Første kjærlighet, siste olje

En kollega og jeg snakket litt om skriving og litteratur, dette med å skille forfatter fra verk, og min kollega, som er forfatter, sa at fiksjonen er et frirom. Det må vel være et mantra for forfattere tenker jeg, noe som viser seg godt i Ian McEwans debut. Her har vi en novellesamling som til tider er komisk og lattervekkende, men også forbløffende og ubehagelig. Den britiske forfatteren sier selv at tiden rundt hans første utgivelse var herlig befriende og frisinnet, han studerte, forelsket seg, traff nye venner, og eksperimenterte med rus. Men da han skulle ta pennen fatt kom det noe mørkt og vilt over han. Dette mørke kommer frem i temaene i boka, temaer som flere nok synes er både sjokkerende og groteske. Ja, så er det dette frirommet da, tanken om at litteratur overskrider virkeligheten og kan få oss til å møte noe vi ikke kjenner igjen, noe fremmed. 

Denne boka var mitt første møte med McEwan, jeg gleder meg til fortsettelsen!