Hva må vi gjøre for å redde jorden?

There is no Planet B viser oss både det store bildet, hvor stor del av energiforbruket vårt som kommer fra fossile kilder, kjernekraft og fornybar energi og hva hver og en av oss kan gjøre for å redusere klimautslippene. Boken er kanskje best på de mange konkrete rådene den gir for hva vi personlig kan gjøre, og forfatteren gjør dette som regel uten å moralisere. Vi bør alle gjøre vårt beste, men det har liten verdi å skamme seg.  

Mike Berners-Lee starter med å si at for hundre år siden kunne ikke menneskene ødelegge jorden om vi ville. Det endret seg når vi fikk atomvåpen, i dag er situasjonen at vi kommer til å ødelegge jorden om vi ikke vi ikke klarer å gjøre nødvendige endringer. Vi mennesker har allerede endret miljøet på jorden i betydelig grad og Berners-Lee bruker begrepet Antropocen – menneskenes tidsalder – om verden i dag. 

Når det gjelder matproduksjon har forfatteren råd både til bøndene som lager maten, butikkene og restauranter som selger den og forbrukerne som kjøper den. Lokal mat er for eksempel ikke nødvendigvis alltid best, siden transport kun utgjør en liten del av CO2-utslippene. Men en bør unngå all flybåren mat som gir svært høye CO2-utslipp. Det viktigste en som vanlig forbruker kan gjøre på matfronten er å redusere forbruket av kjøtt (spesielt storfekjøtt), meieriprodukter og å unngå å kaste mat.

Et poeng som Berners-Lee er svært tydelig på er at mesteparten av oljen, kullet og gassen må forbli under bakken. Dette må bli like internalisert som å pusse tennene eller å kjøre på rett side av veien. Til de mer deterministiske av oss, de som ikke har særlig tro på at vi vil klare å gjennomføre de endringene som må til, sier forfatteren at vi ikke vet hva som er mulig og at det er latskap og feigt å ikke forsøke.

Den alternative energikilden med klart størst potensiale er solenergi. Vindkraft som ofte debatteres her hjemme er i den store sammenhengen nyttig, men av begrenset verdi. Kjernekraft bør ikke avvikles, men biodrivstoff bør vi være svært forsiktige med å ta i bruk. 

Mike Berners-Lee argumenterer for en CO2-avgift på flere hundre dollar, samt avgifter på andre klimagasser. Norge har i dag en CO2-avgift på 500 kroner per tonn CO2-ekvivalenter. 

Boken tar for seg en mengde emner og ikke alt er like godt fundert. Når han skriver om drap og vold, burde han ha referert til Steven Pinker, Hans Rosling eller andre, og når han skriver om politikk, valg og bruk av stemmeretten blir det for ensidig. Selv om en har satt begrensninger på bilbruken i Oslo sentrum er det feil å skrive at Oslo skal forby bilkjøring i 2019 som forfatteren gjør. Hvis en ønsker å sette seg bedre inn i vår tids største utfordring er likevel boken til Mike Berners-Lee et svært godt utgangspunkt.