv, gjennom ytre beskrivelser og gjennom likefrem dialog. De er en oppvisning i “show, don’t tell”. Samtidig er fortellingene genuint spennende og viser nesten alltid interessante situasjoner der det fornemmes at noe helt avgjørende eller farlig må inntreffe, som i novellen “Måkungene”:

De rodde noen åretak før de satte opp seilene. Det blåste ganske kraftig, og Paul sa det var risikabelt å feste storseilet. Han satt med skjøtet i hånden mens han forsøkte å holde båten så høyt opp mot vinden at de slapp å baute for å komme ut av sundet. Tauet skar ham i hånden. Noen ganger kom det nokså kraftige vindkast, men det var ikke nødvendig å slakke på skjøtet. Han festet det i båtripen og holdt øye med sjøen for at ikke vindkastene skulle komme uventet.

80-tallsnovellene er mer typisk modernistiske og behandler fremmedfølelse, ufrihet og det absurde, i en underfundig og litt kald stil. Med fascinerende enkle penselstrøk og korte setninger viser Askildsen den tragiske avstanden mellom mennesker i nære forhold. Han fremstiller maktspill mellom partnere, mennesker som er fanget i egne følelser og som synes å være dømt til å motarbeide seg selv. Og av og til går den ellers så beherskede og milde fortelleren ut av sitt gode skinn og gjør tankemessige byks:

Verden er full av ufornuft og forvirring, ufriheten har dype røtter. [...] Når skal det komme en ny slekt som forstår betydningen av likhet, en slekt av gartnere og forstmenn som kan felle de store trærne som skygger for alle de mindre, og som kan fjerne villskuddene fra kunnskapens tre.

Les Askildsen for hans polerte setninger, som har satt avtrykk i så mange av den nordiske samtidslitteraturens forfatterskap, ikke minst storheter som Helle Helle, Naja Marie Aidt og Trude Marstein.