Sprudlende utforskning av drabantbyens drømmer og myter

av Alexander Eik — sist endret 2021-09-16T21:12:40+02:00
Som Ragnhild Brochmann og Ida Lødemel Tvedt skriver Leif Bull uformell, flamboyant, høyt-og-lavt-pendlende og gledesfylt prosa som passer til det kanskje litt skakke emnet han tar for seg i dette lange essayet, nemlig drabantbyen som miljø, metafor, myte og symbol i norsk skjønnlitteratur.
Leif Bull

Ganske følsom til å være fra østkanten

Cappelen Damm, 2021, Norge
978-82-02-69926-0
voksen

Bull utforsker drabantbyen gjennom litteraturens prisme, der så ulike forfattere som Anne-Cath. Vestly, Per Petterson, Tor Ulven, Christopher Nielsen og Zeshan Shakar danner noen av prismens sider. Tittelen Ganske følsom til å være fra østkanten er hentet fra Sarah Zahids diktsamling La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve, som handler om en norsk-pakistansk jentes oppvekst på Holmlia. Tittelen er allerede i gang med å utfordre visse kulturelle stereotypier om drabantbyen. For hvilke verdier representerer drabantbyen? Hva symboliserer den? Historien om drabantbyen er en broket og ekstremt motsigelsesfylt historie. Drabantbyen har symbolisert veldig mye forskjellig, inkludert diametralt motsatte verdier, som utenforskap og fellesskap, velstand og fattigdom, fremtid og fortid, konservatisme og eksperimentering. Drabantbyen handler om nesten alt: Om den store fortellingen om vårt folk, om utopi og dystopi, om identitet, arkitektur, estetikk, modernitet, velstand, status, klasse, fremmedgjøring, by og land. Om heimen.

Bull skriver:
Drabantbyen er sosialdemokratisk science fiction. Retro-futurisme. En merkelig gammeldags forestilling om en helt ny verden. Historiens sus rasler ikke i løvet gatelangs her; sagakongene, skaldene og nasjonalheltene har sine gater, plasser og ikke minst sine alléer helt andre steder. I drabandbyen oppkalles veistubbene heller etter et hverdagslig, prosaisk, flyktig Nå: Langbølgen, Kortbølgen, Mellombølgen.

Forestillingen om drabantbyen starter nemlig i det utopiske. I Le Corbusiers funksjonalistiske ideologi på 1920-tallet er drabantbyen et renhetens og modernitetens (og bilens) sted, et fremskrittets, letthetens og perfeksjonens sted. For velferdsstatens og sosialdemokratiets tidligste ingeniører i etterkrigstidens Norge var ikke drabantbyen bare et svar på boligmangelen og fattigdomsproblemer, den representerte også muligheten for å skape et idealsamfunn i mikroformat tuftet på likhetstanken, dugnadsånden og god mentalhygiene. Slike drømmeaktige visjoner kunne selvsagt ikke annet enn å slå om i sitt vrengebilde, og det er kanskje her vi finner de fleste av de litterære fremstillingene. Drabantbyen/planetbyen/satellittbyen/sovebyen representerer på mange måter gjennomsnittet, de er “nærmest aggressivt alminnelige steder, konstruert for hverdag fremfor fest”, skriver Bull. Drabantbyen er både drømmenes og skuffelsens sted.

I Eva Rams roman Med støv på hjernen fremstilles drabantbyen som et marerittaktig og konservativt husmorfengsel der ingen kan gjemme seg bort, og der kvinnene kappes i å overgå hverandre i ortodokst og samvittighetsfullt utført husarbeid. For Per Petterson er drabantbyen et sted der det maskuline har mistet sine faste holdepunkter, nemlig det tradisjonelle håndverket og villmarken. Hos Guro Sandstølen (Dagbok frå ein drabantby) representerer drabantbyen forfall: Den fordervede og gudløse moderniteten satt opp mot det sunne og tradisjonelle gårdslivet. I Romanen Epp bruker Axel Jensen drabantbyen som arena for sci-fi-dystopi om ensretting og overvåkning. Hos Vestly blir derimot drabantbyen trygg, koselig og grend-preget, den blir en del av fortellingen om det norske. Hos Tove Nilsen og Roy Jacobsen står også drabantbyen for noe godt.

Bull skriver:
Hvis Furuset av Linn Strømsborg er en egenprodusert demo-CD med skranglete soveromspop, og hvis Aske i munnen stein i skoa, av Per Petterson er et knippe nedstrippete countrylåter for kassegitar og innlevd mannsstemme, er Seierherrene et dobbelt livealbum med struttende syttitallsrock, inkludert en ti minutter lang trommesolo halvveis (Et sosialdemokratisk nasjonalepos).

Slik bygger Bull opp en underholdende, følsom og lesverdig mini-litteraturhistorie som løfter fram glemte verker, bidrar med nye lesninger av kanonisk drabantbylitteratur, og som gir flere interessante perspektiver på noen dype norske verdier og erfaringer.