Kapp Hjertestein

Under en av sine ekspedisjoner til Nordpolen tok Roald Amundsen til seg to små jenter. Han tok de med seg til Norge og behandlet dem som sine egne barn. Fire år senere sendte han dem plutselig tilbake dit de kom fra. I Kapp Hjertestein utforsker forfatter Espen Ytreberg hva som skjedde, og det er både interessant og sår lesning.

I 1920 lå Roald Amundsens skip Maud fastfrosset ved Kapp Hjertestein, nær det nordøstligste Sibir. Mens skipet lå her kom enkemannen Kakot med sin 3 eller 4 år gamle datter, Nita, ombord. Nita ble overlatt til Amundsen. Måneder senere tok Amundsen også til seg en eldre jente, Camilla, som skulle fungere som en slags storesøster for Nita. Amundsen inngikk en avtale om å ta seg av Camilla og gi henne utdanning over et ikke definert tidsrom. Så reiste han av gårde, med de to jentene, som tidligere ikke hadde sett annet enn sibirsk ødeland. Først til Seattle, så New York, deretter til Norge. Her ble de boende hos Amundsen som de kalte bettepappa, de lærte et nytt språk, gikk på skole, fikk venner og levde et liv helt ulikt alt de noensinne hadde opplevd før, langt borte fra familien de en gang hadde hatt. Amundsen uttrykte kjærlighet og interesse for jentene, men var også mye borte. Han planla og forsøkte seg på nye ekspedisjoner – gjennom luften til Nordpolen, men mislyktes og ble til slutt slått konkurs. Pressen vendte seg mot han og familiebånd ble revet over. I denne situasjonen sendte Amundsen det som de siste årene hadde vært hans elskede døtre alene på et lasteskip, tilbake dit de kom fra, uten å si farvel. Like plutselig som han tok jentene til seg og rev dem ut av sin vante tilværelse, kastet han dem tilbake. Hva skjedde?

Ytreberg utforsker både hvorfor Amundsen tok til seg jentene i utgangspunktet, og hvorfor han så lett kunne gi dem fra seg. Et aspekt jeg opplever som svært spennende er Ytrebergs beskrivelser av tidens menneskesyn og syn på urbefolkning og rase. Dette var en tid da ikke-vestlige, ”usiviliserte” folkeslag var underholdning på sirkus og verdensutstillinger. Forfatteren utforsker også kjærligheten mellom Amundsen og jentene. Kanskje elsket Amundsen Nita og Camilla, ikke all kjærlighet er betingelsesløs. Den kjærligheten Amundsen hadde til de to jentene tålte ikke motgangen Amundsen opplevde. Som leser lurer jeg veldig på hva både Amundsen og de to unge jentene tenkte og følte på denne tiden.

Roald Amundsen er evig aktuell. Fjoråret førte med seg flere bokutgivelser om den kjente oppdageren og filmen som bærer hans navn ruller nå på norske kinoer. Jeg ønsker likevel å trekke frem denne biografien som et noe annerledes tilskudd. I Kapp Hjertestein får vi først og fremst et innblikk i Amundsen som privatperson. Forfatteren beskriver oppdagerens ekspedisjoner og ekstraordinære vesen, men synsvinkelen er hjemlig og fokuset ligger på mennesket Amundsen, ikke oppdageren. Historien om Nita og Camilla er sterk og setter den kjente oppdageren i et nytt lys.

Den nederlandske oppdageren Vitus Behring navnga Kapp Hjertestein i 1724. Han valgte navnet fordi fjellet var formet som et hjerte, men det ble gjort feil da kartet ble tegnet og steder navngitt. Det hjerteformede fjellet var lengre nordøst enn det ble tegnet på kartet. Dermed er stedet som ble hetende Kapp Hjertestein, stedet der Amundsen møtte Nita og Camilla og for alltid endret livene deres, hjerteløst.