Gi meg himmelen

Kina har hatt en streng ettbarnspolitikk for å kontrollere befolkningsveksten siden 1979. Xinran er en kinesisk journalist og forfatter som har bodd lenge i Storbritannia. I denne boken intervjuer hun enebarn som har vokst opp som sine foreldres ”eneste håp”.

”Kinesiske sosiologer fremholder at enebarna allerede i ung alder blir skjemt bort av foreldrene sine, forgudet av venner og slektninger, og drillet og trent på skolen i en slik grad at de ikke får noen mulighet til å ta ansvar selv”.

Dette er kjernen i boken. Enebarna blir så forgudet at de ikke lærer å gjøre noe selv. Med press fra foreldrenes drømmer for sine egne og barnets liv, hadde ikke enebarna noen å bryne seg på, ikke søsken å krangle med, ingen som lærte dem å dele, ikke praktiske oppgaver, og ikke en forståelse av at de ikke er verdens midtpunkt. De lærer ikke å være selvstendige borgere eller medmennesker.

Hvert kapittel handler om et enebarn fra generasjonen født på 70- og tidlig 80-tallet. Vi hører om en ung jente som ikke vil ha noe kontakt med foreldrene før hun har blitt avdelingsleder, for ikke å skuffe dem. Vi hører om en ung mann som ikke skjønner hvordan han kan henge opp klærne sine eller skjære en potet i strimler. De kulturelle endringene fra 1960-tallet til i dag har gått veldig fort i Kina, og det er stor forskjell på generasjonene. Barna boken handler om står i spenn mellom tradisjonelle og moderne verdier.

Det er store kulturforskjeller mellom Norge og Kina, og det er mye i boken som oppleves rart for meg. Det virker som det er mye press på par til å få et vellykket barn. Dette ene barnet er arven deres, det skal ta vare på dem, skal være vellykket for å hedre dem. Foreldrene ofrer mye av seg selv for disse barna, og gjør dem ved det en stor bjørnetjeneste.

Det at jeg ikke forstår det kinesiske samfunnet så godt gjør det veldig spennende å lese boken. Siden Xinran har bodd mange år i London vet hun hva som er uvant for vestlige lesere, og forklarer dette. Samtidig har hun reist jevnlig tilbake til Kina, og fått med seg samfunnsendringene der. Boken har drivende god journalistikk, og er personlig eller saklig når det trengs.