Svartstilla

Eg veit ikkje når eg oppdaga at han var komen inn i livet mitt.

Eg veit heller ikkje når eg oppdaga at han var ute av det.

Det einaste eg veit heilt sikkert er at eg ikkje lenger er.

Gjennom et langt ekteskap fikk de tre barn. Jon, Solveig og Jakob. Jon er eldst, en intelligent mann som minner veldig om faren. Hun leter etter spor av faren i eldstesønnen, men mener at han mangler noe av varmen faren hadde. Jakob er yngstemann. Han synes det er vondt å se moren, som kun er et skall av seg selv, og kommer bare på besøk fordi søsteren Solveig forlanger det.

Alle de tre barna er bekymret for moren sin. Det har gått lang tid siden hun ble alene, men hun er fremdeles i dyp sorg. De vil at hun skal få plass på aldershjem, få faste måltider og være sosial. Jon begynner å kaste gamle esker ut av morens hus. Hva skal hun med en tom, gammel hermetikkboks? Han ser ikke at den inneholder et gammelt minne om et møte. Han bærer ut eske etter eske, men det er morens hus og hennes sorg, og hun vil ikke gi slipp på noen av delene.

Boken har lite ytre handling. Den handler et altoppslukende forhold og sorgen som er igjen når den andre parten er borte. Den handler om å bli fratatt retten til å bestemme over eget liv og skulle akseptere at andre tar avgjørelser som påvirker hele ens tilværelse. Mest av alt handler Svartstilla om kjærlighet, det veldig fine og det helt forferdelige ved å elske noen. Romanen tar både opp det vakre og det triste ved å legge hele livet sitt i en annens hender. Mannen er det beste hun har hatt og hun vil ikke gi slipp på ham, selv om det betyr å gi slipp på alt annet. Når de ikke er sammen lenger er hun ingenting, men etter at han døde er han fortsatt levende for henne i huset og i tomrommet som ble igjen. Svartstilla er denne tomheten.